Oscar Blue går under

Hyl ikke! Gråt!

Skal en skrive en ungdomsroman hvor den seksten år gamle helten tenner én eller utallige røyk på hver side og drikker så mye at en leser frykter ett kommende fylleslag, er det kanskje best å gjøre slik debutanten Ingvild Bjerkeland har gjort, å legge handlingen til ”et annet sted” hvor normaliteten delvis settes ut av spill. I dette tilfellet den idylliske middelalderlandsbyen Crowcombe i Somerset hvor den lokale og berømte puben Carew Arms fra 1700-tallet er et sosialt og sentralt sted i handlingen.

Syttifire år gamle Elias er nettopp død, og seksten år gamle Oscar Blue sørger. Eller rettere sagt, han vet ikke hvordan han skal sørge. Så lenge Oscar har levd, har den gamle naboen Elias vært ham en slags ekstra far. En som han støtt hang sammen med, og som gradvis lærte ham om øl og litteratur, eller – om livet. Nå er Elias ugjenkallelig borte, og det eneste Oscar ser ut til å ha tilbake, er uvanen han har lagt seg til med å kjederøyke og å drukne sine sorger i øl. Oscar er blue, som hans etternavn mer enn antyder .

Elias’ læresetning, ”vi er ikke slike mennesker, Oscar, vi er sterke, og når jeg dør kommer du til å klare deg helt fint, det er bare å være forberedt,” gjør det vanskelig for Oscar å takle sorgen på annen måte enn ved å etterligne Elias’ hedonisme og kyniske livsholdning. Men det fører til at Oscar blir sosialt isolert og psykisk ustabil og ganske sint på Elias, som på dødsleiet avslørte nye og ikke særlige beundringsverdige sider ved seg selv. Oscar både hallusinerer og spyr innen tilfeldighetene plasserer Elias’ datter på hans vei, og hun ser ut til å kunne bringe ham tilbake i noenlunde balanse. Ungdomsromanens tradisjonelle ”oppbyggelige” slutt er i så måte ivaretatt i denne romanen.

Foruten sin ubeherskede omgang med sigaretter og alkohol er det sansen for litteraturen som især kjennetegner Oscar. Romanen åpner med et bibliotekbesøk hvor han, blant andre bøker, låner Haruki Murakami Vest for solen, syd for grensen (1998 på japansk, i engelsk og norsk oversettelse 2000). I bilen hjem forsøker Oscar å lese de første sidene i romanen:

(…) men mor hadde det for travelt, trykket gassen i bånn gjennom svingene, kastet seg på bremsen hver gang en bil kom imot, og han veltet fra side til side, bokstavene fløt ut av boka, frem og tilbake som bølger, hele boka ble grepet av bølgene. Teksten klarte ikke lenger å være som den var, alt gled i ett, og Shimamoto falt når mor svingte, hun skulle gå over gulvet, men foten hennes var ikke stødig nok for mors uvørne kjøring, og hun falt mot sofaen, falt mot Hajime, mot brystet hans, og han kjente vekten av den myke jentekroppen hennes med en svak, sødmefylt smerte, og han ønsket øyeblikket skulle vare lenger, og Oscar ville lese videre, men så svingte mor opp i gårdsplassen hjemme og lempet matvarer ut av bilen, og Jo kom springende og maste etter godteri. (s. 5)

Det er en god rytme i denne passasjen og det åpner seg et spennende dobbelteksponert felt mellom Murakamis roman som Oscar forsøker å lese, hvor Shimamoto og Hajime er heltene, og den situasjonen som beskrives i den teksten vi leser, hvor Oscar er helten. Bruken av de litterært klisjeaktige ordene ”sødmefylt smerte” om Hajime i Murakamis roman, samtidig som Oscars lesning av romanen blir forstyrret av ord som ”gassen i bånn” og ”velte fra side til side” introduserer et interessant tema i romanen: Forholdet mellom litteratur og liv og måten litteraturen ”slår inn” i livet på. Passasjen minner meg om et karakteristisk trekk i en annen av Murakamis romaner, Trekkoppfuglen (på norsk 1999), hvor romanpersonene kan gå inn i et rom, som så i handlingens gang forvandler seg og blir til et annet rom. En annen ting i denne passasjen er en indirekte karakterisering av både Oscar og hans mor; mens hun har det travelt, kjører uvørent og lemper matvarene ut av bilen, forholder han seg passivt til situasjonen.

Når en slik passasje, som den ovenfor, fungerer så godt, er det fordi den er så konkret i sine elementer, både i de elementene som er hentet fra den innlånte litterære teksten, og de som karakteriserer situasjonen som skildres.

Ettersom Oscars utsvevende liv fører til at han i tiltagende grad mister grepet om virkeligheten, dukker skikkelsen til den amerikanske beatpoeten Allen Ginsberg (1926–97) stadig vekk opp som en slags erstatning for Elias. For eksempel på denne måten:

Han var på vei oppover i skogen, lette etter noe som ville føles trygt, og så var Allen Ginsberg der igjen, taus, men smilende.

Oscar stoppet og snudde seg, nikket hei og rakte Allen en ferdigrullet sigarett. De ble stående og røyke, snakket ikke, sto der bare, Allen med det rare skjeve smilet om munnen og Oscar med blikket ut mot skogen. Han visste ikke hva han skulle si, det føltes så ekte, det føltes så trygt og godt, og Allen fortsatte å smile og munnen krøllet seg mot ansiktet han, krøllet seg til Elias’ smil, som om det var han som sto der og var tilbake. (s. 26)

Her slår igjen innlånt litteratur inn i romanen, men innslaget har på langt nær den intensiteten som i den første passasjen jeg siterte. Det som skildres er et syn, en imaginær, fantastisk, eventuelt hallusinatorisk, situasjon som skildres i ganske flat normalprosa uten at det som evner å fremkalle Allen Ginsbergs gestalt, nemlig hans dikt, får virke med som en kreativ kraft. Teksten uttrykker ikke Oscars følelser på annen måte enn som en påstand, ”det føltes så trygt og godt”.

Allen Ginsberg ble herostratisk berømt for å ha brutt den poetiske lydmuren da han i 1956 leste opp diktet ”Howl” på Berkeley universitet i California. Han sprengte tabuer om rusavhengighet og homoseksualitet i forrakt for det amerikanske middelklassesamfunnet, og han fikk straks en høy stjerne blant undergrunnsdikterne og hippiene. Her er åpningslinjene i ”Howl”:

I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,

dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,

angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night,

Det lange diktet fortsetter som en intens ordutgydelse og besvergelse av tilværelsens mørke innside, og minner om Maldorors sanger(1868) av den franske dikteren Lautréamont, en tekst som fascinerte meg da jeg var på Oscars alder. Begge disse dikterne gir sin leser strie ordstrømmer som blir mye å tygge på for en fersk diktleser som er havnet i litteraturens kraftfelt.

Også Bjerkeland siterer et dikt av Allen Ginsberg. Situasjonen er et tilbakeblikk på Oscars bursdag hvor Elias har gitt Oscar Ginsbergs samlede dikt i pressang. Oscar slår på måfå opp i boka og leser diktet ”Love Poem on Theme by Whitman”, som skildrer et dikter-jeg som bryter inn i et pars elskov og tar del i akten. Den fulle sekstenåringens opplesning av det eksplisitt erotiske diktet vekker – kanskje ikke overraskende – anstøt hos hans foreldre og gjestene i selskapet, mens Elias på sin side finner situasjonen fornøyelig og skrattler. Sitatet av akkurat dette diktet blir produktivt i romanen ved at det avslører at Oscars foreldre og Elias står for motstridende verdistystem, og at Oscar velger Elias’ side i denne mulige konflikten som renner ut i intet i resten av romanen. At det er Allen Ginsberg (og for øvrig et helt litterært kjendisgalleri som spenner fra Pippi Langstrømpe til Hamlet) som viser seg for Oscar i hans nedstigning til helvete bidrar for øvrig ikke med noe rent litterært. Og det er synd. Allen Ginsbergs ettermæle som grensesprengende poet er især at han iverksatte friheten som dikterisk prinsipp i sin uforskning av språket.

Hva har vi så? En ungdomsroman som ved heltens eksplisitte omgang med røyk og alkohol stanger mot ungdomsromanens tabuer, uten virkelig å utfordre dem. Utfordrende blir heller ikke vennskapet mellom den gamle mannen Elias og unggutten Oscar. En får riktignok inntrykk av at det ligger et ganske eksplosivt psykologisk stoff i dette vennskapets skjeve maktforhold, men dette stoffet utnyttes ikke. Påkallelsen av Allen Ginsberg gjør lite annet enn å formidle myten om den tabusprengende poet og bringer ikke leseren nærmere diktningens dragende og undergravende kraft. Slik har Ingvild Bjerkeland debutert med en roman som viser noen god takter, men som ikke løfter seg og flyr.