På flukt fra Syria

Krig og flukt har dukket opp som temaer i flere bøker fra 2017, både for yngre barn og for ungdom. Bildeboka Fargene som forsvant av Constance Ørbeck-Nilsen og Akin Duzakin (ill.) handler om å leve i et krigsherjet land, Papelina av Randi Fuglehaug og Jill Moursund (ill.) om å bli tatt med på flukt over havet. Taran Bjørnstads ungdomsroman Sommer i Norge skildrer en ung asylsøkers møte med Norge. I Bjørn Sortlands nye ungdomsroman Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er det en ung flyktning som forteller.

Hovedpersonen Mariam er 14 år og forelsket når vi først møter henne, i en scene som er gjenkjennelig hverdagslig selv om den finner sted i Homs i Syria: «Vannet ligger stille. Det er ingen andre her, bare oss to. Nizar og jeg. Jeg liker å lukte på huden min når våren kommer. Huden lukter sol.»

Dagen da hun og Nizar drar og bader blir et godt minne for Mariam, og gode minner skal bli viktige, for det er disse som skal gi henne håp i tiden fremover. Når vi møter Mariam igjen tre år senere, er det nemlig i et krigsherjet Aleppo. Da har hun allerede mistet Nizar. Og foreldrene. Og søsteren.

Umulige valg

Når romanens andre del begynner, har Mariam og lillebroren søkt tilflukt i kjelleren til det utbombede huset familien har bodd i. Luka har blitt syk, og Mariam får ikke tak i medisin til ham. På internett leser hun en artikkel om Norge, verdens lykkeligste land. Hun finner passene faren har gjemt under gulvet, og bestemmer seg for å flykte.

Mariam møter både gode og dårlige hjelpere på veien mot Norge. Folk som vil henne vel, og folk som vil utnytte henne. Først og fremst er hun likevel alene om valgene hun må ta, for å redde broren, og for å nå drømmen om en bedre fremtid. Gjennom stemmen til Mariam viser Sortland hvordan overlevelsesinstinktet gjør det mulig å tenke praktisk selv om man har mistet nesten alt, og hvordan moralske regler oppløses i møte med desperasjon. Han gir oss også tilgang til dilemmaer som mangler sammenligningsgrunnlag i en norsk virkelighet: Skal Mariam ta sjansen på å gjemme seg i en kjølebil som kan frakte dem over grensa, til tross for Lukas sykdom? Skal hun flykte fra mannen som vil gjøre henne til sin kone mot hennes vilje, men som kanskje kan skaffe Luka antibiotika?

«Burde jeg kanskje bare ha blitt med Daron likevel? Bare vært litt mer tålmodig, tålt litt mer? Han ville faktisk ta med Luka også, og til slutt ville han forstått at det er mer enn influensa. Jeg driter meg ut hele tida.»

Enkelt språk, kompleks tematikk

Språket til Sortland er enkelt og lettlest, med mye luft rundt teksten. Romanen, som er utgitt med støtte fra Leser søker bok, er inndelt i korte kapitler fra en til tre sider. De korte setningene og den knappe stilen blir en tydelig kontrast til den brutale og komplekse tematikken, men kanskje er det nettopp denne kombinasjonen som gjør romanen så lett å leve seg inn i. For Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er ikke bare en viktig og aktuell bok, det er også en veldig spennende bok. Sortland bygger dramaturgien godt, og spørsmålet om hvordan det går med Luka blir en spenningsskapende drivkraft gjennom hele romanen, selv når den lykkelige slutten synes fjernere og fjernere ettersom fortellingen skrider fram:

«Dette blir jo verre og verre. På filmer jeg har sett, så er det liksom sånn at hovedpersonene har det vanskelig en stund, men så tar det slutt, og det går bra. Det er ikke sånn for oss.»

Grundig research

Om jeg skal komme med en innvending til romanen, må det handle om nettopp dette: at fortellingen er såpass mørk og brutal, og at de eneste lyspunktene ligger i minnene. En kan spørre seg om Sortland har smurt for tjukt på med motgangen Mariam møter, om noen av scenene vipper over mot det melodramatiske. Samtidig kan dette spørsmålet like godt handle om min egen naivitet i møte med krigstematikken, eller et ønske om at fortellingen skal være håpefull.

Å gå inn i tankene til en ungdom på flukt krever mer enn bare fantasi og innlevelsesevne, og i arbeidet med ungdomsromanen har Sortland ifølge omslagsteksten både gjort mye research og snakket med flyktninger fra Syria om deres erfaringer. Vissheten om det grundige forarbeidet tilfører historien troverdighet, og researchen til Sortland skinner også gjennom i teksten, når han integrerer så vel populærkulturelle referanser som brutal kunnskap om hjemmelagde bomber gjennom forståelseshorisonten til den syttenårige fortelleren.

Viktig påminnelse

Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen er en viktig påminnelse om at også de navnløse flyktningene som figurerer som tall i aviser eller diskusjonsforum på nettet bærer med seg sin egen historie.

Blant dem finnes unge mennesker med drømmer og ønsker for fremtiden, som blir tvunget til å ta umulige valg mens de flykter fra krig. Kampen er ikke over når de kommer til Norge, men dette ligger utenfor denne romanens rammer, her handler det om flukten. Eller, som Sortlands forteller selv sier det i to av romanens sterkeste setninger:

«Når jeg kommer til verdens beste og lykkeligste land skal jeg gråte i et år. Men før det må jeg overleve.»