P.A. Pillays magiske sommer

Magien fordunster med sommervarmen

Anders Lindqvist (f. 1977) debuterte i antologien Barnesignaler 2005 med tittelhistorien Jakten på tirsdag, og boken P.A. Pillays magiske sommer blir på forlagets nettside lansert som en juniorroman, hva nå det måtte være. Historien den inneholder er som følger:

I en prolog møter vi Jesper, som elsker å søke tilflukt i kinosalens mørke, og som en dag blir tilsnakket av en skjegget mann som er barnelege, og som samler på historier han kan fortelle til barn som ligger på sykehus. Nå vil han gjerne ha en historie av Jesper. I bokens epilog er Jesper igjen på kino, og med seg har han et brev fra 12 år gamle P.A. Pillay, eller (og nå må jeg skrive av fra boken) Piduruthalayasingham Anthony Pillay som han egentlig heter. Det er Pillays historie som fortelles, og som dermed fortelles videre til barnelegen får vi tro. Pillay våkner en sommermorgen 1989 av at to unge menn ringer på døren hvor han bor og gir ham et brev. De to, Emmanuel og Rolf, påstår de kommer fra året 2003, og de trenger Pillays hjelp for å komme ”tilbake til fremtiden”. Grunnen til at de kontakter Pillay, er at de mange år senere blir kamerat med ham, bl.a. drar de til USA sammen sommeren 2000, og egentlig er de like gamle som Pillay vil være i år 2003. Pillay er avventende med å åpne brevet han fikk, men går med på å forsøke å utføre i alt fem oppgaver som Emmanuel og Rolf vil gi ham. Hver gang han har utført en oppgave, så vil Rolf eller Emmanuel fortelle Pillay en morsom historie om ham selv fra fremtiden.

Det kommer snart for en dag at Pillay er en ganske beskjeden og ikke helt integrert innvandrergutt fra Sri Lanka, som i vel 2 år har bodd på Kattem (i Trondheim). En voksen leser skjønner raskt at de to unge herrers prosjekt er å sosialisere den blyge gutten inn i det etablerte bomiljøet slik at han får en tryggere og bedre hverdag. Første oppgave er å levere tilbake en stjålet sykkel til gutten som eier den – ikke uventet er det Jesper fra prologen. Nå er Jesper syk, så Pillay ”slipper” å møte ham. Neste oppgave er å trekke kølapp på postkontoret, for så, når det nesten er Pillays tur, gi lappen til en av de sist ankomne (og dermed gi vedkommende 5 minutter ekstra tid i livet). Resten av oppgavene skal ikke røpes her, men det kan sies såpass at de to unge menn midlertidig har tatt bolig i huset til en eldre dame, Eriksen, under påskudd av å være hjemmesykelpleiere for henne. Da de riktige sykepleierne dukker, blir de to selvsagt arrestert for svindel. (Riktignok klarer de å forsvinne fra fengselet uten at dette blir nærmere problematisert, men det betyr vel bare at Pillay har utført oppgavene sine.) I løpet av historien blir Pillay en omtenksom, snill, godhjertet og lykkelig gutt, som opplever noen spennende dager i selskap med de virkelige eller innbilte fremtidens venner.

I utgangspunktet er dette en velmenende og positiv historie, og for å si det med Nick Lowe, ”What’s So Funny ’Bout Peace, Love and Understanding?” Men den mangler mye på å bli så magisk som tittelen lover. Den utbasunerer stadig vekk at nå skal det skje helt store og avgjørende ting (”sitt livs mest utrolige reise”, ”nå skulle han overprøves av begivenheter”, ”Pillay var i sjokk. Nå begynte disse oppgavene å gå for langt”, ”Plutselig, mens han løp, hendte noe som ikke hadde hendt siden han kom hjem fra København”, ”Selv blåbærene til Rolf kom helt i skyggen av det som nå skulle skje…”) og pirrende kapitteloverskrifter som ”Ulykke”, ”Pillay gisper av angst” og ”En magisk hund”. Men for unge lesere må det oppleves som ganske blodfattig og trivielt når alt kommer til alt. Det som skjer er selvfølgelig viktig for Pillay, og avgjørende for at han skal utvikles til det gode mennesket fra Kattem, men magien fordunster stadig vekk i takt med sommervarmen historien utspiller seg i. Det er som om forfatteren lover mer enn han kan holde. Som å lokke med iskalde cola og masser av hot pizza når det du egentlig har er en mugge appelsinsaft og noen boller.

Historien er dessuten full av Rolf og Emmanuels små anekdoter fra fremtiden, som gjør Pillay lykkelig, men som brekker opp flyten i historien og tar vekk ennå mer av driv og intensitet. Fremtidige opplevelser i USA, Frankrike og klassefester i 2001, blir pedagogiske steiner i skoene for alle andre enn de tre det gjelder.

Språklig er den en blanding av streit barnebokprosa og merksnodige dialoger fra de to unge herrer (de er altså 26 år gamle), som f.eks. ”Det blir Rolfs oppgave å våke over våre opplevelser, og bringe dem frem i lyset ved egnede øyeblikk.” Også denne stilblandingen, som det er en del av i boken, synes jeg streker unødvendig i lesingen og gjør den kjedelig heller enn spennende. Det er sikkert godt ment fra forfatterens side, for å skape avstand mellom 12-åringen og de voksne, men jeg synes ikke det fungerer godt nok. Av andre pussige språkblomster kan nevnes denne ”Pillay flerret opp konvolutten raskere enn en indisk løve sluker en mango.”

Det som kanskje irriterer mest er likevel en uforståelig og uforklart harrang mot en hel yrkesgruppe. Det er Emmanuel som har hatt en uheldig episode som sommervikar i kantinen på et sykehjem, og siden den gang har hatt et heller dårlig forhold til sykepleiere: ”Han sier at de er arrogante sladrebøtter som benytter enhver tenkelig anledning til å sladre og undertrykke.” I følge Emmanuel er de verste til sladder og baksnakking. Og dette blir presentert som en udiskutabel sannhet for den 12-årige Pillay, som selvfølgelig har dette i mente da de to riktige hjemmesykepleierne dukker opp hos fru Eriksen. Det er ikke Emmanuels påstand som irriterer i seg selv, men at den blir stående så ukommentert. Da lurer man på hensikten…

Når alt dette er sagt, så skal det legges til at P.A. Pillays magiske sommer ikke er noen direkte dårlig bok. Anders Lindqvist skriver stort sett lett og lekende, og det er mye sommervarme i historien. Kanskje barnelegen kan bruke den. Men den store magiske leseropplevelsen er den langt fra å være.