På sporet av den gale verden
Boktittel: Hi-Hi! – Helsprø vitsetegninger
Forfatter: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Eivind Gulliksen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 76
Bjørn F. Rørvik og Eivind Gulliksens enrutere er artige nok, men duoen kan med fordel strekke seg litt lengre neste gang.
Hver dag sender datteren min (13) meg et utvalg memes, filmsnutter og stillbilder som hun har funnet på Instagram og Tiktok. Det er slik jeg vet at vi fortsatt er på talefot. Noe av det hun sender er søte ting: hunder, katter, sjiraffer eller slikt hun har lyst på og håper jeg vil hjelpe henne med å få tak i. Men det meste er ment å være morsomt, og ikke sjelden er det det også. Mens jeg skrev dette, ramlet det for eksempel inn fire nye snutter. Den morsomste var der en ung kvinne fjerner en genser fra en stol til voldsom jubel, med billedteksten «when you finally get all of those clothes off «the chair» & it’s a chair again».
Jeg ler fordi jeg kjenner meg igjen, og jeg ler fordi hun åpenbart også kjenner seg og oss igjen i situasjonen. Hjemme hos oss finnes det mange møbler som har sluttet å være møbler. Det henger plagg overalt, over stolrygger og skapdører, ofte lenge etter at de burde vært fjernet og ryddet vekk. Så når vi ler, ler vi av oss selv, av hvor håpløse vi er, men vi ler også fordi den lille snutten har vist oss at vi slett ikke er de eneste som har det slik. Vi har fått hjelp til å se oss selv utenfra, på en forsonlig måte.
I Bjørn Rørvik og Eivind Gulliksens fine, lille vitsebok Hi-Hi! finner man lite av denne type humor, sannsynligvis fordi den krever et noe eldre publikum enn det duoen har siktet seg inn mot. Å le av seg selv krever trening og ironi, for ikke å si trening i ironi, i å se og bli sett.
Humor krever også et medium, og det slår meg at vitseboka i dette årtusenet er en form som først og fremst retter seg mot barn som ennå ikke har fått Tiktok eller Instagram. Det betyr vel også at det er en kunstform på vikende front.
Vitsebøker – bare for barn?
Da jeg vokste opp – før internett – fantes det vitser for folk i alle aldre i bøker, blader og aviser. Man fant et stort utvalg humorserier, gjerne i stripeform, i papiravisene ens foreldre kjøpte eller abonnerte på, eller i billige tegneserier man kjøpte for ukepengene sine. Mesteparten av denne kulturen er nå utradert, kastet på historiens mediale skraphaug. Vitsebøkene som kommer ut i dag retter seg primært mot unger som holder på å lære seg å lese og trenger en saftig gulrot. Vitser er korte og poengterte, slik at belønningen for lesestrevet kommer kjapt. Dessuten kan gode vitser gjenfortelles, noe som gir sosial status. Rørvik og Gulliksen har tidligere samarbeidet om flere leseløver med dyregåter og vitser for dette publikumet.
Den nye boka deres er derimot ikke en Leseløve, og henvender seg dermed til barn som vet at de kan lese – helt selv. At man gjennomgående har valgt versaler, tyder likevel på at man ser for seg et ungt publikum. Vitsene i Hi-Hi, med undertittelen «helsprø vitsetegninger» kan heller ikke enkelt gjenfortelles, ettersom de i stor grad er visuelt orientert. I denne boka trenger bildene teksten like mye som teksten trenger bildene.
Ordspill eller erfaring?
Bokas hovedmetode er ordspillet, ord som høres like ut, men som betyr ulike ting, eller som ligner uten å være like. «74 snabelaktig morsomme vitser!» opplyser en elefant leserne på baksidetegningen, med snakkeboble plassert over snabelen. «To litt blodige!» supplerer en nesten like stor mygg, som har en bloddråpe hengende fra sin «snabel». Ved siden av står en merkelig skapning, en mus med mark-kropp og fire tynne bein. Det er åpenbart snakk om en markmus. Musa på omslaget ligger derimot og slapper av i en bolle med lysegrå, klumpete væske. Trolig er det snakk om mus-li.
Synes man slike visuelle gåter er rasende festlige, kommer man til å elske Hi-Hi. Her er hunden som henter et «dekk», sekker som løper, og ei kråke på et stupebrett. Jeg er usikker på om noen kommer til å gapskratte av disse enruterne, men så heter da boka også «Hi-Hi!» og ikke «HA-HA!», og det finnes selvinnsikt i dette. Gevinsten ligger i eureka-øyeblikket da leseren skjønner ordspillet og klarer å sette bildet sammen med teksten på en ny måte. Man føler seg smart, samtidig som man morer seg over mulighetene for logiske feilslutninger som ligger innebygd i språket. Det er næringsrik kost for den som nylig har knekt lesekoden.
Selv foretrekker jeg de mindre ordspill-dominerte enruterne i boka, der forfatterne heller spiller på erfaringer ungene enten har eller ikke har gjort seg: de to hønene som ser på bilder av eggene sine i et fotoalbum, salamanderen som setter fast tunga på en iskald lyktestolpe eller eremittkrepsen som har valgt seg plastsuttetuten fra en engangsdrikkeflaske som bolig, og kaller den «funkis». Det er selvsagt lite sannsynlig at en åtteåring vil være godt nok bevandret i moderne arkitekturterminologi til å skjønne funkis-vitsen, men det forhindrer den ikke i å være morsom. Alle unger har sett plast på en strand.
Om noe, kan en ane at Hi-Hi trekkes mellom en barnslig, ordspill-basert humor der ingen vits er for bløt eller teit («kamel på grøten», folkens, «kamel på grøten»), og en mer «voksen» humor basert på situasjoner, erfaringer og observasjoner. Forlaget reklamerer med at dette er «Larsons gale verden for barn!», og følger opp med «Har du ledd av Larsons gale verden, vet du at dette blir gøy». Men ettersom siste Larson-utgivelse på norsk (et julehefte) kom i 2015, er det lite sannsynlig at innsalget henvender seg til ungene som faktisk skal lese dette. Det er nok mor og far som skal fristes. Uansett befinner nok Hi-Hi! seg et stykke unna Gary Larsons avanserte og skrudde humor – vitsene blir litt for opplagte og enkle. Ingen som leser denne boka kommer til å gå rundt og lure på hva kyr egentlig driver med når vi ikke ser dem.
Litt å gå på
Det trenger de selvsagt heller ikke å gjøre. Enruterne i Hi-Hi! er artige nok. Men jeg sitter likevel igjen med inntrykket av at Rørvik og Gulliksen vil noe mer. Særlig Rørvik er kjent for å gå den ekstra mila i barnebøkene sine. Både Bukkene Bruse-serien hans (med illustrasjoner av Gry Moursund) og bøkene om Reven og grisungen (illustrert av Per Dybvig) tøyer stadig strikken, de er bøker som prøver å se hvor langt de kan trekke konseptene sine. Derfor er de også rikere og villere enn konkurrentene. Her holder Rørvik seg mer på grunna.
Gulliksens tegninger er proffe og trygge. Streken er løs og skisseaktig, men samtidig ren og kontrollert. Illustratøren har valgt en stil som først og fremst er vennlig og imøtekommende, med få detaljer og store, åpne flater. Det fører til at figurene fremstår som gøyale, men ikke distinkte. Både dyr og mennesker er lette nok å kjenne igjen som typer, men de blir aldri individer. De mangler også en «larsonsk» signatur som gjør at man kjenner dem igjen som innbyggere av denne gale verdenen.
Forståelig nok, hvis målet er å nå de yngste egenleserne, som nok kommer til å more seg med Hi-Hi!. Men jeg klarer ikke fri meg fra følelsen av at denne duoen har mye å vinne på å sikte litt høyere og bli litt villere – og dermed også mer seg selv.