Tittel: Tiloversmari
Tekst: Nina Nordal Rønne
Forlag: Magikon
Årstall: 2014
Antall sider: 40

Originalt metaprosjekt

Original bildebok om oppdagertrang, skaperglede og å lage en historie. Men metafortellingen er sterkere enn fortellingen i Nina Nordal Rønnes debut.

På lag med barnet

Allerede på første oppslag ser vi at Tiloversmari ikke følger et konvensjonelt mønster. Leseren blir invitert inn i forfatterens verksted, og det uvanlige er at selve håndverket blir synliggjort, i kraft av en hånd med en saks. Boka er nemlig laget som en kollasj der papir klippet i ulike former danner figurene. At alt er fotografert, skaper en virkelighetseffekt: Vi ser et arbeidsbord, forskjellig papirmateriale, en søppelbøtte – og altså denne hånden med saksen. Og saksen, forstår vi, har akkurat skapt Kari. Det understreker at vi har å gjøre med en aktiv fortelling, en fortelling i prosess. Slik blir også barnet som leser, deltaker i den skapende virksomheten, og på den måten taler boka til barnet i øyehøyde. Tittelfiguren Tiloversmari kommer til syne først etter flere oppslag. Hun er altså ikke til overs; hun er bare ikke oppdaget ennå. Og dét får leseren være med på. Boka følger dessuten et mønster som minner om et barns egne, assosiative fortellinger. Alt kan skje!

Skjermbilde 2014-09-22 kl. 13.15.51

Den som leter, finner

Tiloversmari er den handlende av de to figurene. Hun tar ansvar for dem begge når saksen truer, og finner en bit som kan fungere som en båt de flykter i. Deretter er vi en stund helt inne i fiksjonen: De seiler over havet, og midt i kaoset av papirbiter, hulter til bulter, kan leseren finne former og figurer. Boka har jo lært oss å lete. Nettopp her ligger bokas visuelle kraft: Med sitt rotete preg er den lite harmonisk i uttrykket, men figurer stables stadig på beina ut av det som tilsynelatende ikke kan brukes til noe.

«Skal vi gå denne veien?» spør Tiloversmari etter at de to har blitt ført trygt i havn med båten. Vennskapet mellom dem er etablert, og harmonien er gjenopprettet. Så tar de et tilfeldig veivalg, og det skjer et brått skifte: De blir regelrett kastet ut av fiksjonen, og ender opp i søppelbøtten – som altså befinner seg i forfatterens verksted. Eksistensielle spørsmål tvinger seg fram – «Kommer vi til å forsvinne? Er jeg til overs nå?» – og på ny poengteres metafortellingen: Verken Kari eller Mari er til dersom det ikke er noen som skaper en fortelling om dem.

Bildebokmediet utnyttes

Tiloversmari
utnytter på en svært god måte de mulighetene tekst og bilde har til å utfylle hverandre, og nettopp det bidrar til at dette er et vellykket stykke debutarbeid. I begynnelsen insisterer teksten på at det ikke finnes noe i haugen med papir: «Det er en haug med ingenting. Ingen kjole. Ingen smil. Ingen». Dette er naturligvis ikke sant – det er jo ikke ingenting. Boka legger opp til at leseren skal være uenig i tekstens påstand, ja, til at leseren skal lete etter mening i kaoset.

Debutant Nina Nordal Rønne er seg tydelig bevisst hvilket medium hun har med å gjøre: Hun bruker oppslaget aktivt – som for eksempel når vi leter etter om det finnes noe mer i haugen som er til overs: «Ingen her», står det helt til venstre på oppslaget, og «Ingen der», står det helt til høyre. Til tross for tekstens insistering trer ulike figurer fram, og dette er visuell informasjon som gjør samspillet mellom tekst og bilde komplekst. Slik tas barnet på alvor som en kompetent leser.

 

Skjermbilde 2014-09-22 kl. 13.15.26

Teksten har dessuten klare poetiske kvaliteter. «Karimari, Kiramira, Rarikami, Rakamiri, Marakiri, Marikari», står det når Kari og Mari faller i søppelbøtten, og sammen med bildet forsterker denne språkleken at alt går om kull for dem. Teksten er dessuten ispedd klingende bokstavrim, som «Hitover, hoier Tiloversmari» og «De blir brettet, bøyet og blandet». De minimale parene «bit» og «båt» blir også utnyttet til fulle: «Hun finner en bit. Den blir en båt!». Ingen av setningene i boka er overflødige.

En postmoderne søken etter identitet

De to figurene karer seg opp fra søppelet, men avslutningen er like fullt åpen. «Gleder meg til i morgen, sier Kari» – og her slutter boka. Men neste dag kan hva som helst skje. Hvem dukker de opp som da?

Boka gir klare assosiasjoner til en postmoderne søken etter identitet, der ingenting er gitt på forhånd. Alt blir til underveis; alt er fragmentert, og i Tiloversmari er dette framstilt uhyre konkret. En bit kan enkelt byttes ut mot en annen, og slik blir figurene flyktige og tilfeldige, ja, de kunne like gjerne ha vært noe annet. For eksempel er nesa til Tiloversmari klippet ut av kjolen til Kari. Og når Tiloversmari mister et bein, kan hun lett få et nytt ved at Kari gir henne stripen på kjolen sin.

Morsomt metaprosjekt! Fengende fortelling?

Tiloversmari
har et godt, originalt prosjekt og et vellykket samspill mellom tekst og bilde. Den tåler flere gjennomlesninger ved at leseren stadig vil oppdage nye figurer. Men fortellingen som sådan, om Kari og Tiloversmari, er ikke like overbevisende. Riktignok har den innslag av både humor og dramatikk, men de to figurene framstår ikke som karakterer med dybde. (Her tenker jeg ikke på det faktum at de er laget av papir.) Relasjonen mellom dem er ikke interessant nok i seg selv. Derfor er jeg usikker på om boka vil fenge den lille leseren tilstrekkelig til at dens potensiale blir utnyttet fullt ut. Tiloversmari utmerker seg først og fremst ved at den bryter med en del vante konvensjoner. Og den er original fordi vi – fiktivt, selvfølgelig – får være med på å skape den.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.