Øre for ensomhet

Radio Popov er en fortelling med høyt spenningsnivå, godt driv og dyp psykologisk innsikt. Her fungerer ørene som et viktig verktøy i dobbel forstand: De setter «øm-ørede» voksne på sporet av ensomme sukk, og fører samtidig de unge radiolytterne sammen.

Omsorg for forsømte barn

9 år gamle Alfred møter en mystisk kvinne, etter at faren har reist bort og overlatt ham alene i leiligheten. Han har verken mat eller penger, og sliter med å få sove om natten i den kalde leiligheten. Det er disse våkenettene som fører ham til avisbudet Amanda Bladbu, eller «tråkkeren» som han kaller henne i begynnelsen. Hun leverer avis til ham i brevsprekken, selv om faren ikke abonnerer lenger, og snart oppdager han at det ligger en matpakke, et eple og ullsokker gjemt inni avisen. Han blir nysgjerrig på hvem dette mennesket er, og neste natt klarer han å ta henne på fersken.

«Tråkkeren» viser seg å være en voksen kvinne i 50-årene, med noen svært karakteristiske ører. I tillegg til å være avisbud sørger hun for å gi mat til forsømte barn. Hun forteller at Alfred er en av «de glemte» eller «glemtene», uten å gå nærmere inn på hva det skal bety. Etter hvert kommer det frem at Amanda er «øm-øret», med sensitive ører som fornemmer ensomme sukk. Når hun får vite at han ikke har noen foreldre som passer på, kategoriserer Amanda ham som et «middels alvorlig tilfelle»: «Helt bortglemte, men ganske handlekraftige barn», forklarer hun.

Kun iført pysjamas følger Alfred etter henne ut av bygget. Når han nekter å gå hjem igjen, gir hun motvillig etter og han blir med på avisrunden. Etter hvert blir Alfred boende hos Amanda, og på loftet hennes finner han noen gamle transistorradioer som blir fordelt til de andre «glemtene» på Amandas avisrunde. Slik leder det ene til det andre, og Radio Popov blir en egen radiokanal for de glemte barna, med Alfred som programleder. Alt er fint helt til faren hans plutselig kommer hjem, og han frykter at det nye livet ved Verdens ende må ta slutt.

Dramaturgien i boken er litt som en berg- og dalbane, med koselige episoder som gir håp etterfulgt av skumle og dramatiske partier. Alfred tror at han må flytte tilbake til faren, men så viser det seg at Amanda har inngått en avtale med ham i smug: Han kan få bo hos henne til han blir voksen.

Levende bilder

Illustrasjonene i boken er relativt sparsommelige, og den ganske lange boken kunne med fordel hatt litt flere billedlige avbrekk. Til gjengjeld er illustrasjonene som finnes både uttrykksfulle og passe lavmælte i svart-hvitt, med enkle utsnitt. Omslagsbildet, som er den eneste fargeillustrasjonen, er spesielt innbydende. Der ser vi Amanda med avistrallen, Alfred som henger etter henne, kråken Charlamovsky som flyr over dem og katten Huvitus. Alle befinner seg i et poetisk bybilde, blant høye hus under en rødlig himmel med fullmånen over dem. Boken er for øvrig så detaljert i beskrivelsene, at man ikke kan unngå å danne seg sine egne bilder.

Originalt og rørende

Boken er skrevet av den finske forfatteren Anja Portin, som har studert både filosofi og jus, i tillegg til sammenlignende litteratur. Hun har også arbeidet som forsker, journalist og redaktør. Denne allsidige bakgrunnen skinner tydelig igjennom i hele fortellingen, med alle sine lag. At Portin vant Finlandia Junior-prisen for boken i 2020, er ikke overraskende. Radio Popov er spennende og uforutsigbar med gode, detaljerte beskrivelser og et levende persongalleri. Den er original på en snedig måte og samtidig på høyde med gamle barnebokklassikere. I tillegg er det et pluss at selve tittelen refererer til en historisk person, nemlig den russiske fysikeren Aleksandr Popov, en av de første som oppfant en radiomottakende enhet i 1895. Denne historien er flettet inn i hovedfortellingen på en elegant og troverdig måte.

Den psykologiske tilnærmingen til bokens karakterer er også bevegende, ettersom rammefortellingen fokuserer på ensomme, forsømte barn. Skildringen av den spesielle egenskapen å være «øm-øret» fungerer som en fin metafor på empati, og vitner om en egen hjertevarme for de sårbare blant oss.