Oss redaktører i mellom

Barnebokkritikks nye redaktør, Nina Aalstad, har aldri skrevet kritikk. Hun har knapt nok sendt et klagebrev til NAV. Men ungdomslitteratur er hun ekspert på.

Nina Aalstad (f. 1981) er bosatt i Oslo. Hun er utdanna lektor med fagene nordisk og teatervitenskap, men har sin yrkeserfaring fra bokhandel, som markedskonsulent i Cappelen Damm og som redaktør for Ubok.no. (Foto: Alexander Eliesen)

– Gratulerer som ny redaktør for Barnebokkritikk! Hva føler du nå?

– Jeg er veldig glad – og stolt over å få muligheten.

– I 2012 forlot du jobben som markedsføringskonsulent i Cappelen Damm til fordel for redaktørjobben i Ubok.no. Hva var galt med Cappelen Damm?

– Det var ingenting galt der. Men jeg så stort potensial i Ubok og tok et halvt års permisjon for å satse på det. Jeg så hvor viktig det er å være uavhengig når man skal samarbeide både med forlagene og de andre aktørene på feltet.

– Hvordan skal du sjonglere med hattene: Kan man være redaktør for formidlinga hos Ubok samtidig med å være redaktør for kritikken hos Barnebokkritikk?

– Ja, både målgrupper og tilnærming er jo helt forskjellige.

– Men du kan jo ikke både kritisere og anbefale samme bok. Du kan altså ikke anmelde ungdomsbøker. Kommer du til å anmelde bøker i det hele tatt?

– Jeg kommer nok i større grad til å være til syne i debatt- og kommentarinnlegg. Jeg har ingen erfaring med å skrive profesjonell kritikk.

– Ifølge Bokelskeren.no har du lest 218 bøker de siste tre og et halvt årene. I gjennomsnitt har du gitt dem terningkast 5,1. Du krever ikke så veldig mye av en god bok?

– Fram til nå har jeg stort sett lagt inn bøker jeg liker. De dårligste gir jeg ikke terningkast. Da blir snittet ganske høyt. Som formidler har jeg fokus på det jeg synes er bra.

– Noen mener at Barnebokkritikk også burde fokusere bare på det som er bra, de synes jeg har brukt for mye plass på å bøker som ikke fortjener oppmerksomhet.

– Hvis dårlige bøker er representativt for det som kommer ut, bør nok de også anmeldes.

– Hva er det mest kritiske du har skrevet noen gang?

– Nå må jeg tenke…

– Ikke et klagebrev til NAV en gang?

– Kanskje noe fra den gang jeg jobba i bokhandel og skrev noen konsulentuttalelser for Cappelen Damm.

– Er det noe du irriterer deg over i litteraturfeltet, som du nå endelig kan få sjansen til å belyse?

– Det er jeg er mest opptatt av, er synligheten til ung voksen-litteraturen, slik vi ser den i England og USA. Både bokhandlere og forlag i Norge er i ferd med å forstå at dette er en litteratur som fortjener mye større plass og som har en mye større potensiell leserskare. Disse bøkene må få en egen plassering i bokhandel, og komme bedre fram i markedsføringa.

– Jasså?!?-spalta har vært mitt bidrag til å fornye Barnebokkritikk. Her har vi testa ut det meste: kynisk harselas, refsende pekefinger, innsiktsfull analyse, kritiske intervjuer. Målet er å problematisere feltet både for å skape debatt og for å gi ny innsikt. Det er her lesertallene er høyest, men også her det har vært vanskeligst å finne en form som gir konstruktiv debatt. Hvilken form tror du mest på?

– Jeg ønsker i hvert fall å drive debatten videre. Det må være noe der som trigger folk – både til å lese og til å gjøre seg opp sin egen mening. Det er bra å få meninger på bordet som sparker litt i fra, hvis alle skal være så forsiktige, blir det ingen debatt.

– Barnebokkritikk er nesten det eneste stedet i feltet for barne- og ungdomslitteratur som er uavhengig. Den posisjonen mener jeg vi må benytte til å være kritiske og møte litteraturen for barn og unge med høye forventninger. Hva sier en formidler som deg til det?

– Helt enig. Vi må ta den vanskelige samtalen som ingen av de andre aktørene verken vil eller tør å ta. Kanskje må vi trykke på litt ømme punkter.

– Du har sett årsrapporten for første halvår 2013. Vi har anmeldt 15 bøker fra Gyldendal, 12 fra Cappelen Damm og bare 6 fra Aschehoug. Det speiler ikke helt hvor stor andel de har av markedet. Hva skal du si hvis noen ringer og klager?

– Jeg går ut fra at bøkene er valgt ut fra de kriteriene som finnes. Et sånt utvalg vil aldri være helt matematisk representativt, det fins jo mange flere utvalgskriterier enn at alle forlag skal få sin del av kaka.

– Hvilke kriterier da?

– Det ser jeg fram til å diskutere med deg!

– Vi rapporter til de som finansierer oss, først og fremst Kulturrådet. Da teller vi kjønnsfordeling mellom forfatterne, mellom kritikerne, fordeling på målgrupper og sjangere. Bredde er stikkordet. Er du enig med meg i at vi har anmeldt litt for lite sakprosa (13 prosent) og litt for lite oversatt litteratur (30 prosent) denne våren?

– Særlig mener jeg at sakprosa til barn og ungdom har en del utfordringer. Ved at mer blir anmeldt, vil det bli mer åpenhet og debatt rundt dem, det er lov å håpe at det også vil gjøre dem bedre.

– I vår har vi anmeldt nesten nøyaktig like mange ungdomsromaner som bildebøker og barnebøker. Vil det nå bli mer vekt på ungdomslitteratur, siden det er ditt spesialfelt?

– Nei, på Barnebokkritikk skal hele feltet dekkes.

– Gjør klar for din første redaksjonelle beslutning: Skal «Barnebokminnet» fortsette, og vil du i så fall fortsatt ha stafett?

Jeg mener det bør videreføres, men er usikker på hvordan stafetten har fungert?

– Spørsmålet er om jeg som en siste innsats skal kontakte den stafetten nå sendes videre til, for å spørre om han tar imot utfordringen. Morsommere på denne måten, men mer jobb: Da kan du ikke bare bestille opp ti minner og ta fra haugen ved behov.

– Jeg liker at minnene kommer fra folk jeg som redaktør aldri ville funnet på å spørre. I første omgang tar jeg heller den ekstra jobben med å følge opp fortløpende.

– Så kommer integritetstesten. Barnebokkritikk skal endelig anmelde en samisk bok og du trenger en kritiker som behersker nordsamisk. Du ringer noen du kjenner. Til slutt har du tre kandidater: En uavhengig litteraturviter uten særlig god oversikt over barnelitteraturen, men med noe anmeldererfaring; en erfaren forfatter som har gitt ut både barnebok og voksenbok, men på samme forlag som boka som skal anmeldes; eller en ansatt i et konkurrerende forlag med spesialkompetanse på feltet og erfaring som kritiker. Hvem spør du først?

– Min umiddelbare tanke er å gå for den siste. Spesialkompetanse er viktig. En erfaren kritiker vil jeg forvente at har integriteten i orden. Men dette er en problemstilling jeg ville ha drøftet med redaksjonsrådet.

– Jeg har akkurat valgt den uavhengige uten spesialkompetanse – fordi jeg mener habilitet er undervurdert på vårt lille felt. Kanskje jeg overdriver, men uavhengighet er Barnebokkritikks styrke. Hvordan blir det å gå fra å være formidler til å bli redaktør for kritikken?

– Jeg gleder meg til å utforske nye sider av meg selv.

– Ja, der gir jobben en del muligheter, særlig hvis du velger å innta kommentariatet. Det er vanskelig å sitte helt uberørt og rette kommafeil i debattinnlegg som handler om hvor korttenkt du er.

– Det ser jeg humoren i. Det er viktig å opprettholde en åpen og inkluderende debatt. Så gjelder det å pakke inn følelsene i en saklig tilbakemelding.

– Et siste spørsmål: Kommer du til å beholde meg som kritiker?

– Så langt ser jeg ingen grunn til å slutte med det.



Skrevet av:
Kommentarer