Overlesset sjarmbombe

Psykolog og forfatter Jenny Jägerfeld er anerkjent i Sverige for sine ofte normbrytende bøker for barn og unge. Hun har tidligere skrevet om blant annet foreldres selvmord og å være født i feil kropp. I Mitt vidunderlige liv handler det om selvkjærlighet, ensomhet og konsekvenser av mobbing, og for denne romanen ble hun nominert til den høythengende Augustprisen i 2019. Nå foreligger boken på norsk, i solid oversettelse av Gunnhild Magnussen.

Sigge flytter fra Stockholm til lille Skärblacka med moren og lillesøstrene for å bo på sin eksentriske mormors hotell The Royal Grand Golden Hotel Skärblacka, der kun sære Krille Marengs er gjest. Nå skal Sigge & co innta hotellet og gjøre det til et hjem. Sigge skal begynne i 6. klasse etter sommeren, og teller ned dager med stadig voksende uro: For hvordan skal han unngå å bli mobbet på den nye skolen, slik han ble i Stockholm? Hvorfor må han absolutt være en «skjeløyd tulling»? Hvordan kan han bli populær? Sommerens misjon er å finne svarene og transformere livet sitt, noe som selvfølgelig viser seg ikke å være så lett.

Livslang romanse

Hvis man elsker seg selv, har man starten på en livslang romanse, sier mormoren. Du skal bare være deg selv! sier moren. Men det er lettere sagt enn gjort. Og Sigge får en dårlig start på sitt nye liv da han en av de første dagene i Skärblacka styrter på hodet inn i hekken til den mystiske nabojenta Juno etter en strabasiøs tur på rulleskøyter i nabolaget med Krille Marengs og hunden Einstein. Juno viser seg attpåtil å være selvutnevnt journalist og dokumenterer den katastrofale styrten på Instagram. Som hevn stjeler Sigge Junos hagenisse i skjul og oppretter en Instagramkonto til den, runawaygnom, en idé som selvfølgelig får konsekvenser. Historien om Sigges kamp for å bli populær, hagenisse-tyveriet og vennskapet med Juno kunne nok båret store deler av romanen i seg selv, men er bare en liten del av utrolig mye som skjer på de 330 sidene boken fyller.

Maksimalisme i romanform

Sjelden har jeg lest en så maksimalistisk roman. Her er det personlige kriser, forviklinger og mysterier, diverse utstoppede dyr i skiftende kostymer, hagenisser på ville veier, racerbilstevner, sære bipersoner, flauser, satanbananer, splatterfilminnspilling, forsvunne skilpadder og traumatiserte marsvin, søstre som enten bare kan rope eller som ikke kan snakke i det hele tatt, bilalarmer som går av, jukeboxer som spiller non stop, spesielle harpunoppfinnelser og et villavillekulla-aktig hjem – blant annet. Og midt i dette befinner Sigge seg altså i en livskrise. Dette kaoset er befriende, men romanen balanserer også på grensen til å bli for overlesset. Boken vil rett og slett litt mye, og ender tidvis med å utmatte både seg selv og meg som leser. I tillegg er det en lang bok, og jeg tror de ulike situasjonene og handlingstrådene hadde stått tydeligere frem, slik de fortjener, om noen sidespor var sløyfet og handlingen var konsentrert ørlite. Er det for eksempel nødvendig med et eget kapittel om hvordan bipersonen Krille Marengs fikk navnet sitt, midt i alt det andre som skjer?

Sjarmbombe

Men selv om boken er overlesset og tidvis vel karikert, er det ikke vanskelig å tilgi, for det er virkelig et fyrverkeri av en bok, og den er underholdende, svært velskrevet, klok og sjarmerende, med empatiske portretter av snåle karakterer. Her er også mange sterke jente- og kvinnekarakterer, for eksempel er både mormoren og Sigges søstre på hver sine måter inspirerende uanfektet av andres meninger om dem. Romanen er også sjeldent morsom. Instagramkontoen runawaygnom er eksempelvis svært vittig, og jeg tok meg selv i å ønske meg en helt egen roman om hagenissens ferd i verden. Sigges utvikling er lett å engasjere seg i, og hans mildt sagt keitete forsøk på å avlese sosiale koder, passe inn og få venner er rørende og godt skildret, og tipper aldri over i det sentimentale eller håpløse.

Sigge mister nemlig aldri troen på at han har makten i sine hender og kan gjøre noe med situasjonen sin. Spørsmålet er bare hvordan, og hva man skal gjøre? Skal man bevege seg nærmere seg selv eller vekk fra seg selv? Dette er spørsmål og tematikker som er behandlet i barne- og ungdomslitteraturen utallige ganger før, men Jenny Jägerfeld har formådd å skrive en roman som allikevel er svært original. Det er fint å være flue på veggen når Sigge folder seg ut, både i familien sin og i vennskapet med Juno, der han blir speilet på nye, viktige måter og får utfordret narrativene han forteller seg selv igjen og igjen. Kanskje er det ikke så gærent å være Sigge allikevel? Når skolestarten til slutt kommer, har han i hvert fall kommet mange lange skritt nærmere å innlede en forhåpentligvis livslang romanse med seg selv.