Original, men ujevn

Om jeg skal gi en kort beskrivelse av hovedpersonen i Bibi Fatima Musavis debutroman, kan det være dette: Asya er sint. Det er også tittelen på et av kapitlene. Ellers finner vi titler som «Asya taper», «Asya vil gråte», «Asya er dum» og «Asya er en hijabhore».

Livet er altså ikke enkelt for Asya (16), som bor i en kjellerleilighet med foreldre som til hennes ergrelse og skam både er fattige og dårlig integrert. Selv vil Asya være helnorsk, født i Norge som hun er, men innser at hun alltid vil bli ansett som innvandrer. Hun er sint på nordmenn og mye av det hun ser på som norskhet (som kjærlighet til dyr) – slik hun også er sint på mye fra foreldrenes kultur. Hverdagslige ting får sitt pass påskrevet, for eksempel en chai latte. Asya misliker det meste – inkludert seg selv. Hun ber til Gud om å våkne som en annen, helst som en Nora.

Samtidig holder hun fast ved den hun er. Den ene jobbsøknaden etter den andre strander fordi arbeidsgiver krever at hun fjerner hijaben, og hele tiden kaster folk stygge blikk eller kommer med idiotiske kommentarer, men hun vurderer aldri å gi etter. Dette er en del av hennes feminisme, som også kommer til uttrykk når hun krangler med svogeren Kamil om hans utdaterte kvinnesyn.

Asya forakter alle «hankjønn» unntatt faren – og Yunus i tredje klasse. En gang kalte han henne vakker da hun gikk i bunad. Nå er han «på lista over svært, svært få folk i verden som Asya faktisk liker». Hun har forresten en venninne også – Zahra – som hun verken interesserer seg for eller egentlig liker. Zahra kalles både «udugelig» og «bitch», enda hun kun opptrer som støttespiller.

Sint og sårbar

Jeg-personen er jevnt over lite interessert i andre, hvilket fører til et noe flatt persongalleri. Bipersonene skildres ved hjelp av stikkord og sjablonger eller via utseendet, og har derfor få ekte karakteregenskaper. Heller ikke Yunus, den eneste Asya virkelig liker, virker ekte. Han er kun god, selv når han friendzoner henne for å snakke om dama si. Hvem han egentlig er, forblir uklart for leseren, fordi Asya bare virker interessert i hva han symboliserer. Slik er det også med alle Asya ikke liker. Det skaper en klaustrofobisk leseopplevelse.

Samtidig gir jo dette et levende portrett av et tenåringsliv, der det ofte er lite rom for andres perspektiver. Dessuten lar det oss forstå hvor skadeskutt Asya er bak den tøffe masken. Mobbing og rasisme har gjort henne sårbar og rasende. Og egentlig er det forfriskende at hun gir så tydelig uttrykk for hat! Hat er en grunnfølelse vi alle har, selv om mange ikke vil vedkjenne seg det. At Asya snakker rett ut om å skyte sine fiender, er altså litt befriende. Hun er dessuten morsom når hun er som sintest. Bokens beske humor er blant dens sterkeste sider. Situasjonskomikk har forfatteren også sans for, som der hvor Asya kommer seg ut av en vrien situasjon ved å fingere en besvimelse, noe som baller på seg og fører til besøk hos helsesøster og større matpakke.

«Jeg har sagt det til deg hundre ganger før, Soraya», ropte Baba til Nana da vi kom hjem. «To brødskiver med syltetøy er ikke nok! Hun trenger mer mat! Ellers besvimer hun og Gud vet – kanskje verre, og da er det bare din feil!»

Asya tenker i sitt stille sinn at det meste virkelig er foreldrenes feil.

Skriving som terapi

I et lanseringsintervju med Dagsrevyen uttaler Musavi at skrivingen først var en måte å få ut følelser på. Bokens avslutning viser at jeg-personen har samme motivasjon. Asya melder seg på en skrivekonkurranse og får øst ut alt hun bærer på: «Jeg skriver om første skoledag, om foreldrene mine, om Rania, om Yunus, om Zahra |…].» Altså må man se for seg at hun kanskje sender inn nettopp den boken leseren har i hendene? Et spennende grep, men det blir litt rart når redaksjonens svarbrev kommer på siste side:

Vi i redaksjonen synes teksten din «Jenter som meg» er både skarp og rørende, og

vil gratulere deg som vinneren av vår skrivekonkurranse!

En slags forhåndsanmeldelse av egen bok?

Undertegnede anmelder synes også boken er skarp, men enda mer rørende hadde den kanskje vært om slutten hadde vært åpen – om den hadde endt med at Asya sender teksten og kaster seg ut på 70 000 favners dyp i tro og håp. Men poenget er kanskje at hun ikke kan finne livsmotet uten bekreftelse på at hun blir hørt og anerkjent? Det å bli lyttet til er tydeligvis nøkkelen til glede. Dette sluttpoenget er fint selv om det kommer noe brått slik boken er bygget opp.

Springende struktur og språk

Innimellom virker boken litt uferdig. Historien kommer tregt i gang, kapitlene kommer tilsynelatende hulter til bulter, og ofte er det som om de kappes av før poenget kommer. For eksempel der hvor Yunus oppsøker Asya for å be om råd i kjærlighets- og familielivet. Samtalen kommer knapt i gang, og avsluttes idet den begynner å bli spennende. Slikt kan innimellom gi en cliffhanger-effekt, men i denne boken er det så gjennomgående at helheten blir skisseaktig.

En litt rar kontrast til denne knappheten er det patospregede språket, samt alle gjentagelsene og «smør på flesk»-formuleringene. Sier en person unnskyld, står det at det sies «unnskyldende». Forsvarer noen seg, står det at det sies «i forsvar». Mange setninger er omstendelige, ofte fordi de preges av engelsk. Da snakker jeg ikke om slang, engelske ord eller engang om den utvidede bruken av ordet putte, men om overforbruk av eiendomspronomen, eller om setninger av typen «Jeg fikk en sterk trang til å grave en grav og legge meg selv oppi den» (min uthevelse). Kunne noe av det vært luket ut i språkvasken?

Det kan imidlertid sies at denne stilen gjenspeiler unges språkbruk og ganske enkelt er realistisk. For Musavi kan det være et viktig prinsipp å skrive slik. Og hvor godt en slik «transkripsjon» fungerer litterært, finnes det nok mer enn ett svar på.

Jenter som meg er en ujevn debut, men den er original. Det er et kvalitetstegn i seg selv, og derfor ser jeg frem til flere bøker fra Bibi Fatima Musavi.