Over jordet, Rundt jordet, Bort frå jordet
Over jordet
Samlaget 1998
Over jordet
Oddmund Hagen
Samlaget
1998
["96"]
Rundt jordet
Samlaget 2000
Rundt jordet
Oddmund Hagen
Samlaget
2000
["96"]
Bort frå jordet
Samlaget 2003
Bort frå jordet
Oddmund Hagen
Samlaget
2003
["96"]
Stillferdig om det vanskelige og farlige Oddmund Hagen er en stilsikker, kresen forfatter – som
Stillferdig om det vanskelige og farlige
Oddmund Hagen er en stilsikker, kresen forfatter – som har gitt ut et titalls diktsamlinger, novellesamlinger og romaner. Et lykkelig valg er samarbeidet hans med illustratør Akin Düzakin om tre billedbøker for barn; Over jordet (1998), Rundt jordet (2000) og Bort frå jordet (2003). De to første bøkene om hareungen Klumpen og familien hans er belønnet med ulike diplomer for illustrasjonene, og bok nummer to ble nominert til Brageprisen. Hva den foreløpig siste boken vil bringe av heder gjenstår og se. Men en pris som påskjønner hele serien – tekst og bilder sett under ett, er på sin plass.
Kort fortalt handler bøkene det om de små valgene vi gjør her i livet, som noen ganger får større konsekvenser enn man skulle tro – eller det kan virke slik.
For barn blir små ting veldig store – og for oss store er det godt å bli minnet om hvordan det er, og var engang, og bli minnet om hva som er viktig her i livet. Hagen og Düzakin, tekst og illustrasjon følger hverandre uten for store fakter. Der den ene tier, taler den andre, og omvendt. Et poetisk samspill mellom tekst og illustrasjon – strukturert av en neddempet formgiving/design.
Angst og trygghet er en gjennomgående tematikk i alle tre bøkene. Det er takknemlig å spille på motpoler, og ganske spennende fordi det kommer overraskelser underveis. Det er ikke alltid den største som er den tryggeste, for eksempel.
Det handler om hareungen Klumpen som i den første boken var alene i skogen og ikke torde springe hjem over jordet på grunn av reven som lurte ett eller annet sted. Rundt jordet handler om da Klumpen en gang var alvorlig syk og måtte til doktoren. Mens den tredje boken, Bort frå jordet, forteller om da Klumpen og Veslebror lekte noe veldig hemmelig nede ved jordet – og om alt det farlige som hendte etterpå. Boken ender med at den lille harefamilien flytter fra jordet, men både tekst og illustrasjon åpner for flere bøker om Klumpen.
I motsetning til mange andre billedbøker for barn med en gjennomgående figur, er det en utvikling av både tekst og bilde gjennom de tre bøkene. Den første er den knappeste og vàreste. Teksten er lyrisk, registrerende og reflekterende: «Ikkje enda. Må berre vente. Snart er det mørkt. Da kan eg prøve. Før månen stig opp. Før jordet blir heilt lyst må eg ha gjort det.» Illustrasjonen – et romantisk landskap med krokete trær i forgrunnen og jordet og den skogkledde horisonten bak. Bare den lille, menneskeliggjorte kaninen, sett bakfra, gjemt bak et tre, forstyrrer det romantiske landskapet. Akin Düzakin følger teksten – underbygger den, og utfyller den uten store fakter. Små ting som at kaninen er avbildet bakfra – gir den en ekstra aura av litenhet i det store landskapet. Og han jobber som i filmruter. Han zoomer inn og ut på Klumpen, mens landskapet er det samme. På barns vis veksler Klumpen i humør- fra å kjede seg, engste seg, tenke på andre ting, – vekselvis sitter, henger i en grein eller ligger han/hun på ryggen i gresset, Og plutselig. En lyd! Nærbilde. Tett på. Utsnitt av kaninhodet i gresset. «Hysj. Kva er det? Rett der borte. Der vegen gjer ein sving. Det er nokon der.» Virkemidlene er lavmælte men uhyre effektive.
Layout underbygger tid og stemning. Nåtid er konsekvent på venstre side, men tilbakeblikk til hiet der mor og far og Veslebror venter, er på høyre side i ovale utsnitt. Her er koloritten lysere og vennligere, mens figurene blir mer tegneserieaktig med konturlinjer. En slående kontrast til det naturalistiske landskapet i nåtid.
Teksten endrer også karakter ettersom det er nåtid eller tilbakeblikk. Detaljene blir flere i tilbakeblikk, mer konkret i beskrivelsene også. Og tekst og illustrasjon veksler mellom å overdrive og underdrive hverandre.
Det er tre ulike formgivere på bøkene – og det gjør sitt til at bøkene er forskjellige innenfor en fastlagt ramme. Etter som teksten endrer karakter endrer den også illustrasjon og design. I bok nummer to; Rundt jordet er teknikken, en slags pastellkritt eller oljekritt – kan det se ut som – den samme. Men koloritten er kjøligere og lysere. Nå er Klumpen farlig syk, han må til doktoren på andre siden av jordet, og hvorfor han er syk – det er et vanskelig og dulgt tema gjennom boken. Her er teksten mer fortellende, ikke så poetisk lenger, men det er illustrasjonene. Her er det mest interiører i kaninhiet. En slags blanding av dagens IKEA og et 30-talls Bauhaus interiør. Særlig en droplete keramikkvase går igjen og bringer tanken hen på 30-tallet. Klumpen flyter ut og inn av feberfantasiene. Et sted er veggene borte og den blåmalte sengen står ute i kanten av jordet. Det er vakkert der høstløvet driver i vinden. «På det verste drømte eg om døden. Det er litt rart og tenke på no som eg snart er frisk igjen.» En ganske alvorlig bok der illustratøren denne gangen bruker interiøret som ramme og veksler med figurenes plassering. Mens landskapene står som egne bilder. Vakkert.
I den foreløpig siste boken om Klumpen leker han og Veslebror med noe ulovlig – og det får store konsekvenser – selv om kanskje tilfeldighetene også spiller inn. Teksten er presis og noe mer fyldig enn de foregående. Det er en slags stille ettertenksomhet i alle formuleringene. Men det er i illustrasjonene den store utviklingen har skjedd. Koloritten er lysere, og den litt tørre overflaten er nå penslet ut. Utsnittene er annerledes (det er Düzakin som er designer) og illustrasjonene går gjerne over en og en halv, eller over to sider – slik at teksten enten kommer på venstre side eller under. Alt er mykere og mer utpenslet, men den største forskjellen er i figurene. Fra å være veldig kosedyrlignende er de nå blitt nesten skremmende menneskelige. De er besjelet og ikke så søte og nusselige. Perspektivet er både høyt og lavt – og utsynet er større. Enkelte illustrasjoner er meget dramatiske: grener foran fullmånen, røykskyer og flammer mot nattehimmelen. De minner om Henry Rousseaus naivistiske bilder. Det er i alle fall en betydelig endring i illustrasjonene. Det vakre er ikke så hyggelig lenger. Nå er det mer storslagent dramatisk – selv om det fortsatt holdes stramt innen tekstens lyriske ramme. En merkelig følelse av etterkrigstid og nybrottsarbeid på alle plan, kommer over meg ved det siste bilde.
Og så har jeg ikke nevnt det humoristiske som innimellom, ikke ofte, men noen steder, slår ut i små ordspill av typen «Ha´re pus».