Ordløst, men ikke språkløst

Du
Illustrasjon: Lene Ask
Gyldendal 2016
40 sider

En skrue løs
llustrasjon: Rune Markhus
Gyldendal 2016
40 sider

Ordløst, som jeg skriver i tittelen, er kanskje feil ord. Gyldendal forlag insisterer i alle fall på å kalle bøkene for ordfrie – ut fra en forestilling om at ordene, for noen lesere, kan representere et hinder i møte med litteraturen. Det er interessant og dristig å lage en bokserie der illustrasjonene er det eneste meningsbærende, med unntak av tittelen. Med anerkjente illustratører er det ingen tvil om at forlaget satser tungt på konseptet. Først ut var Mari Kanstad Johnsen med Jeg rømmer og Kristoffer Kjølberg med Pokalen. Deretter kom altså Lene Asks Du og Rune Markus’ En skrue løs, og vi venter på bøker av Bendik Kaltenborn og Torill Kove.

Store tolkningsrom
Av de bøkene som er gitt ut til nå, er det Lene Asks Du som skiller seg mest ut, i den forstand at boka tilsynelatende ikke kompenserer for fraværet av tekst. Du har nemlig ingen klar, ytre handling – men tvert imot store tolkningsrom. Innsidepermene viser en vinterskog – nakne trær og øde landskap.

På tittelsiden (høyre side) ser vi et hus i denne skogen, og utenfor huset står det to kofferter. Kanskje noen flytter inn i huset, eller er det noen som reiser? På motstående side ser vi et fuglehus på en bjørkestamme – som en speiling av huset. Og nettopp den forbindelsen hovedpersonen har til fuglene, er sentral i boka. På første oppslag ser vi jenta på den høyre siden, hun er inne i huset og ser ut på en fugl gjennom vinduet. På venstre side ser vi nærbilde av den samme fuglen. Hva jenta tenker på, vet vi ikke. Men vi ser et fotografi av en mann – er det faren hennes? – på veggen, som er synlig på flere oppslag. Vi ser ellers bare jenta, moren og en liten bror i huset. Er faren død? Eller er han reist? Her må leseren legge inn mening; vi kan bare ane en fortelling. På de siste innsidepermene er skogen blitt grønn – et tegn på at selv om historien på mange måter er preget av stillstand, skjer det en positiv utvikling.

Stemningen i boka er påtrengende, noe som særlig skyldes de nære bildene av jentas ansikt. Men øynene er små. Det gjør at noe av personligheten hennes holdes skjult, at realismen viskes vekk, og slik sett gjør det også noe med identifikasjonspotensialet: Hvem er egentlig du-et som tittelen henvender seg til? Er det jenta selv, eller er det leseren? Jeg leser fortellingen som om jenta forsøker å finne sin plass i tilværelsen og møter seg selv med ulike blikk, og at boka slik sett framstiller en eksistensiell, allmenn erfaring.

Fortellende illustrasjoner
Rune Markhus’ En skrue løs er en absurd og underholdende fortelling med høyt driv. En liten mann i skogen plukker sopp. En dag finner han en skrue; den ligner en sopp, men er stor og blank. Han tar den. Da våkner eieren av skruen – en slags jernkjempe – han som har en skrue løs, i dobbel betydning. At nettopp tittelen på boka er en verbalspråklig metafor, som i illustrasjonene må forstås helt konkret, er en morsom lek med tekst og bilde.

Mens Lene Asks vare illustrasjoner i akvarell stoler på leseren som en kompetent bildefortolker og medskaper av historien, ser det ut til at Rune Markhus med En skrue løs i større grad kompenserer for fraværet av tekst: Illustrasjonene er narrative, tolkningsrommet ikke like stort. Vi følger hovedfigurens bevegelser over oppslagene, for det er flere bilder av ham på samme side – som i en tegneserie. Dessuten inneholder boka både spørsmålstegn og utropstegn, som befinner seg i grenselandet mellom bokstaver og symboler. Illustrasjonene er fargelagt digitalt, med få fargenyanser. Likevel er figurene uttrykksfulle og levende, ja, til og med kjempen i metall har tydelige ansiktsuttrykk.

Du og En skrue løs er krevende bøker på hver sin måte: Du ved at det er leseren som må stå for meningsskapingen, En skrue løs ved at den inneholder en rekke detaljer man kan legge merke til; parallelle handlinger og figurer som beveger seg i ulike retninger – på samme oppslag. Mange av detaljene vil man først oppdage etter flere gjennomlesninger. Den tilsynelatende månesøylen på forsiden av boka er for eksempel egentlig kjempen som speiler seg i vannet, som et forvarsel om det som skal skje.

Mestring?

Med satsningen på ordfrie bøker ønsker forlaget å tilby særlig «lesesvake i målgruppa 6-9 år den spesielle mestringsfølelsen av endelig å ha lest en hel bok. Selv!». Alle bøkene i serien er i samme format – mindre enn ordinære bildebøker, men ikke så små at de ser ut som småbarnsbøker. Likevel er det verdt å spørre seg om det virkelig er slik at det er stuerent for en skoleelev å lese en bok uten ord, og at det nettopp er en bok uten ord som skal gi den spesielle mestringsfølelsen?

Om man som leser faktisk opplever mestring, er nemlig et annet spørsmål: Her er det jo ingen tekst som gir leseren retning og hjelp til å forstå illustrasjonene. At barnet som regel har høy kompetanse når det gjelder det visuelle, som forlaget skriver i presentasjonen av serien, betyr ikke nødvendigvis at barnet vil oppleve mestring i møte med disse bøkene. I Lene Asks Du opplever jeg selv i alle fall til dels å komme til kort: Jeg forstår rett og slett ikke fortellingen helt, fordi det er informasjon som holdes tilbake. Det gjør den ikke uinteressant, snarere tvert imot: Boka gir motstand – en motstand som er reell for både barn og voksne. Alt som sees i illustrasjonene, er like gyldig – om du er voksen eller barn. Og kanskje er det nettopp her barnet vil oppleve mestring: Heller ikke den voksne har noe umiddelbart svar på hva boka kan handle om. Slik åpnes mulighetene for at samtalene mellom barn og voksen kan bli mer reelle: Bøkene sidestiller barnet med den voksne på en særegen måte.

Men slik forlaget presenterer konseptet, er hensikten med de ordfrie bøkene først og fremst nettopp at barnet skal mestre å lese dem på egenhånd. Jeg tror bøkene vil fungere vel så godt som samtalebøker, og at de kan passe for både yngre og eldre barn. Og for barn med annen språklig bakgrunn enn norsk vil ordfrie bøker kunne bety en unik anledning til å gi en reelt likeverdig opplevelse av boka som en hvilken som helst annen leser kan ha. Bøkene utfordrer hva lesing kan innebære ved at de tar innover seg at tekstforståelse er et vidt begrep, at veien til lesekompetanse er mangslungen – og at en fortelling kan oppleves og forstås på ulike måter.

Les også: Bilder sier mer enn ord, anmeldelse av de to første bøkene i serien.