Sigge på telttur
Oversatt av Ellen Seip
32 sider
Cappelen, 2003

Sigge på skattejakt
Oversatt av Ellen Seip
32 sider
Cappelen, 2003

Oversatt og strømlinjeformet

I begynnelsen av 2003 kom Sigge på telttur og Sigge på skattejakt av Brian Paterson som tilbud til de aller minste i Cappelens Barnas egen bokklubb. Spørsmålet – som disse to små bøkene alene neppe kan svare på – er: Hva har engelsk/amerikanske billebøker som for eksempel spanskspråklige – bare for å nevne et tilfeldig språkområde som ikke får sine billedbøker oversatt til norsk – mangler? Ett svar gir seg selv: Sterke forlag som er gode til å selge. Det er neppe tilfeldig at Sigge på telttur ogSigge på skattejakt, som først ble utgitt på engelsk i 2002, allerede også er kommet ut på svensk og finsk.

Ifølge statistikken i Årboka Litteratur for barn og unge 2003 utga norske forlag i 2001 til sammen 165 billedbøker. 36 var nye og norske, 4 var norske og opptrykk, 110 var nye og oversatte, mens 15 var oversatte og opptrykk. Hele 104 av billedbøkene var oversatt fra engelsk.

Seriepreget er ikke til å ta feil av: vi kan vente oss flere Sigge-bøker. De bærer fellestittelen ”På eventyr med Sigge Sebra”. På forsidene figurerer de tre hovedkarakterene i bøkene: Fugl Frans – angivelig en afrikansk perlehøne i prikkete drakt, Sigge Sebra – en svartstripet figur med rød selebukse, og Morten Mare – en ”frekk, liten marekatt” med capsen bak frem og en blå- og hvitstripet genser. Sigge Sebra er plassert i midten med Fugl Frans til venstre og Morten Mare til høyre og er betydelig større enn sine to kompiser. Forsidene er også standardiserte på den måten at figurene står på en ensfarget flate som er rammet inn av bladverk. Også dedikasjonen på side to er standardisert: ”Til William, Charles og Henry”. Side tre inneholder en formeltekst som introduserer figurene:

      Hvis du følger elva der den snor seg inn i jungelen, vil du treffe …
      Sigge Sebra
    Fra Sølevannsbukta.

Her fortelles det videre at Sigge Sebra liker å finne på skøyerstreker sammen med vennene, og ofte havner i trøbbel. Fugl Frans derimot er nokså engstelig av seg og synes vennene er altfor rampete. Morten Mare er en frekk, liten marekatt som elsker å tøyse og spøke. Noen ganger erter han så mye at han kommer i vanskeligheter.

Begge fortellingene Sigge på telttur og Sigge på skattejakt følger grunnskjemaet hjemme – borte – hjemme. I Sigge på teltturer skjemaet helt eksplisitt idet fortellingen begynner med et bilde av Sigge utenfor huset han bor i, og ender med et bilde av Sigge ved siden av det samme huset. Plotet er at Sigge har mottatt et telt i gave og tar med seg Fugl Frans og Morten Mare på telttur. De blir imidlertid så skremt i skogen at når den store trygge elefanten Ella – en åpenbar mammaskikkelse – kommer for å høre hvordan det går med dem, foretrekker de å bli med henne hjem. Sigge setter så opp teltet ved siden av huset. Det er kanskje en detalj at Sigges hus står oppe i et tre og at det ikke kan være plass til noe telt ved siden av det slik det er tegnet på det første oppslaget i fortellingen.

Den andre fortellingen Sigge på skattejakt er mer sentrert om midtpartiet i skjemaet hjemme –borte – hjemme. Fortellingen starter når vennene laster nistekurven om bord i kanoen og ender når de er på vei hjem igjen med noen fugler som de har truffet som veivisere. Plotet er at vennene finner et skattekart. De lider et dramatisk skipbrudd hvor Fugl Frans reddes fra å drukne av Sigge og nistematen går tapt. Heldigvis har de strandet på akkurat den riktige øya. Der leder kartet dem i sirkel, tilbake til utgangspunktet og kanoen. Men – forstår de – skatten er et tre med fantastiske frukter. Slik kan de spise seg mette, selv om nisten gikk tapt.

Det er lite å si om den fortellende normalprosaen i teksten. Her er det lite som klinger i øret og kan fryde og siteres. Også billedmessig byr bøkene på få overraskelser. I Sigge på telttur tas det likevel i bruk flere og mer varierte grafiske virkemidler enn i Sigge på skattejakt. Det er slik at man kan mistenke at også i denne serien er det investert mest i den første boka som derfor gir mest å feste seg ved. Her virker blant annet elefanten Ella og teltet – hvor det er spennende lys og skyggevirkninger – som mer interessante narrative og billedmessige elementer enn kanoen, frukttreet og papegøyene i den andre boka. Det ganske standardiserte inntrykket som de ulike oppslagene gir – særlig i Sigge på skattejakt – forsterkes ved at tegningene inneholder relativt få billedelementer i sterke mettede farger, og ved at figurenes uttrykk og stillinger og innbyrdes plassering i liten grad varierer.

Det er flere ting en kan fundere over når det gjelder denne serien. Det første er at det fremdeles er gangbart i barnebøkene å bruke Afrika som en narrativt figur, et ikke-sted av uberørt natur og stilisert jungel. Det andre er Sigge-bøkenes faste rangering av karakterene: I begge bøkene er Sigge den sentralt plasserte, den som er mest initiativrik, mest innsiktsfull og mest problemløsende. Er dette en type enebarnbøker for barn som ikke trenger å dele med andre? Det tredje spørsmålet kan jeg kanskje overlate til mine lesere å svare på, det gir seg vel egentlig selv: Har Sigge-bøkene noe å fare med fremfor andre billedbøker fra andre språkområder enn det engelske? Ja, kanskje dette glatte og standardiserte som er like spiselig og lett fordøyelig – for ikke å si lett oversettelig – i London, Stockholm og Oslo som i Helsinki. Hva med å forsøke en afrikansk barnebok neste gang? Det skal være barnebokblomstring i Afrika, ryktes det – i Årboka Litteratur for barn og unge 2003.

 

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.