På pubertetens slagmark

Allen Zadoff: Boy Nobody – Våpenet

Schibsted 2015

320 sider

Oversatt av Tiril Broch Aakre

Allen Zadoff: Boy Nobody – Oppdraget

Schibsted 2015

414 sider

Oversatt av Tiril Broch Aakre

En høstkveld da jeg var femten år satt jeg på T-banen og betraktet en fremmed mann på den andre siden av pleksiglasset. Jeg husker ikke hvordan han så ut, men jeg husker at han leste avisen, og at det plutselig gikk opp for meg at det var mulig å drepe ham på en eller annen enkel, men utspekulert måte og skjule liket der ingen ville finne det. Ingen ville forstå at det var meg, for jeg kjente ham jo ikke. Ville jeg klart det? Neppe. Mannen ville sannsynligvis vært langt sterkere enn meg, jeg bar ingen våpen og var generelt ganske feig. Men bare det at det fantes en teoretisk mulighet for at man kunne komme unna med noe slikt gjorde meg oppspilt. Det kilte i magen.

Men så, et års tid senere, begynte jeg å få mareritt om hendelsen, og de var sterke nok til at jeg sakte begynte å tro at jeg kanskje faktisk hadde drept denne navnløse mannen på t-banen, men at jeg ikke hadde skjult sporene mine godt nok. Nå var politiet ute etter meg, og før eller senere ville de ringe på døren. Jeg klarte ikke la være å tenke på skuffelsen og forvirringen som ville bryte ut i mine foreldres ansikter da de fikk vite at jeg, av alle, var en morder. Det var en forvirrende periode. For kunne det ikke hende at forestillingen om at jeg hadde drømt det hele var ren ønsketenkning? Hvis jeg ikke hadde gjort det, hvor kom disse tankene fra?

Ja, hvor kommer de fra? Hva drømmer vi om når vi drømmer om å drepe? Var jeg egentlig ond?

Universelle drømmer

Neppe. Snarere handlet det nok om måter å takle min egen følelse av å være usynlig og betydningsløs på. For hvis ingen ser deg eller bryr seg om deg, kan du gjøre det de andre, som blir sett, ikke kan gjøre. I hvert fall tolker jeg den frydblandede skrekken jeg kjente i marerittene slik nå. Det jeg drømte om, var å bli synlig på ny, som en annen enn den jeg øyensynlig var. Ingenting kunne være mer befriende – og mer skremmende – enn dét. Den som ikke blir sett, er allmektig og fri, men uten betydning. Den som blir sett, slutter å være fri, men forvandles til et menneske.

At disse drømmene langt på vei er universelle, i hvert fall blant gutter og unge menn, kan man utlede av den skyen av voldsfantasier vi omgir oss med, og ikke minst med hvor mye møye actionfilmene vi konsumerer må etablere hvem det til enhver tid er greit å drepe uten at heltene må stilles til ansvar for det. Nazister, sovjetrussere, engelskmenn, kinesere og terrorister av ymse slag rullerer i skurkerollen, i et stadig fornybart skuespill, etter hvert som de svarte hattene stadig omfordeles i storpolitikken. I mitt eget tilfelle var det beleilig at mannen jeg fantaserte om å drepe var en totalt fremmed. Dermed var det aldri snakk om hat, hvilket jo ville vært nedverdigende.

Genuint spennende

Heri ligger også en av de største forskjellene mellom første og annen bok av Allen Zadoffs Boy Nobody-trilogi, om en navnløs tenåring som blir sendt rundt i USA av en mystisk organisasjon, «Programmet» for å myrde fremmede mennesker. Gutten, som altså bokstavelig talt er ingen, infiltrerer et miljø ved å bli venner med de utpekte ofrenes barn og la seg invitere hjem til dem. Så snart han kommer tett nok innpå «målet», som regel en pappa, injiserer han en usporbar, hurtigvirkende gift i dem og kommer seg ubemerket unna. Spenningen ligger i misforholdet mellom den kameleoniske gutten omverdenen registrerer men ikke ser, og den gutten vi får tilgang til gjennom fortellerstemmen, snikmorderen på oppdrag, alene i verden, som når som helst kan bli avslørt.

For at sympatien vår skal kunne ligge hos en slik hos en slik utiltalende skikkelse, er det viktig at vi ikke opplever ham som rent ut ond. «Programmet» finansieres åpenbart av den amerikanske staten, og i den første boka er motstanderne enten kinesere, israelere eller i ledtog med dem, men ingen av skurkene blir noen gang så truende at vi virkelig føler at de fortjener å dø. Men i den andre boka, Oppdraget, finner Zadoff en passende fiende, militariserte «patrioter» med treningsleir i fjellene – «Camp Liberty» – og planer om å styrte regjeringen ved å spre terror blant innbyggerne. Dermed finner serien plutselig balansepunktet sitt og blir genuint spennende.

Camp Liberty drives nemlig av den karismatiske patriarken Moore, slik at vår unge antihelt plutselig befinner seg mellom tre farsskikkelser – Moore, den falske «faren» han mottar sine instrukser fra, og den ekte faren hans, som tilsynelatende ble henrettet av Programmet i forbindelse med at gutten selv ble rekruttert. I en slik situasjon blir spørsmålet om hvem gutten er, presserende. Alle farsfigurer i disse bøkene er høyst suspekte, og de fleste av dem må dø. Men kan gutten overhodet forestille seg selv uavhengig av disse farsskikkelsene? Har han noen egen vilje, noen egne valgmuligheter, noe eget ansvar? Hva slags liv er dette, og i hvor stor grad er den han oppfatter som seg selv allerede formet av andre? Finnes det en fremtid utenfor kynismen?

Klassisk identitetsproblematikk

Prosessen settes i gang allerede i første bok, der hovedpersonen til slutt får i oppdrag å drepe en jente han er forelsket i, og i bok to befinner han seg i en stadig dypere krise som bare forsterkes mot slutten. Symptomatisk nok er det først da vår helt blir utstyrt med et navn som faktisk er hans, ikke et dekknavn.

Klassisk identitetsproblematikk fortalt gjennom klassiske spenningstroper, med andre ord. At det er brutalt og ubehagelig bør kanskje forferde oss, men neppe overraske. Aggresjonen finnes for de unge leserne slik den finnes for oss voksne, og det er gjerne befriende å lese om folk som trosser begrensninger og handler fordi livet deres står på spill. Romanenes intelligens viser seg i måten spenningstropene intensiveres på ved at de spilles ut på pubertetens slagmark, for et pubertalt publikum.

Snevert fremstilte jenter

Der disse bøkene kommer til kort, er først og fremst i skildringen av jentene, og kanskje først og fremst fordi det er så få av dem. Både i Våpenet og i Oppdraget må vår mann bale med unge, tiltrekkende og intelligente kvinner som gjerne vil ligge med ham, men som også er potensielle fiender. At disse jentene blir noe enkelt presentert, følger kanskje naturlig av førstepersonfortellingen, ettersom helten har relativt begrenset kunnskap om andre mennesker, og særlig dem av motsatt kjønn, utover kontinuerlig risikovurdering. Likevel er det som om forfatteren ikke helt forstår seg på dem heller. Her er få hint som peker utover heltens tolkning av dem, og fremfor alt er det åpenbart at de begge først og fremst er tildelt en viss funksjon i fortellingen: De skal vekselvis hjelpe, pirre og hindre vår mann, og til slutt må han gi slipp på dem. Når det bare er disse to unge jentene, som slites mellom menn, men som idet de verken har mødre eller venninner aldri tilhører noe eget feminint fellesskap, blir fremstillingen av det feminine unødvendig snever. Jentene er interessante i den grad også de er speilbilder av helten, men noen egen eksistens skjenkes de ikke. Og er det noe disse leserne trenger å høre, er det vel kanskje at det finnes en virkelighet også utenfor identitetens speilkabinett?

Bøkene er kompetent oversatt av Tiril Broch Aakre, som også vant Kulturdepartementets oversetterpris for den aller første boken, Boy Nobody.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.