På tvers av klisjeene

Floke 2. Inn i skrømtskogen er andre del i Ida Eva Neverdahls uortodokse trilogi om endetiden Ragnarok. Tegneserien følger vikinggutten Floke Skrufson på vandring gjennom den norrøne forestillingsverden, slik Neverdahl velger å tolke den, med surrealistiske innslag av Midgardsk iskrem og formskiftende sopp. Heltens foretrukne våpen er sang og diplomati. Gitaren gråter når Floke synger.

Siden forrige bok har Floke fått supplert gitaren sin med et sverd. Sverdets skjebne pålegger ham å redde verden fra undergang. Samtidig har Floke fått følge av et kuriøst vikingspøkelse som ivrig geleider ham gjennom gudeuniverset. Kua kringla er også med, som en søt og vennlig ledsager fra hjembyen. På veien møter de troll og vesener fra den norske folkediktningen. Disse viser seg å ha mer sammensatte personligheter enn tidligere antatt.

Neverdahls styrke som tegneserieskaper er at hun tillater sine egne «flåsete» idéer og innfall å dominere fortellingen. Avstikkerne og omveiene gir overraskelser, innsikt og underholdning.

Annerledes helt

Tegneserien om Floke startet først som en føljetong i månedsheftet Norsk Barneblad (nummer 1, januar 2020) før det ble videreutviklet til en bokserie. Målgruppen for Norsk barneblad er 8 til 12 år, mens på Samlagets nettside er kjernealderen for bokserien Floke senket til alderen 6 til 9. Om det heller hadde stått 6-99 år hadde ikke gjort noe. Serieskaperens skråblikk og budskap om å møte andre med åpent sinn gir grobunn for en bred målgruppe.

Opprinnelig startet prosjektet med at Neverdahl ble forspurt om å skape en TV-serie for et animasjonsstudio i Los Angeles. Vikinger ble raskt et aktuelt tema gitt sin åpenbare kommersielle appell, mens grunnkonseptet hele tiden har vært å bryte med de forslitte heltefortellingene. Tegnefilmserie ble det ikke, men til gjengjeld en sprelsk tegneserie.

I bøkene går Neverdal tett på det som skjer, med få ruter fordelt på hver side og et tettere utsnitt av de opprinnelige bilderutene som ble trykket i Norsk Barneblad. Noen ganger er vi så tett på at vi ikke ser farene som kommer inn fra siden før det er for sent. Når Floke skvetter til av skrekk, kvepper også leseren.

Fargeleggingen har også fått et løft i bokversjonen av serien. Skyggene er betont med friske farger. De sparsommelige strekene i tegneserien gir ellers en god romfølelse. Fargene understreker det tredimensjonale, med konturlinjer som skifter farge bakover i bildet.

Ulvehøydepunkt

Floke 2. Inn i skrømtskogen tar oss ikke bare inn i skrømtskogen, men også gjennom den og videre til verdenstreet Yggdrasil. Her venter selveste Fenrisulven som må voktes og tøyles for å forhindre at han utløser Ragnarok.

At Floke er en representant for vår tid, er tydelig, og én av egenskapene som definerer ham er konfliktskyhet. Ironisk nok er det dette som får ham opp i situasjoner hvor han i økende grad må agere med mot. «Du vil ikkje passa Fenris litt?» spør krigsguden Tyr. «Ok!» svarer Floke etter å ha tenkt seg om. Ansiktsuttrykket hans i rutene før og etter bestemmelsen er kostelige.

Skildringen av Fenris er blant de mange høydepunktene i boken. Ulvens fremtoning veksler mellom å være skremmende, komisk og fortryllende søt, noe som er karakteristisk for Neverdals tegneserieproduksjon. Ofte trekker hun veksler på den japanske tegneserietradisjonen.

I motsetning til manga-tegneseriens overdrevne brudd mellom realisme og karikaturer kjører Neverdahl en løs og ledig stil som gir god flyt. Jevnbyrdige streker og enhetlige farger gjør at vekslingen mellom stiliserte og naturalistiske partier glir sømløst over i hverandre.

Karikerte stereotyper

Seriens skråblikk stiller spørsmål ved fortidige så vel som hverdagslige myter. Guden Tor blir tydelig latterliggjort i serien, det samme gjelder vikingspøkelset som før han skled på et bananskall og døde var en stolt og modig kriger. I spøkelsesform ser denne figuren mest av alt ut som en nusselig gammel hund.

Vikingspøkelsets fremste funksjon er å forklare Floke og leseren hvordan mytologien egentlig henger sammen. Samtidig forvises han til rollen som morsom bifigur. Figurdesignet understreker at det er ingen grunn til å ta alt han sier for god fisk. Floke motsier både ham og alle andre han møter ved å stadig henstille til dialog framfor slåssing.

Flere av serieskaperens gjengangertema går igjen, deriblant overspising. I en velkjent grøtspisekonkurranse á la Asbjørnsen og Moe ender det med at både trollet og Floke blir fysisk uvel. Hvordan floken går opp til slutt blir spennende å se. I sluttscenen er det av alle ting en fluesopp som definerer ferden videre.