Tittel: Ulla & Bendik bygger by
Tekst: Åshild Kanstad Johnsen
Illustratør: Åshild Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2015

På gjenoppdagelsesferd i voksenverdenen

Ulla og Bendiks by oppfordrer til tenkning utenfor boksen, og er et morsomt innlegg i debatten om byplanlegging. Men for hvem?

Bøker om barn som lager sin egen verden kan nesten kalles en egen sjanger i barneboklitteraturen. Serien om Gutta i trehuset har blitt en megasuksess i de siste årene, og man kunne nærmest mistenke forlaget for å ha bestilt en norsk ekvivalent for mindre barn, med billedboka Ulla & Bendik bygger by. Særlig siden den fargeglade boka også bruker en lignende plansjestil og har tegneserieaktig fortellerteknikk. Også Ulla og Bendiks byggeprosjekt er preget av optimistisk anarkisme. Men der Gutta i trehuset er en vill ferd inn i fantasiens verden, fortsetter Åshild Kanstad Johnsen sitt prosjekt med å presentere barns alternative måter å stokke om på og dermed kritisere voksenverdenen.

Stilig designkritikk

Kanstad Johnsen viderefører også den tegneserieaktige fortellerstilen fra bøkene om Kubbe, med store oppslag som rommer detaljrike illustrasjoner, hvor hun bruker hverdagslige objekter i nye kontekster. Men denne boken begynner i en mer realistisk verden befolket av mennesker, ikke kubber og trær. Den blir først eventyrlig mot slutten, når Ulla og Bendik tropper opp på byplanleggingskontoret. Der er det gått lang tid siden noen har tenkt en ny tanke, og Ulla trekker dramatisk gardinen til side og avslører for byplanleggerne hva de har forsøkt å skjule for seg selv: Byen de har tegnet er grå og trist. Dermed får Ulla og Bendik gjennomslag for forslaget sitt.

Dette er en stilig bok, som vil gjøre seg godt på salongbordet i et stilig hjem, samtidig som den kritiserer den tradisjonelle måten å tenke rundt design på. Det er artig. I Ullas og Bendiks verden er det tøys og tull og trivsel og fantasi som er viktigst, ikke funksjon, kostnadsbesparelser og universell utforming.

Det velkjente blir nytt

Samtidig er det påfallende at det egentlig ikke er noe som er nytt i Ullas og Bendiks verden. Modellen deres over drømmebyen er nemlig laget av ting som de har funnet på søppelfyllinga, en gammel radio har blitt til en bygning som heter radio, en tekanne har blitt til kino, et kassaapparat til svømmehall, og biblioteket er selvfølgelig en bok. Ulla har egentlig bare forstørret og flyttet rundt på ting fra voksenverdenen, og lagt til noen underjordiske grotter og et tivoli i bymodellen sin. Her er det ikke noen typiske barneutopier, ikke noe godteriberg, drager eller prinsesser.

 

L-16-Lysere

 

Dypest sett handler boka mye om det samme som Kubbe-bøkene: om å lære å se og oppdage det magiske i hverdagen på nytt. Her er det først og fremst det minste barnet, Ulla, som hjelper oss å gjøre det. Først må hun overbevise den litt eldre, innadvendte Bendik, som er i ferd med å bli for voksen for sitt eget beste. Deretter må de overbevise byråkratene, som lever et gjenkjennelig, repetetivt liv, hvor veien går fra kontoret via bilen til blokkleiligheten, hvor de spiser middag med barna, ser TV-serier og så legger seg.

Logiske brister

Bokas budskap om å gi rom for barnet i seg gjør at den befinner seg i den samme barneboktradisjonen som Den lille prinsen – også en bok med stor voksenappell. Jeg kom til å tenke på Antoine de Saint-Exupérys berømte tankeeksperiment i begynnelsen av hans bok, hvor leseren ser en enkel tegning som ligner en hatt, og fortelleren spør leseren hva man ser, en hatt, eller en slange som har slukt en elefant?

Jeg er ganske sikker på at morsomme, barnslige lille Ulla, som ser en øy med trær på når hun får servert koteletter og brokkoli, ville sett elefanten. Derfor stusset jeg litt over at dette er alt hun ser når hun ser gjennom vinduet ut i storbyjungelen: «ALT ER… GRÅTT! OG TRANGT! OG FIRKANTET! OG KJEDELIG!». Det hadde gitt mer mening for meg at det var det altfor voksne barnet Bendik som så seg rundt i verden og bare så grått, og da hadde det også vært lettere å forstå motviljen hans mot lille Ulla, som vil dra han ut av det grå. Da ville det også vært lettere å forstå at han likevel blir fascinert og lar henne bli med han hjem.

 

17

 

Det er ikke meningen at denne boka skal være helt realistisk, men det kan være vanskelig å forstå hva det er som bringer det merkelige paret Ulla og Bendik sammen i utgangspunktet. Det er ikke en bok for de aller minste, til det er det for mye tekst – om den som leser ikke gjør en stor formidlingsinnsats. Det episodiske tegneseriepreget i boka, hvor nesten all tekst er replikker, gjør den litt utfordrende å lese høyt. Boka er skrevet med store bokstaver og kan egne seg til å lese selv, men heller ikke det er så lett for de nyeste leserne, håndskrift kan være litt vanskelig, og flere av ordene er veldig lange. En eldre leser vil trolig ha lettest for å identifisere seg med Bendik, snarere enn Ulla, som nesten ser ut som en baby med stort hode og krøllete babyfjon. Bendik selv sitter med nesa i en bok og har langt på vei lukket seg inne i sin indre verden. Den vakre skisseboka hans vitner om at han fortsatt drømmer seg bort, likevel er han flere steder svært negativt innstilt til Ullas prosjekter. Så lar han seg plutselig overbevise og blir entusiastisk medhjelper. Det hadde vært fint om motivasjonen hans kom bedre frem.

En visuell fest

Bokas styrke er ikke språket eller historiefortellingen, som har en tendens til å overforklare og fortelle nøyaktig hva vi ser på bildene. Det er først og fremst de enkle, stilrene tegningene i litt barnslig stil, som likevel har en stor detaljrikdom. I forhold til Kubbe-bøkene er Kanstad Johnsens nye tegninger mindre skisseaktige, med flere store, rene fargeflater med få, sterke farger, hvor enkelte farger dominerer hvert bilde. Selv om hun bruker mer og sterkere farger enn tidligere, opplever jeg at Ulla og Bendik bygger by er enklere å hvile øynene på. Johnsen har fremdeles sin egen personlige stil, men her plasserer hun seg for meg tydeligere i selskap med andre stilige, fargeglade og naivistiske forfatter-illustratører. Hvis du synes Gry Moursunds intense, knallfargede tivoli-bonanza blir for mye, mens Yokolands nedstrippede bilder blir for lite, er trolig Kanstad Johnsen akkurat passe.

Ulla og Bendik selv er enkelt tegnet, med sirkelformede hoder, nesten som strekmennesker. Kanskje de enkle tegningene av dem også er tenkt som en oppfordring til barna om å tegne videre fra universet, og bymodellen deres en oppfordring til å bygge selv. Boken kan nok egne seg ypperlig som inspirasjon til lek eller bygg-en-by-verksted.

Samtidig egner oppslagene på boksidene seg til utforsking av myldrebilder. Her er det mange kreative påfunn, og de fargerike bildene har en god evne til å fortelle på egenhånd. Derfor liker jeg godt at forfatteren til slutt reduserer teksten ned til et minimum og lar bildene bære avslutningen. Disse bildene holder i massevis, de sprer glede og pirrer.

Når alt kommer til alt, lurer jeg likevel på om jeg synes at boka er litt for stilig og flink til å selv leve opp til budskapet om å slippe barnet i seg løs. Mange av bildene kunne gjerne være trykket opp på plakater og hengt på veggen, men jeg savner noe av det uferdige og skrudde fra Kubbe-bøkene. Med fare for å være festbrems, i møte med en bok som ellers er en visuell fest.

 

6

 

 

 



Kommentarer