Ordleiksboka

PLUDRING, PUSLING OG LEK

På en lekende lett måte gir denne boka ny kunnskap om språket. Den vekker gleden ved å eksperimentere og er full av deilige ord som gjør deg lett og svimmel i hodet: morellpropell og mangofandango.

Olaf Husby må elske språk, virkelig elske det. Og denne begeistringen klarer han å formidle til oss gjennom 215 sider, fullspekket med fakta, oppgaver og en god porsjon nonsens av ypperste kvalitet. Det var språkets hemmeligheter som inspirerte Olaf Husby til å bli språkforsker, og de to siste sidene i boka er viet notater i tilfelle leseren blir inspirert til å utforske noen av hemmelighetene selv.

Undring og aktivitet
Husby håper å vekke interesse for språkforskning hos leseren, og boka preges mer av undring og nysgjerrighet enn av et pedagogisk prosjekt. Men det er utrolig hvor mye kunnskap og pedagogikk som ligger der allikevel. I et nøkternt, ujålete språk får vi forståelige forklaringer på vanskelige begreper. Men Husby stopper ikke der. Det som skiller denne boka fra mange andre faktabøker, er at han tar det et skritt videre – vi får lov til å eksperimentere selv. Har du for eksempel noen gang tenkt på hva man kan kalle en som er redd for skjegg eller melk? Eller prøvd ordmorfing? Man leker seg til kunnskap som blir sittende. Det er også den mest skjønnlitterære faktaboka jeg har lest, og det skulle vel bare mangle – vi snakker tross alt om språk. Gjennom små vers og historier viser Husby språkets mangfold og oppbygning. Man forstår virkelig hvor viktig bokstavene er når forfatteren lar e-en få ta seg fri fra bokstavfabrikken en dag, slik at alt blir skrevet uten. Dt blir ikk ltt å ls. Overalt finner man rare og halvsprø nonsens-innfall, som historien om Rabarbrabarbara som startet Rabarbrabarbarabar, tungegymnastikk med ord som ”akvariearkivarvikarar”, eller tett i nesen-monolog. Boka er også moderne, uten å virke for hipp og kul. Den tar opp nyere språklige fenomener, som tekstmeldinger og emotikon, noe som barn i dag kjenner godt til.

Struktur
Hvordan skal man strukturere det ustrukturerte? Ordleiksboka kunne fort blitt veldig rotete dersom forfatteren ikke hadde valgt å la inndelingen følge alfabetet. For hver ny bokstav, dukker det opp faste elementer som ordforklaringer, fakta om bokstaven, dialektord, ulike språkvitenskapelige begreper, og flere oppgaver og eksperimenter en kan prøve seg på. Illustratør Stina Langlo Ørdals morsomme, underliggjørende og bokstavelige tolkninger av begreper er et annet element som gjentar seg, noe som virkelig falt i smak her i huset. Det fine med denne oppbyggingen er at man kan finne sine egne favoritter, og så følge disse utover i boka. Babusjkadukken med ord-i-ord er et eksempel på dette.

Godtepose
Boka har en svært tiltalende layout, og mye av det skyldes Ørdals illustrasjoner. Den naive, humoristiske og litt rampete stilen passer veldig godt med resten av innholdet. I tillegg bringer hun videre mange av bokas poeng, slik at man kan gå på jakt etter ord i tegningene. De matte sidene, klipp og lim og notatbokstilen, understreker også det eksperimentelle og lekne ved boka. Det vrimler både med tekst og tegning, så mye at man blir litt overveldet. Men dette er ikke en bok man skal lese fra perm til perm. Den bør heller behandles som den godteposen den er. Man kan kose seg med boka litt og litt av gangen, bla frem og tilbake, løse noen av oppgavene hvis en vil, øve seg på rorøvoverorsospoproråkoketot (røverspråket), eller fundere over ting man aldri har tenkt på før, som hva som er verst – noe man sier ”fysj” til, eller noe som er ”æsj”?

Både for voksne og for barn
Ordleiksboka har en form og et innhold som fungerer like godt for voksne som for barn. Barnet må ha et rimelig godt begrepsapparat inne for å kunne få fullt utbytte av all humoren som ligger i den, men trenger ikke nødvendigvis å kunne lese selv. Det er også en bok man kan ta frem igjen og oppleve på nye måter etter hvert som man blir eldre. Jeg skulle ønske denne boka kunne bli brukt i skolen for barn som trenger en påminnelse om hvor spennende språk egentlig er.
Det blir aldri gjort noe stort poeng ut av at boken er skrevet på nynorsk. Allikevel vil jeg si at slike bøker som denne er gull verdt i nynorskdebatten fordi de nettopp viser hvilket mangfold som er i språket vårt, og hvordan nynorsk rommer dette på en helt annen måte enn bokmål. Den kan også være en fin introduksjon til nynorsk for de som ikke har vært så mye borti det før.

Det eneste jeg kunne ønsket meg mer av i denne boka, er noe mer filosofering over språkets ulike betydningsnivåer, og hvilke konsekvenser dette kan gi i tolknings – og kommunikasjonssammenheng. Men at forfatteren velger å holde fokus på det lekne, uten å problematisere for mye, er helt greit. Man kan ikke få plass til alt i en bok heller.