Oversettelsens pris

Den beste litteraturen er ikke nødvendigvis den vanskeligste å oversette.

Tro meg, det er lett å finne eksempler på dårlig oversatt serielitteratur. Det fins bøker der engelske uttrykk «står ut». Fortellerstemmen mister troverdigheten fordi oversetteren ikke klarer å bevare den muntlige tonen. Allslags folk snakker ukledelig riksmål. Språket kan bomme både på fortellerens og målgruppas unge alder. «Always» blir «alltid» heller enn å utnytte muligheten norsk gir til å variere med «hver gang» og «bestandig».

Men la meg droppe pinlige eksempler og bare slå fast at middelmådige oversettelser er et problem for barnelitteraturen. Det gjør noen av bøkene dårligere enn de ellers kunne ha vært. Ikke minst gjelder det den språklige kvaliteten i noen av de bøkene barn og unge leser aller mest. Jeg skulle så inderlig ønske at vi i større grad anerkjente de oversetterne som gjør en formidabel jobb med den mest populære – og minst prestisjefylte – litteraturen.

Fantasyens revansje

Kun én sjanger kommer bedre ut enn ellers når oversetterne belønnes: fantasy. Forrige ukes utdeling av Kulturdepartementets pris for beste oversettelse er et godt eksempel.

Cover-volverenDen gikk til Agnes Banach for oversettelsen av Volveren: Det siste ønsket (Gyldendal 2020) forfattet av polske Andrzej Sapkowski. Det er en like stor bragd hver gang det lykkes å overføre et helt univers fra et språk som ikke bare er fremmed, men til dels oppdikta. Torstein Bugge Høverstad har gjort mye av det samme med J. K. Rowlings bøker om Harry Potter, og er belønna både med Bastianprisen til oversetterforeningen og oversetterprisen til Kulturdepartementet. Den samme anerkjennelsen har Kirsti Vogt fått for arbeidet med Jessica Townsends bøker om Ingenlund. Det kan nesten virke som norske oversettere av fantasy har høyere status enn norsk fantasy.

Til tross for verdige vinnere – er det ikke noe som skurrer når retningslinjene til Kulturdepartementets pris ber juryen om å kåre boka med høyest «språklig kvalitet», mens bøkene åpenbart må være av høy litterær kvalitet for å bli nominert? Det er ikke nødvendigvis noen motsetning her siden godt språk gjerne skaper gode bøker. Ikke vet jeg heller hvilke titler juryen har hatt å velge mellom. Men gjennom den 49 år lange historien til Kulturdepartementets pris ser det ut til å ha oppstått en praksis der juryene først og fremst har ønska å markedsføre godt oversatt «kvalitetslitteratur». I så fall er det liten vits for forlagene å melde på noe annet. Statushierarkiet i barnelitteraturen blir bekrefta: Takker du ja til å oversette en grøsser eller humorbok, spiller det mindre rolle hvor godt du presterer. Noen oversetterpris får du i hvert fall ikke.

I 2011 viste det seg riktignok mulig å vinne også med såkalt underholdningslitteratur. Jørn Roeim fikk prisen for arbeidet med de to første bøkene i spenningsserien Blade av britiske Tim Bowler (Gyldendal). Juryen anerkjente at oversetterarbeidet er prisverdig selv om ambisjonen til forfatteren bak boka ikke strekker seg så mye lengre enn å bidra til leselyst.

Dette unntaket er langt fra nok til å forklare hvorfor noen forlag faktisk lykkes med å rekruttere de aller beste også til å oversette serielitteratur.

Prøv å oversette en vits

Jeg har sett nærmere på noen av de mest populære humorseriene for barn – sånne bøker mange voksne har vanskelig for å ta helt alvorlig.

Cover-zombiesTa for eksempel Dog Zombies ruler (snart) av engelske Liz Pichon i serien om Tom Gates (Aschehoug 2018). Hvor mange voksne har egentlig lest denne boka grundig nok til å oppdage innsatsen til oversetter Kirsti Vogt? Hun har gjenskapt et språk som er muntlig nok til at denne 11-åringen framstår med troverdighet, og samtidig er forståelig for målgruppa. Hun viser full kontroll på rim og rytme i sangtekstene til Dog Zombies, bandet Tom er med i. De morsomme poengene er, så vidt jeg kan bedømme, godt ivaretatt. Ikke minst holder hun nivået – akkurat som forfatteren – gjennom seriens mange bind.

Noe av det samme er tilfellet med Gutta i trehuset (Fontini 2014 –) Her har riktignok originalutgavene til Andy Griffiths og Terry Denton begynt å tape seg hver gang 13 nye etasjer kommer til. Fortsatt er det likevel akkurat like krevende for oversetter Hege Mehren å ta vare på ordspill og referanser til populærkultur norske barn ikke nødvendigvis kjenner. De mange illustrasjonene gjør ikke nødvendigvis jobben enklere. Når bildet viser en hai, må du følge opp med et ordspill om hai selv om torsk kunne passa bedre på norsk.

Eller hva med innsatsen Tore Sand hvert år legger ned i arbeidet med Guinnes World Records? Ikke bare skal han besørge oversettelser fra bokstavelig talt all verdens felt. Han må også velge så korte vendinger at ordene fortsatt får plass i designets avmålte bokser.

Til kamp mot fordommer

Slike krevende arbeider blir sjelden skikkelig anerkjent. Selvfølgelig kan prisjuryene unnskylde seg med begrensninger i statuttene. For eksempel kan ingen vinne Bastianprisen mer enn én gang, dermed kan Kirsti Vogt aldri få prisen for serien om Tom Gates fordi hun alt har fått prisen for Ingenlund. Hege Mehrens innsats for Gutta i trehuset kan vanskelig komme i betraktning for Kulturdepartementets pris før den åpner eksplisitt for serier, slik Bastianprisen gjør. Da først kan mindre tekstunivers blir store nok til å tåle sammenlikning med tjukke romaner.

Fra "Gutta i trehuset"

Fra «Gutta i trehuset»

Visst er det på tide å diskutere statuttene. Men enda viktigere er å ta et oppgjør med våre litterære fordommer. Hvem har for eksempel bestemt at det er en større bragd å oversette for lesere med stort heller enn et lite ordforråd?

Samtidig er det selvsagt naivt å tro at en pris er nok til å anspore forlag og drevne oversettere til å yte enda bedre. Kvaliteten på oversetterarbeidet henger først og fremst sammen med kvaliteten på arbeidsvilkårene – som anstendig betaling og tilstrekkelig tid. Signalet Kulturdepartementets jury sender med sine nominasjoner er uansett uheldig. Ved å rangere noen bøker som mindre verdt å oversette, gjør de det i hvert fall ikke noe enklere for oversetterne å kreve honorarer som gir rom for å levere arbeid av høyest mulig kvalitet uansett hvilken sjanger det gjelder. Det er først og fremst synd for leserne.

 

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.



Skrevet av:

Kommentarer