Tittel: Skoleape
Tekst: Liv Gulbrandsen
Illustratør: Åshild Kanstad Johnsen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2019

Oss aper imellom

Historien i Skoleape blir i tammeste laget, men illustrasjonene er sprelske så det holder.

Det myldrer i Liv Gulbrandsen og Åshild Kanstad Johnsens Skoleape, og mest av alt myldrer det i illustrasjonene. Gule og grønne lianer slynger seg over de knallrøde, dypblå og rosa boksidene. Myke, vertikale linjer nærmest renner nedover oppslagene. Forgrunn og bakgrunn glir over i hverandre. Stadig fargelegges det utenfor streken. Kontrastene er sterke, detaljene mange. Det er uryddig og sentrumsløst, men leserblikket suges inn i denne kaotiske vrimleverdenen, som også er Ellas verden. Ella, som har to mammaer. Ella, som gjør akkurat slik hun vil. Ella, som stiller i apekostyme på første skoledag.

10-ape-rom

Voksne er ikke som i Pippis dager

For det er første skoledag det handler om, for ei jente proppfull av spillopper. En annen forfatter ville trolig iscenesatt en kollisjon mellom kaosfelt og ordensmakt med et slikt utgangspunkt. Inntredenen i den gjennomregulerte skolevirkeligheten er jo en stor overgang for de fleste barnehagebarn. Man må sitte stille, man får lekser, og ikke minst må man bli likt av lærere og splitter nye medelever. Kampen for å få seg en bestevenn før de alle er tatt, kan være hard nok. Hele fremtiden står på spill. Er det rart man kan få lyst til å gjøre opprør?

Var denne boka skrevet for et tiår eller fem siden, kunne Ella lett endt opp som et kuet, traumatisert nurk, et offer for overformynderiet med stø kurs mot terapeutens sofa. Eller hun kunne vendt samfunnet ryggen, kapret en båt og oppsøkt Huttetuenes land. Men mest av alt sender det røde håret, den frie livsutfoldelsen og apemotivet tankene i retning av selveste Pippi, overmennesket som setter voksenverdenens regler på prøve og seirer.

Problemet er bare at verden har forandret seg drastisk siden Pippis dager. De voksne er ikke lenger autoritære motstandere, men vennligsinnede hjelpere som utelukkende ønsker å bekrefte barnets integritet og frie utfoldelse. Alle skal med, og intet barn skal utsettes for noen voksens «nei». Alle er snille og velmenende. Ingenting blir flaut eller pinlig. Bare hyggelig, romslig og gøy. Læreren – bokas eneste mann med replikk – er grei og kommenterer det faste håndtrykket til Ella. I friminuttet får hun straks nye venner, og alle klatrer i trærne. Ingen ber henne om å ta av seg apemaska når de – stikk i strid med alt jeg vet om praksis ved norske barneskoler – skal ta klassebilde allerede første skoledag. Luntene dynkes i vann, fyrstikkene kastes på sjøen.

Skoleape er med andre ord primært en angstlindrende trøstebok, som mest av alt ønsker å forsikre unge lesere i barnehagealder om at det kommer til å gå bra når også de skal begynne på skolen. Den viltre, lekne stilen til Kanstad virker derfor, paradoksalt nok, først og fremst beroligende på leseren. Klarer en villstyring som Ella seg igjennom første skoledag, går det garantert bra for lille Maja eller lille Oscar også. Er vi ikke alle litt apekatt, kanskje?  Og se, ligner ikke de palmebladene nesten på en hånd?

Ingen egentlig konfrontasjon

Illustrasjonene er mesterlige. Man kan gå seg bort i dem, og det føles deilig. Ulempen med den softe tilnærmingen Gulbrandsen og Kanstad Johnsen har valgt er likevel at selve historien aldri står i fare for å bli spennende. For selvsagt må barnet få være seg selv, og selvsagt er alle relasjoner blottet for aggresjon. Og selvsagt er alt til det beste for alle.  Som det heter litt over midtveis i boka: «Ella klarer alt». Men hun settes knapt nok på prøve.

23-ape-ape

For eksempel er hele sju av bokas tjue oppslag viet sekvensen der Ella våkner om morgenen første skoledag og oppdager at Mamma-Lisa har dratt på jobben mens Mamma-Sara har forsovet seg. Her i huset reagerte elleveåringen  skarpt på dette partiet av boka. Hvorfor hadde ikke Mamma-Lisa sørget for å vekke Mamma-Sara før hun gikk på jobb når hun visste at det var første skoledag for datteren? Hva slags foreldre var dette, egentlig, som begge på hver sin måte «glemte» den viktigste dagen i datterens liv? Men hos Gulbrandsen og Kanstad Johnsen er denne uansvarligheten noe av et lykketreff. For den gir Ella rom til å velge brune strømpiser, rød badedrakt og apemaske i stedet for den hvite blusen og det nusselige, rosa skjørtet mammaene har lagt frem. Og når Mamma-Sara endelig våkner, er det for sent å gjøre noe med det. De må haste avsted til skolen. Dermed blir det heller aldri noen egentlig konfrontasjon.

Slik unnviker Skoleape ethvert tilløp til konflikt, og lar skolen forbli en utopi: et sted for evige friminutt og friksjonsløs anerkjennelse, et sted der aper kan være aper. Her er ingen utfordringer som må løses for at alt skal gå bra, ingen motstandere som må utmanøvreres, intet krav om å tilpasse seg fellesskapet. Om det finnes noen brodd her, retter den seg mot foreldre som ikke synes det er greit at ungene deres kler på seg hvasomhelst til store anledninger. La dem nå gjøre som de vil! De er jo så søte uansett! Og det er de jo. Illustrasjonene er også frodige og levende nok til at lesestunden garantert blir vellykket. Her er mye å se på, og mye å prate om. Samtidig er det umulig å fri seg fra tanken om at boka som helhet nok ville blitt hakket sprekere og mer minneverdig om Gulbrandsen hadde latt sin sprelske Ella få anledning til å bryne seg på litt større utfordringer enn dette.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.