Ottoline og kattemysteriet

MYSTERIER, MESTRING OG RARITETER

Finurlige detaljer, underfundig humor og eksentriske hovedpersoner i årets mest bildebaserte barnekrimgåter. Bøkene om Ottoline kan ikke bare leses, de må også oppleves – som visuelt fenomen.

Den engelske forfatteren og illustratøren Chris Riddell (født 1962) har sammen med ulike tekstforfattere laget mange bøker siden debuten i 1986. I serien om Ottoline både skriver og tegner han. Sammen med denne foreliggende, røde boken utkommer også en lilla bok: «Ottoline og skolespøkelset».

Ottolines eventyr er stilisert urealistiske, men handler samtidig om konkrete tema som barn er opptatt av: kjæledyr, mestring og hjemlengsel. Det er detektivhistorier. Detektivene er hovedpersonene Ottoline og Herr Monsen. Men også leseren er en detektiv: En av bøkenes kvaliteter er at leseren oppdager løsningen som antydes, og føler seg like smart som de to heltene. Jeg spår at unge lesere vil komme i en detektivfase etter å ha lest bøkene. Og dessuten er leseren en visuell detektiv: med de innholdsrike, romdannende tegningene er lese- og se-prosessen en visuell etterforskning i seg selv.

Ottoline og hennes verden
Det føles mer relevant å gjøre rede for bøkenes litterært univers enn for handlingen. Her betyr hovedpersonene og miljøet minst like mye som intrigene.

Ottolines bor alene i en stor leilighet; foreldrene er professorer, samlere og reiser verden rundt. Sammen med henne bor Herr Monsen, en en halvmeter høy og hårete figur av ukjent art. Ottoline har daglig besøk av putebankere, sengeoppredere, lyspæreskiftere og mange andre hushjelper. Som eneboende barn minner hun om Pippi, de eksentriske rutinene er på nivå med Phileas Foggs, og i analytisk legning minner hun om Violet Baudelaire fra Den onde greven-serien.

Herr Monsen ble funnet «i en myr i Finland» av Ottolines foreldre, og har fulgt Ottoline gjennom hele oppveksten. Av utseende kan han minne om Moffedillen eller Inga Borgs Plopp, mens den rollen han har i fortellingene minner om Wallace og Gromit: Taus, trofast, superintelligent, oversett – og intenst tilsted. På engelsk heter han Mr Munroe, og ble funnet «in a bog in Norway».

Foreldrene er fraværende. Deres hyppige postkort røper både synsk innsikt i alt hun holder på med, og en meget fri barneoppdragelse.

En løs krimintrige
Ottoline er detektiv av legning, og liker «listige planer», observasjon, forkledning og registring av mystiske opplysninger i utklippsbøker og notisbok.

Kjæledyrene i strøket forsvinner, og innbruddstyver herjer i bedrestilte hjem. Ottoline og herr Monsen avslører lett og raskt en sleip bande bestående av rømte hunder, en snakkende papegøye og en mesterkriminell katt.

En raus romopplevelse
Bøkene er gjennomillustrert, både med plantegninger, perspektivtegninger av leiligheten, og av illustrasjoner som viser personene i historien. Se her. Bildene viser en by, et hus og en leilighet full av eksentriske, utpenslede siseleringer og «snirkel-snarkel» som leseren kan gå på skattejakt i. Intrigen er i beste fall sideordnet i denne boka; den er like interessant som en samling detaljer og rariteter.

Illustrasjonene avspeiler en myndig, allvitende forteller. Synsvinkelen veksler mellom barnehøyde, voksen «normalhøyde», froskeperspektiv og fugleperspektiv. Allvitenheten understrekes av at betrakterens posisjon i bildene ofte er steder som er uttilgjengelige: utenfor skipssiden, eller et punkt over gaten. De mange tekstboksene med piler understreker også fortellerens autoritet i det romlige.

Som serie
Ottoline og Herr Monsen løser ulike mysterier i de to bøkene: her må profesjonelle skurker overvinnes, mens skolespøkelset viser seg å være en elev med hjemlengsel. Dét er et motiv man kan psykologisere over og sympatisere med.

De norske titlene er mer dramatiske enn de engelske. «Ottoline and the yellow cat» ble til «… kattemysteriet», mens «Ottoline goes to school» ble til «.. skolespøkelset». De nøytrale originaltitlene er trolig en slags underdrivelseshumor. Det er alle fall mange tegn til komisk understatement i teksten –særlig ved at alt det eksentriske i Ottolines liv skildres som naturlig. Det spørs om norske barn er like godt på understatement som engelske.

Det er rom for meddiktning. Ottoline ignorerer i begge bøkene vennen Herr Monsen, og sårer ham ved det. Dette er godt synlig, men drøftes ikke.

Som formidler har jeg et luksusproblem: hva skal jeg legge vekt på når jeg presenterer denne boka: krimintrigen? hovedpersonene? Eller scenografien og skattejakten etter detaljene?