Overveldende og berikende

Jamaicansk-amerikanske Nicola Yoon gjorde seg bemerket med debuten Verden er også en boble, som ble en bestselger i USA da den utkom i 2015. Nå er hun aktuell på norsk med romanen Solen er også en stjerne, i fin oversettelse av Tonje Røed, om 17-åringene Natasha og Daniel.

Natasha Kingsley forholder seg helst til vitenskap og fakta. Fakta: Faren hennes har avslørt for politiet at familien bor illegalt i landet, og derfor skal de deporteres til Jamaica samme kveld. Daniel Jae Ho Bae er en håpløs romantiker som tror på skjebnen. Han drømmer om å bli poet. Men foreldrene hans – syd-koreanske immigranter som har kjempet for å ha en noenlunde levestandard i USA – forventer at han skal studere på et eliteuniversitet. Natasha og Daniels veier krysses en morgen i New York, og de tilbringer dagen sammen. Hun skal gjøre et siste forsøk på å finne noen som kan hjelpe familien med å bli i landet, og han skal ta en avgjørelse om hvorvidt han skal følge hjertet eller familiens forventning om fremtiden hans.

Kjærlighet ved første blikk

Begge opplever de et slags déjà vu når de møtes: For Daniel er déjà vuét et innblikk i fremtiden. For Natasha oppleves déjà vuét som et glimt fra fortiden. De to fremstår som nesten karikerte kontraster. Der Natasha er nøktern, avventende og skeptisk, er Daniel naiv, entusiastisk og åpen. Der Daniel ser tegn fra universet, ser Natasha rene tilfeldigheter. Men til tross for – eller på grunn av – hvor forskjellige de er, forelsker de seg i hverandre. Men er de egentlig så forskjellige som de tror? Begge står de med ett bein i hvert sitt land, begge kjemper de mot sine foreldres drømmer og forventninger på deres vegne, og begge står de på terskelen til voksenlivet og prøver å finne ut hvem de er, hva de ønsker og hvilke muligheter de har til å realisere seg.

Bruddstykker av liv

Synsvinkelen alternerer mellom Natasha og Daniel, men avbrytes også av bikarakterers perspektiver og historier, som foreldrenes bakgrunnshistorier, eller et innblikk i livet til sikkerhetsvakten som tar imot Natasha på utlendingskontoret. Fortellerperspektivet trekkes også opp i fugleperspektiv og forteller mer komplekse størrelsers historier, som skjebnens historie eller historien om hårets betydning i afro-amerikansk historie. De små tilleggshistoriene og innblikkene i både fortid og fremtid samt overblikket som skapes, utvider og tydeliggjør historien om Natasha og Daniel og hva de hver især er produkt av, men også hvordan de to påvirker andres liv, selv når de ikke vet det. Det bevisstgjør leseren om det enorme nettverket av hendelser, tilfeldigheter, valg og strukturer man inngår i som menneske i universet. Man forstår at tilsynelatende små handlinger, som når Natasha spontant takker sikkerhetsvakten på utlendingskontoret, kan ha enorm betydning for den andres liv. At hvis en enkelt detalj et sted i verdenshistorien var endret, kunne verden sett annerledes ut.

Skaper forståelse

De skiftende perspektivene gjør romanen til et empatisk prosjekt: Det er vanskelig å dømme mennesker som onde eller dumme når man forstår hva de kommer fra. Det er lettere å forstå hvorfor Daniels far vil slå hånden av Daniel hvis han velger å ikke begynne på universitetet, når man vet at Daniels far holder fattigdommen han levde under som barn hemmelig for Daniel, av frykt for at fattigdommen kan smitte sønnen som en sykdom. Det som oppleves som fordømmelse og ufrihet for én, kan bunne i kjærlighet for en annen. Romanen viser dermed også hvordan virkeligheten kan se annerledes ut avhengig av den som ser. Som når Natasha mener at faren hennes har ødelagt for familien fordi han har valgt å følge drømmene sine – og det er sant for henne – og faren føler han har måttet ofre alle drømmene sine for familien – og det er sant for ham. Romanen insisterer således på at alt er subjektivt og handler om hvilket intrikat nettverk hver enkelt person er spunnet inn i.

De skiftende fortellerposisjonene tydeliggjør også noen av de merkelige sammentreffene som (kanskje) skjer i verden hele tiden. Natasha og Daniel aner det ikke, men leseren vet for eksempel at bilisten som nesten kjører på Natasha om morgenen, er den samme som senere kjører på advokaten hennes, og at advokaten grunnet påkjørselen erkjenner at han må endre livet sitt – en erkjennelse som får stor betydning for både Natasha og Daniels liv.

Mange klisjéer

Romanen balanserer på grensen av det klisjéfylte og bikker også i en del partier over, særlig mot slutten, noe som gjør at den oppleves repeterende og dermed litt langtrukken. Selv om romanen jevnt over er velskrevet, er det mange av denne type setninger: «Han flytter den ene hånden fra livet mitt og legger den over hjertet mitt. Det banker under håndflaten hans som om det banker for bare ham.» Det er setninger man har lest før. Men hele romanens premiss er på mange måter en stor klisjé; at kjærlighet ved første blikk eksisterer, at man kan møte sitt livs kjærlighet som 17-åring, og at ingenting er tilfeldig selv om det ser sånn ut for det blotte øye. Og det premisset må man nesten godta. Heldigvis er mitt leserhjerte såpass sentimentalt at det stort sett fungerer for meg, selv om det ikke hadde gjort noe å tone det litt ned.

Hva litteratur kan

Til tross for disse svakhetene er romanen først og fremst en oppvisning i noe av det som er så fantastisk med litteratur, nemlig muligheten til å se og erfare verden gjennom andre filtre, til å oppleve gjennom andre menneskers øyne, til å føle det man kanskje har en vag innsikt i og idé om, men som man ikke har erfart. Samtidig kan man heve seg over enkeltmenneskets perspektiv og se det enorme nettverket mennesket inngår i. Man kan til og med få innsikt i deler av verdenshistorien man aldri selv har tenkt på, og zoome inn på hittil ukjente, bittesmå mørke kroker av den, og plutselig forstå at uten den bittelille kroken ville livet vært helt annerledes for mange mennesker, og hvem vet, kanskje har den også hatt en betydning for ditt liv.