Overblikk på svensk barnelitteratur

I september i fjor utkom et nytt svensk storverk til glede og nytte for barnebokentusiaster. Barnelitteraturhistorien i to bind vil nok bli ei viktig håndbok både gjennom det den gir av faktiske opplysninger, og som modell gjennom perspektivene den velger.

Etter at jeg nå har levd med bøkene daglig i 2-3 uker synes jeg de er både pene å se på, kunnskapsrike og smarte i perspektiv og innfallsvinkler.

Den første historien

Boka presenteres som «Sveriges första stora och brett upplagda barn- och ungdomslitteraturhistoria». Jeg ble overrasket over at dette skulle være det første, for man er jo vant til å tenke at nettopp svenskene har alt på stell når det gjelder barnelitteratur.

Men det er, merkelig nok, sant. Litteraturbankens oversikt over tidligere barnebokhistorie i Sverige lister opp et par ettbinds oversiktsverk (Klingberg 1991, Zweigbergk 1965) og ellers bare bøker som dekker avgrensede perioder eller sjangre. Riktignok har man i Sverige hatt forskningstidsskriftet Barnboken siden 1977, og Svenska barnboksinstitutet siden 1965, så det har jo vært et operativt fagfelt. Men altså intet oversiktsverk før nå.

Til sammenligning har vi i Norge lenge hatt både Sonja Hagemanns trebinds Barnelitteratur i Norge (1965–74), og det oppdaterte ettbindsverket Norsk barnelitteraturhistorie av Tone Birkeland, Gunvor Risa og Karin Beate Vold, som har utkommet i tre utgaver 1997, 2005 og 2018.

I Danmark finnes Dansk børnelitteraturs historie (1992), redigert av Kari Sønsthagen mfl., og min favoritt Leksikon for børnelitteratur (2003), av Sønsthagen og hennes ektemann Torben Weinreich.

De beste svenske barnebokforskerne

Hovedredaktør for bøkene er Boel Westin, professor emerita ved Stockholms universitet. Westin er kjent for bøker om August Strindberg og Tove Jansson og som leder av ALMA-juryen. Den andre, administrative redaktøren er Åsa Warnqvist, direktør for Svenska barnboksinstitutet.

I alt er det 13 forfattere i verket, med små eller store bidrag. Det er bare to menn blant de 13. Lena Kåreland skriver hovedkapittelet om 1800-tallet, Ulf Böethius skriver om mellomkrigstida, og Elina Drukner om tida etter 1945.

Et hovedperspektiv i verket er å betrakte barnelitteratur som en kilde til kunnskap om samfunnets syn på barn, barndom, estetikk, etikk og oppdragelse. Litteraturen leses i lys av samfunn, sosiale forhold og mediebildet. Jeg synes dette virker fruktbart, men det er jo samtidig en lesemåte som i verste fall kan redusere forfatterne til å bare være barn av sin tid, og eksempler på tidsånden.

Den eldste barnelitteraturen

Tidligere har man regnet 1591 som startpunktet for svensk barnelitteratur. Da utkom boka Jungfruspegel, skrevet av Laurentius Johannis Laelius med utgangspunkt i ei tysk bok fra 1580-åra. Til sammenligning begynte norsk barnelitteratur med Lommebog for Børn (1798).

I 1991 ble 400-årsjubileet markert med bokutgivelse og andre tiltak. Her i denne nye litteraturhistorien bruker hovedredaktør og medforfatter Boel Westin det første kapittelet til å trekke startpunktet flere hundre år bakover i tid. Jeg kan ikke se at hun peker på én enkelt bok som den første, men hun nevner både Konungastyrelsen – et svensk eksempel på fyrstespeilene (I Norge kjenner vi Kongespeilet) – som av noen dateres så tidlig som 1290-åra, og Eufemiavisene(ca. 1320). Hun skriver også om middelalderens anonyme tekstsjanger «mirakelfortellingene», og gjør dette overraskende interessant når hun leter etter hva tekstene sier om barns hverdag på 1300-tallet.

Studiet av de eldste tekstene har likevel mindre praktisk interesse for de fleste av oss som leser denne boka. Fram til begynnelsen av 1800-tallet utkom det ikke mer enn rundt 240 bøker som var skrevet for barn og ungdom. De fleste av dem har større interesse som kulturhistorie og mentalitetshistorie enn som barnelitteratur.

Det pekes på flere ulike vendepunkt og overgangsfaser gjennom 1800-tallet, men den korte fortellinga Snöfästningen. Berättelse för Landt-Gåßar (1830) av Olof Fryxell presenteres som den første realistiske svenske barneboka. Historien forteller om snøballkrig mellom to lag, og mellom krigsimitasjonsleken finnes også et psykologisk troverdig samspill.

Selv har jeg tidligere skrevet artikler i Store Norske Leksikon om guttebøker og ungpikebøker. Jeg merker meg med stor interesse at man i denne boka trekker sjangerhistorien 50-60 år lenger bakover i tid i Sverige enn det vi gjør i en norsk sammenheng. Boka drøfter naturlig nok ikke denne ulikheten mellom nabolandene, men for min egen del har jeg tenkt at dette har med sosiale strukturer å gjøre. Framveksten av ei lesende og bokkjøpende middelklasse er en vanlig faktor for å forklare hvordan bokmarkedet oppstår og utvikler seg. Og dette skjedde altså tidligere i Sverige.

Et kapittel er viet de opprørske tendensene i mellomkrigstidas barnelitteratur. Jeg har tidligere lest andre steder om Ester Blenda Nordströms rakkerunge Ann-Mari, som gjennom fire bøker er en av forløperne for Pippi Langstrømpe. Nå har jeg også lest om guttejenta Anne Vildkatt og de andre grensesprengende hovedpersonene i Gerda Ghobés ungpikebøker fra 1930- og 1940. Anne er hovedperson i sju av bøkene.

Lindgren og de andre

Åtte forfattere omtales i egne kapitler. (Hvis du har anlegg for quiz, kan du lukke øynene nå og se hvor mange av de åtte du klarer å gjette før du leser videre).

Det er to forfattere som framheves i det første bindet, som dekker perioden fram til 1914: Elsa Beskow og Zacharias Topelius. I 1900-tallsbindet presenteres Astrid Lindgren, Barbro Lindgren, Lennart Hellsing, Tove Jansson, Maria Gripe og Ulf Stark med egne kapitler.

I en tradisjonell litteraturhistorie får forfatterne en omtale i sidetall som står i forhold til forfatternes betydning. Hos norske Sonja Hagemann får f.eks. Halvor Floden 11 sider mens Emil Herje får 5 sider. I dette verket derimot, som har en overveiende litteratursosiologisk innredning, blir ikke sidetall den samme målestokken for hvor viktig en forfatter er: Ikke fullt ut, i alle fall. I så fall kunne man ment at Lindgren burde hatt 40-60 sider. I stedet er det slik at Lennart Hellsing, Astrid Lindgren og Barbro Lindgren hver omtales over 20 sider, mens de fem andre omtales i egne kapitler på 8–14 sider.

Astrid Lindgren behandles derfor som en av mange forfattere. Det er likevel ikke til å komme unna at hun stadig dukker opp andre steder i teksten; når det handler om ungpikebøker, om filmatisering av bøker eller om litteraturpolitikk.

Jeg vil bare stoppe et kort øyeblikk ved det paradoksale i at verket beskriver det svenske samfunnet og bokmarkedet som identisk med landet Sverige, men likevel inkluderer finlandssvenskene Topelius og Jansson i historien.

Det meste av den svenske barnelitteraturen er godt kjent i Norge, og oppleves nesten som vår egen. Derfor er det ekstra interessant å se på de bøkene og forfatterne som er folkekjære i Sverige, men lite kjent i nabolandet.

Den viktigste av dem er Lennart Hellsing, som fra 1945 var både barnebokkritiker i Aftonbladet og Sveriges ledende forfatter av dikt for barn. Begge deler er format som ikke så lett lar seg overføre til nabolandet. I hans diktsamling fra 1947 ble figurene Krakel Spetakel og Kusin Vitamin representanter for den nye barndommen og den nye barnelitteraturen. «Fria och oberoande blir de en sinnebild för det lustfyllda og lekfulla hos barn,» skriver Lena Kåreland.

Realisme og saklighet

En annen svensk hemmelighet som vi ikke nødvendigvis kjenner her i Norge er Laura Fittinghoffs Barnen ifrån Frostmofjället (1907). Boka er riktignok utgitt på norsk et par ganger før 1950, men vi har ikke den samme sterke følelsen for boka som svenskene har. Det er nok delvis knyttet til filmen fra 1945 og til salmene som ble brukt i filmen, som «Morgon mellan fjällen». Litteraturhistorisk sett er boka også viktig. Denne beretningen om sju foreldreløse søskens vandring regnes som en av de første svenske barnebøkene med fattigfolk i hovedrollene.

En av de artigste oppdagelsene jeg har gjort mens jeg leste, er at det er et sammenfall mellom «det radikale/progressive» og «det saklige» i den nye barnelitteraturen fra inngangen til 1970-tallet.

Rundt 1970 utkom det en rekke barnebøker og bildebøker som var anti-kapitalistiske, anti-autoritære eller bare oppfordret til å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Slike bøker var blant annet När barnen tog makten (1969) av Gunnar Ohrlander om opprør i en barnehage, og Lotta og daghemmet (1975) av Edvinsson og Hultberg om mor og datter som streiker sammen for flere barnehageplasser. På samme tid debuterte Gunilla Bergström med den saklige og personlige Mias pappa flyttar (1971), en av flere bøker med lignende tema.

Når det progressive og det saklige kom til å framstå som to sider av samme sak, så kan det ha sammenheng med at den tidligere barnelitteraturen var gjennomgående idealistisk og idealiserende i tonen. Dette er i alle fall en forklaring som jeg tror er verdt å se nærmere på.

Til slutt: maktstrukturer og internett

Bøkene virker solid gjennomarbeidet og godt integrerte. Noen nyere litteraturhistorier på norsk (og nå tenker jeg på én anmeldelse jeg har lest av Øystein Rottems norske litteraturhistorie) har blitt kritisert for å være en redigering av lesinger av enkeltverk og forfatteressay, med korte sammenbindende oversiktskapitler. Dette svenske bokverket er annerledes. Du kan riktignok slå opp og lese korte kapitler om enkeltbøker og enkeltforfattere, men det er tydelig for meg at verket har et gjennomgående helhetsperspektiv hvor barnelitteraturen og samfunnet rundt litteraturen er hovedtema. De mange drøftingene av populærlitteraturens rolle er et godt eksempel på dette.

Det er mange forfattere og redaktører som har møtt problemet med å finne en passende avslutning opp mot et nåtidspunkt i «vår tid». Dette verket slutter med et godt, velorientert kapittel om trender i den nye ungdomslitteraturens utforskning av maktstrukturer: vold, kjønnsidentitet, krakelerende familier, kulturmøter, fantasy, dystopier og økokritikk.

Jeg synes at sakprosatitler i fra-til-formen (som Fra fjærpenn til Internett, ei norsk bok fra 1996) har noe forslitt og parodisk over seg. Derfor smiler jeg når det aller siste avsnittet i det svenske bokverket handler om hvordan sosiale medier og digitale kanaler brukes i nye ungdomsbøker. Barnebokforskerne har oppdaget at ungdomsbokforfatterne har oppdaget at internett finnes. I et ellers utmerket bokverk blir det altså en smule komisk at vi må avrunde med at internettet har kommet.

Les også Lotta Olssons kommentar om sin tid som barnebokredaktør i Dagens Nyheter, Stockholm.