På feil hylle

Er du der du trodde du skulle være? Har du blitt den du trodde du skulle bli? Dette er to veldig effektive spørsmål om du synes stemningen begynner å bli for god blant middelaldrende mennesker. Og overraskende nok er de omdreiningspunktene for barneboken Luringen, hvor hovedpersonen Susanne implisitt stiller seg disse spørsmålene hele tiden.

I starten av boken ser vi dem: to hus ikke helt tett i tett, tegnet med blå blyantstrek og adskilt av en rosebusk som vokser over hele midten av oppslaget.

Susanne bor i et rettlinjet hus med rene kjøkkenbenker og feilfrie flater. Hun baker kaker hver dag, og legger dem rett i fryseren. Hun spiller trekkspill for lukkede vinduer. Hun tenker på da hun bodde i Paris og var «ung og tøysete». Susanne er ensom, men hun liker å være alene. Så da kan det vel være det samme.

I huset på den andre siden av hekken bor Sørensen i barokt forfall. Lysekronen har klær hengende fra seg, tekoppene er skitne og valkyriemaleriet på veggen er skjevt. Men han virker fornøyd.

Og slik kunne de trolig ha fortsatt å leve hver på sin side av rosehekken. Om det ikke var for Luringen.

Uroens bok

Inga Sætre har et talent for uro. Det skal ikke mange strekene til for henne å skildre et snikende indre ubehag i figurene sine – et litt skarpt øyenbryn her, en nedadgående munnvik der. Det er en egenskap hun har fått bruk for helt siden debuten med Møkkajentene, som dyttet uroen ut med utforskende, pirkende dialoger og ironisk distanse.

Siden den gangen har hun illustrert en rekke bøker for barn og ungdom (blant annet diktsamlingen Ring hvis det er noe av Åse Ombustvedt – mer uro). Tegneserieromanen Fallteknikk ble filmatisert som Ninjababy i fjor, med Sætres egne animasjoner som en sentral del av handlingen. Av helt egne prosjekter for barn og unge telles til nå bare Fyrtårnet (2015).

Felles for Inga Sætres tegninger er at det alltid ligger et ekstra noe bak dem. Hun har ikke en strek som egner seg for adventskalendere, med mindre du er av typen som helst vil ha sylteagurker bak alle lukene.

Luringer og middelaldringer

Det er mye som lugger i følelsene i Luringen også. Den tar opp temaer som er såpass voksne og middelaldrende at det er litt rart å se dem fortalt i formen til en barnebok. Hvor lett er det for barn å identifisere seg med en halvgammel dame som bor alene og sukker mens hun tenker på ungdomstiden og stirrer ut av vinduene?

Men her kommer Luringen til unnsetning. Først i form av en nær usynlig ånd som gjør om Susannes hus til kafé og sørger for at det blir fylt av kakesultne naboer fra fjern og nær. Deretter som et forkomment, lite katteaktig barn etter at Susanne har jaget gjestene på dør. Først når Susanne lar følelsene renne ut av seg gjennom trekkspillet og åpner hjertet for Sørensen og for naboene, kvikner Luringen til igjen, og forsvinner avgårde – kanskje for å hjelpe andre middelaldringer å leve igjen.

Historien er fortalt gjennom både tegneserieruter og billedbokoppslag. Fargene er holdt i kalde, blå streker mot hvit bakgrunn, med talende innstikk av farge på enkelte detaljer. Fargebruken eksploderer i takt med følelsene, en effekt som er spesielt virkningsfull på slutten av boken.

For sent

Tegningene, fargebruken og Luringen selv er sjarmerende nok til at jeg skulle ønske at boken var bedre. Men Luringen har blitt en bok om voksne mennesker med voksne problemer.

Jeg forstår grepet (det gamle Haisommer-trikset) med å vente til boken er over halvveis med å vise oss det lille kaosdyret som setter begivenhetene i gang. Men det kommer for sent. Jeg får ikke interessert barna i gamle, triste Susanne, men Luringen kunne jeg solgt inn fra første side.

På samme måte er det noe med tempoet og hendelsene i boken som aldri helt faller på plass. Historien bruker mye tid på ting som får begrenset verdi, og Susanne selv gjør lite annet enn å prøve å jage folk bort.

Jeg leser gjerne mer om Luringen, som får et altfor kort gjestespill i sin egen bok. Men spar sylteagurkene og midtlivskrisene til de voksne.