Tittel: Bjørnegap
Tekst: Liz Hyder
Oversetter: Merete Alfsen
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2021
Antall sider: 264

Original og utfordrende

Liz Hyders debutroman er et friskt pust i ungdomslitteraturen, men språket gjør at den ikke er for alle.

Jæi lrer å kriv
Jæi lærr ås kriv
Jæi lærrer å skirve
 
Jæi lærer å skirve.

Jæi lærer å skrive.

Slik starter Liz Hyders debutroman, en av de mest originale ungdomsbøkene jeg har lest på lenge. Hovedpersonen, Ander, har aldri gått på skole. Størsteparten av livet har vært tilbrakt i dypet av en kullgruve, uten tilgang på sol og frisk luft. Tilværelsen styres av Sjefen, som krever at alle kvoter fylles, og Skapærn, guden gruvearbeiderne tilber på den ukentlige Skaperdagen. Det finnes en bønn som sier at Skapærn sendte arbeiderne ned i jorden for å sone for forfedrenes synder, og dermed er det få som ser for seg at slaveriet noen gang kan ta slutt. «Jåbb harrt å ikke stikk hue framm, så gåre bra», tenker Ander.

Så en dag dukker Devlin opp. Han er en opprørsk type som strever med å tilpasse seg – kanskje fordi han ikke har vokst opp i gruven, som Ander. Det trengs bare én for å skape revolusjon, sier han – et utsagn som skremmer Ander. Men etter hvert som maktmisbruket blir verre og tragediene øker på, begynner Ander likevel å bli klar for motstand. Da den unge gruvesliteren oppdager blod mellom beina og får forklart at det aldri vil komme noen «pøllse» der – at hun faktisk ikke er gutt likevel – øker desperasjonen. Etter at den ene som kjenner hemmeligheten hennes dør, går hun sammen med Devlin om en fluktplan.

Brutal verden

Det er en dystopisk, fremmed verden som tegnes opp, men virkeligheten er ikke fjern. Hyder har uttalt at hun har latt seg inspirere av viktoriatidens barneutnyttelse i britiske kullgruver, noe som gjenspeiler seg i klesdrakten til gruvesjefene – her er flosshatter og tweed. Men det finnes dessverre også barnearbeid i gruver den dag i dag, for eksempel i Kongo, Brasil, Kina og India. Dette bakteppet gjør Bjørnegap til vond lesning.

Romanen er imidlertid ikke bare dyster. Samholdet og kameratskapet under bakken er skildret med varme, og det er også humoristiske toner – for eksempel der hvor Ander filosoferer over skrivingens mysterier eller undrer seg over hvordan verden egentlig er skrudd sammen. Hun er en mangefasettert hovedperson som man lett blir glad i, og det gjør at det kjennes som om mye står på spill når hun tar fatt på fluktplanene.

Fra midten og utover er boken så spennende at det er vanskelig å legge den fra seg, men det tar tid å komme inn i den. Det kan til dels henge sammen med at den verdenen som skildres er såpass fremmed og begrenset – her er mye gruvespråk og hverdagslige skildringer der ikke mye skjer. Men det er noe «solsjenitsynsk» over den opprinnelige stillstanden, og det bidrar til å fremme en følelse av håpløshet og gradvis økende desperasjon.

Tung, men spennende språkstil

Det kan også være skrivestilen som gjør det tungt å komme inn i boken. Ved å bruke en skrivemåte der hver eneste setning har flere stavefeil, krever forfatteren mye av leseren. Dette er ikke ment som kritikk – mer som en observasjon. Selv en erfaren leser kan nok kjenne på en viss matthet over å skulle pløye seg igjennom en såpass ugjennomtrengelig tekst. Oversetter Merete Alfsen har valgt stavemåter med stor lydhørhet for uttale (modigste = modikkste, forsiktig = fåssjikkti), og det i seg selv er fascinerende lesning. Men til tider går det på tålmodigheten løs. Særlig de gangene hvor overraskende (men ved nærmere ettersyn ganske selvsagte!) ord slås sammen og man må lese flere ganger for å forstå. Enkelte korrekturfeil bidrar til forvirringen – følgende setning gir for eksempel ikke mening: «Det er æi er det å bli bett, viser att demm ser på åss som våkksne menn nå.» Det er litt ironisk at historien om en skrivesvak person trolig vil være for vanskelig for lesere som har det på samme måte, men de fleste vil nok oppleve at det går seg til utover i boken – man kommer inn i rytmen. Språkvalget gir dessuten en helt unik tone til historien.

I forlagets omtale heter det at rettskrivningen og stemmen utvikler seg i takt med Ander. Dette må jeg innrømme at jeg ikke oppfattet. Verken skrivemåte eller -stemme endres stort underveis. Enkelte ord endrer skrivemåte idet Ander rent konkret lærer hvordan de egentlig skrives – potteter blir til poteter – men jevnt over er det ingen stor utvikling. Det er kanskje ikke nødvendig for historien heller, men de innledende setningene (sitert over) skaper en forventning om at det skal skje en betydelig forbedring. At Ander lærer forskjellen på «og» og «å» samt en rekke andre rettskrivningsprinsipper, men aldri lærer at det heter «jeg» og ikke «jæi», er vanskelig å tro på. Tross alt får hun jevnlig undervisning (unnervisning) av gruvearbeideren som har tatt henne under vingene. En rask kikk på utdrag fra den engelske utgaven (Eks: «When I sees him later, at end time after shifts, they hav slit his nose […] We all got the scar») får meg til å lure på om ikke oversetteren har gått vel langt i å fylle teksten med «feil». Men jeg har ikke lest hele boken i originalspråk, så det er vanskelig å avgjøre hva som stammer fra forfatteren og hva som har vokst frem i oversettelsen. Alt i alt er oversettelsen både imponerende og gjennomtenkt.

Et friskt pust

Liz Hyder har vunnet Branford Boas Award og Waterstones’ Childrens Book Prize og blitt nominert til Great Reads Award, UKLA Awards og CILIP Carnegie Medal. Bjørnegap ble også ble utropt til årets barnebok i The Times’ kåring i fjor. Dette er vel fortjent, for boken hennes skiller seg ut i landskapet. Den skiller seg også ut blant de mange ungdomsdystopiene som finnes. En ny roman kommer til neste år – en voksenbok, men også denne inspirert av viktoriatiden. Det virker naturlig at Hyder også skriver for voksne, for det er elementer i Bjørnegap som tangerer voksenlitteraturen. Jeg håper likevel at hun vil fortsette å skrive for unge, for hun er et friskt pust for barne- og ungdomslitteraturen.

 



Skrevet av:

Kommentarer