På toget til Lillehammer

Noen barneromaner åpner med en introduksjon av hovedpersonen, av typen: Vinde var den laveste i klassen. Hun hadde langt, brunt hår og blå øyne, og nå var hun på vei inn på toget til Lillehammer. På omveien hjem er ikke en slik barneroman. Faktisk får vi aldri noen beskrivelse av hvordan hovedpersonene i romanen ser ut, hvor gamle de er eller hvordan de oppfører seg. Isteden tar Vilde Kamfjords debutroman form av en ren replikkveksling, en samtale på et tog mellom barnet Vinde og den voksne Britt, akkompagnert av illustrasjoner av Rune Markhus. En trang ramme for en fortelling, tenker du kanskje, men tvert imot skaper Kamfjord og Markhus’ knappe formspråk et stort rom for tolkning og utvidelse, en åpenhet som kjapt vekker leserens nysgjerrighet. For hva skal egentlig Vinde i Lillehammer, midt i skoletiden, med cherrox på, og hvorfor har hun med seg en bunad og en blokkfløyte i sekken?

Messenger-samtale i bokform

Formmessig kan På omveien hjem minne om samtaleboblene i en Facebook Messenger-samtale: Vindes replikker er venstrestilte og blåfargede, sidedamen Britts er høyrestilte og gulbrune. Fargene går igjen i illustrasjonene til Rune Markhus, der de suppleres av andre duse og litt skitne pastellfarger, slik at boka får et designmessig helhetlig uttrykk.

Illustrasjonene til Markhus gir ikke særlig hjelp til å etablere situasjonen på toget, men utvider isteden rommet som blir skapt av samtalen gjennom å gi liv til situasjonene Vinde forteller om. I tillegg løfter de perspektivet ut fra kupeen gjennom illustrasjoner av toget og skinnegangen, og minner slik leseren på at karakterene er på vei mot noe. Gjennom stil og fargevalg bidrar Markhus dessuten til å understreke stemningsskiftene i romanen, samt til å skape luft og tolkningsrom: Pausene i samtalen mellom Vinde og Britt blir markert med små fuglesilhuetter, et element som tross bruddet med togkonteksten gir klar symbolsk mening.

Barnets særegne måte å fortelle på

Det er en krevende øvelse å illustrere personlighet utelukkende gjennom karakterenes måte å snakke på, men her briljerer Kamfjord; ettersom samtalen skrider fram, får iallfall denne leseren et tydelig bilde av Britt som en mild og stille middelaldrende kvinne, og av Vinde som et utadvendt og eventyrsøkende, men også tenksomt, barn. Bare et par steder skinner forfatterintensjonen gjennom i samtalen, som når Vindes replikker tar form av et enkelt spørsmålstegn, eller når Britt påpeker at Vinde ser trist ut. Likevel blir bruddene aldri så tydelige at det blir påtrengende.

Den største styrken til På omveien hjem er likevel Kamfjords evne til å fange barnets selvsagte og innforståtte måte å fortelle på: Her er ingen introduksjoner av personer eller steder, ingen forhåndsuttenkt rekkefølge på informasjonen som formidles. Isteden kommer brikkene i puslespillet som små fragmenter i rotete rekkefølge.

Gjennom de enkle spørsmålene til Britt kommer vi likevel nærmere og nærmere grunnen til at Vinde er på vei Lillehammer, én episode av gangen. Kamfjord legger ut hint i samtalen som leseren kanskje ikke oppdager før ved annen gangs gjennomlesning, som hvorfor Vinde påpeker hvor viktig det er å si unnskyld før det blir for sent, eller hvor Vinde og mormor egentlig var på vei hen da mormor krasjet bilen sin inn i en hekk:

– Da vi brasa inn i hekken ved kirkegården, landa vi nemlig litt på skrå. Med fronten først.
(…)
          – Huff. Var det skummelt?
– Ja, ganske. Det var egentlig en skummel dag. Og det pøsregna.
Ikke inni bilen, så klart, men vi kunne jo ikke bli igjen der. Alle de andre venta på oss i kirka. Og bjellene rang.

Gjenfortellingen er hakkete og full av digresjoner, slik muntlige samtaler jo er, og ikke på noe tidspunkt kjennes gjenfortellingen konstruert, påtvungen eller sentimental. For Vinde sier jo bare tingene som de er, hun, og på grunn av begrensningene i fortellermåten unngår Kamfjord fortolkende fortellerkommentarer.

En stor historie i liten innpakning

På omveien hjem har dessuten klare filosofiske kvaliteter, som blir tydelige når Vinde og Britt sammen reflekterer over hvor de faste uttrykkene våre egentlig kommer fra, eller hvorfor man kan føle én ting, men gi uttrykk for noe annet, som når bestevennen til Vinde, Ronald, gikk av på feil togstasjon, og fikk kjeft istedenfor trøst da han kom fram:

          – Huff, det må ha vært fælt.
– Ja, i hvert fall i starten, for han fikk så mye kjeft. Enda han jo egentlig ikke hadde gjort noe galt, så det var sykt urettferdig.
Men til slutt fikk han mobil, så da gikk det bra likevel.
          – De var sikkert bare veldig redde for ham.
          Og det er ganske vanlig at voksne blir sinte når de egentlig er redde.
          Barn også, egentlig.
– Hvorfor er det sånn?
          – Nei, det vet jeg ikke.

Den åpne og direkte undringen til Vinde og den pedagogiske, men utilslørte måten Britt svarer henne på, gjør de to til en overraskende god match som samtalepartnere.

Romanen begrenser seg naturlig av togreiserammen, og slutter derfor åpent, med at Vinde løper av toget. Men selv om teksten slutter her, skaper Markhus mulighet for utvidelse gjennom illustrasjonene av Oslo og Lillehammer ovenfra i for- og baksatsen, der vi kanskje, eller kanskje ikke, kan skimte Vinde, Britt og Ronald som små figurer på kirkegården, på vei til å feire noen med bunad og blokkfløyte.

Gjennom samtalen på toget lykkes Kamfjord og Markhus i å formidle en stor historie i liten innpakning, uten å bryte med sine egne dogmeregler. Den åpne stilen og det enkle formspråket appellerer til barnelesernes evne til selv å fylle inn hullene i fortellingen og til å se for seg nå-situasjonen; den skaper et tolkningsrom som gir leseren mulighet til å bli en medskaper av fortellingen. Dette gjør På omveien hjem til en sterk og nyskapende debut, en barneroman som vokser og utvider seg ved flere gangers lesning.