Tittel: De dødes byrå
Tekst: Gareth P. Jones
Oversetter: Øystein Rosse
Forlag: Mangschou
Årstall: 2018
Antall sider: 416

Over til døden

Man trenger ikke alltid se inn i fremtiden eller finne opp kruttet for å skape noe særegent. Av og til holder det å se bakover i tid og ta tak i det mennesket alltid har vært opptatt av: døden.

Det er ikke hver dag det kommer nyskrevne bøker for barn og ungdom med handlingen satt i 1884. Legg til at hovedkarakteren i boka er sønnen av en begravelsesagent og at denne sønnen kan kommunisere med gjenferd, og det er lett å se at De dødes byrå skiller seg fra de fleste utgivelser i 2018.

Snakke med døde

Sam Toop har vokst opp i etasjen over begravelsesbyrået som faren hans driver sammen med herr Constable. Unge Sam er en såkalt «snakker», altså kan han både se og høre de døde, i tillegg til at han kan kommunisere med dem. Til tider er det stor pågang hos Sam, gjenferd kommer for å få hjelp fra ham når de vil overbringe beskjeder til sine etterlatte, fortelle dem hvor nøkkelen til pengeskrinet ligger, hvor glad avdøde virkelig var i kona si og så videre. Det hender også han får henvendelser som kan plasseres i det mer såpeoperainspirerte hjørnet, som når en ung død kvinne vil klage sin nød til Sam om hvordan forloveden hennes går hen og gifter seg med avdødes søster kort tid etter døden inntraff. Denne evnen gjør at Sam får et innblikk i hvordan livet fortsetter på den andre siden når det ebber ut her hos oss.

Dødsriket er en verden som viser seg å være betydelig mer organisert og byråkratisk enn man kanskje hadde sett for seg. Og fra denne andre siden kommer den andre protagonisten i fortellingen, Lapsewood. Han er en forsiktig og samvittighetsfull kontorrotte som nokså tilfeldig ender opp som den utvalgte til å løse den vanskelige situasjonen som har oppstått, nemlig å finne ut hvordan han kan bli kvitt den dødbringende pesten svartråte, som nå sprer seg og tar over bygninger. I tillegg skal han hanskes med demonhunden som herjer i byen, og forsøke å finne ut hvorfor gjenferd på merkelig vis forsvinner over en lav sko. Sam og Lapsewood forener den døde og levende siden av London, og med en betydelig andel uforutsette hindringer og utfordringer blir det litt av en heisatur når de skal løse disse mysteriene sammen.

Vennlige grøss

Det er ikke innlysende for undertegnede hvilken aldersgruppe denne boka er rettet mot. Hadde det ikke vært for de groteske detaljene Jones med jevne mellomrom bretter ut for oss, kunne boka vært lest av langt yngre barn enn gruppa 10–14 år som forlaget anbefaler. Bokas åpningssetning illustrerer hva jeg peker på: «I livets siste sekunder, da blodet strømmet fra knivkuttet i halsen, gikk Emily Wilkins’ tanker til morens død.» Det er vanskelig å sette en alder for når barn er klare for å lese usminkede beskrivelser av det å dø eller bli drept, toleransen for denne typen detaljer er selvfølgelig høyst individuell.

For de av oss som tilbragte mye tid med Nancy Drew og Bobseybarna i oppveksten kan det ellers være elementer av gjenkjennelse i De dødes byrå. Den allvitende fortelleren som følger alle parallellhistoriene er her, de smarte, vennlige protagonistene man gjerne skulle vært venn med også i virkeligheten, og ikke minst det gode, gamle mysteriet som våre menn skal oppklare.

Oversetter Øystein Rosse har gjort en god jobb med å beholde det viktorianske tidsmerket i språket, og overfører den lune humoren uten at det blir kunstig eller påtatt. Jeg lo spesielt godt av setninger som «Fru Pringle satt og leste en posthumt skrevet roman av Jane Austen med tittelen Ånder og åndelighet.» Selv om teksten stort sett er lett å følge, er det en del begrep som med fordel kunne vært forklart. Jeg tenkte flere ganger gjennom lesingen at det hadde vært fint med en ordliste, og måtte slå opp ordet ‘fantasmagorisk’. Man kan heller ikke ta for gitt at barna i den angitte målgruppa vet hva en marki er. Slike hindre kan utgjøre en uheldig forstyrrelse i leseflyten.

Avhengig av hvor hardhudet leseren er, kan det også sies å være elementer av grøss i denne boka. Man kan aldri slappe helt av, plutselig kommer et gjenferd valsende inn med hodet under armen eller en blødende åpning der den ene armen skulle vært. Samtidig er de fleste gjenferd nokså harmløse, og om man skal sette boka inn i en større sammenheng, kan den kanskje skape en forståelse for «den andre», altså gi et innblikk i de utskjelte gjenferdenes virkelighet. Slik tilbyr De dødes byrå en annerledes inngang til en opplevelse av at en sak alltid har to sider, muligheten til å gå en dag i noen andres sko, osv.

Dødsmorsomt

Heller enn å prøve å spekulere ut noe helt nytt og banebrytende, har Gareth P. Jones tatt tak i det mysteriet vi aldri ser ut til å bli helt forsont eller ferdige med: døden. Gjenferdene er tilbake i søkelyset.

Det kunne fort blitt kaotisk å la døde og levende eksistere i samme tid og rom, men Jones evner å skrive frem denne historien med en letthet og logikk som gjør at det er enkelt å henge med. Premisset om at gjenferd alltid kan se mennesker, men bare noen få mennesker kan se gjenferdene, fungerer overraskende godt. Krydret med et språk som indikerer at vi er i en annen tid og med en lun og varm humor, gjør dette De dødes byrå til en svært vellykket underholdningsroman.

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.