På besøk i vikingbyen Kaupang

Ryddig blanding av fag og fiksjon

Sjeldent om arkeologi i norsk faglitteratur for barn
Internasjonalt er arkeologi et populært emne i faglitteraturen for barn og unge. I Norge er det også først og fremst i den oversatte faglitteraturen av nyere dato en finner bøker om arkeologi. Helst om Roma, Hellas, pyramidene og Pompeii, men også mer nærliggende områder behandles, spesielt av svenske Cecilia Lidström Holmberg og hennes serie Första boken om … vikingtiden, steinalder, bronsealder og jernalder. På norsk er det kommet få arkeologibøker for barn, blant de nyeste er Bjørn Arild Erslands originale bok På jakt etter gull og gråstein. Marinarkeologi for barn (2005).

Arkeolog og forfatter Unn Pedersen har valgt en etablert formidlingsstrategi når hun i boken På besøk i vikingbyen Kaupang systematisk og gjennomtenkt veksler mellom en fiktiv fortelling om 11 åringen Ravns bybesøk hos søskenbarnet Tora og fagstoff om Norges eneste vikingtidsby Kaupang i Vestfold. Boken er organisert slik at etter en kort innledning som gjør rede for forholdet mellom ”fakta, forskning og fantasi”, så møter leseren først et oppslag med fortellingen om Ravn og så et oppslag om historiske og arkeologiske emner som utdyper temaet i den korte fortellingen. For eksempel fortelles det i oppslaget ”Godsaker til slekta” om når Ravn og familien kommer til byen og hva de har med seg av mat og drikke til slekten de skal besøke. Det påfølgende oppslaget dreier seg så om det man vet om husdyrhold, matlaging og ernæring på Kaupang rundt år 8-900:

1. I jordlagene på Kaupang er

det fullt av små beinbiter. De er rester etter måltider. Beineksperter har sjekket hver eneste lille bit for å finne ut hva som sto på menyen. Nå vet vi at de som bodde der, fikk egg fra høns og spiste både fisk og kjøtt. Det gikk mest i sild, torsk og sei, og kjøtt fra gris, okse, sau og geit.

Gjennomført og gjenkjennelig utforming
Utgivelsen har i tillegg til delingen mellom fag- og fiksjonstekst også en utforming som tydelig markerer forskjellen på det faglige og det fiktive. De fiktive fortellingene er illustrert av Trond Bredesen i en stil som likner danske Peter Madsens Valhall-tegneserier. Til fagtekstene, i boken merket med overskriftslogoen ”fakta”, er det brukt foto som illustrasjonsmateriell. Mye av fotomaterialet kommer fra Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, og spesielt fra funnene fra Kaupang-undersøkelsen. Ellers er boken også utstyrt med kart utformet av Benn Bolt i Gyldendal forlag.

Som fagbok tilfredsstiller På besøk i vikingbyen Kaupang alle krav til etterrettelighet. Den er utstyrt både med register, med litteraturliste og med henvisninger til ytterligere informasjon.

Byvandring og oppdagelsesferd
Ved å konsentrere teksten rundt stedet, eller byen, Kaupang, legger forfatteren også til rette for å benytte byvandring som formidlingsgrep. De tolv korte fortellingene om Ravns bybesøk er også fortellinger om ulike steder, yrker og levemåter i den norske vikingtidsbyen. Under bybesøket er det den nysgjerrig og handlekraftig Tora som er Ravns guide. Gjennom figurene Ravn og Tora skaper forfatteren trygge og mangfoldige identifikasjonsfigurer for dagens lesere – som når det gjelder denne boken kanskje først og fremst er i alderen 10-12.

Ravns byvandring blir også leserens. I tillegg til Toras guiding får også leseren tilgang på Ravns fiktive tanker og forskernes funnbaserte fakta. Bøker om vikinger og vikingtiden har gjerne fokus på vikingens reiser og herjinger. At emnet for den aktuelle utgivelsen er avgrenset til en enkelt by, er interessant både i et vikingperspektiv og i et byutviklingsperspektiv. Kanskje kan boken inspirere til sammenlikninger av grunnlegging og utvikling av andre historisk og arkeologisk kjente byer – som Pompeii.

En fagbok om vikingbyen Kaupang er også en bok om arkeologi som forskningsfag. Å forske er å grave ut, opp og fram. Som forskning er arkeologi nærmest en form for dobbelutgraving. Både følgende og tidligere sitert passasje fra På besøk i vikingbyen Kaupang viser at Unn Pedersen har lagt vekt på å formidle hvordan arkeologer arbeider og på hvilket grunnlag de trekker slutninger.

På Kaupang er det funnet flere smykker som er laget og brukt i Frankerriket. De er små og kan lett bli mistet uten at den som har dem på seg, oppdager det. Slike små smykker er ikke funnet andre steder i Norge. De er heller ikke så flotte at de ble gitt bort som gaver. Derfor tror arkeologene at frankiske kvinner og menn kan ha vært i Kaupang.

Dette sitatet, som innleder oppslaget om ”Utlendinger på Kaupang”, legger først fram arkeologenes smykkefunn, så en teori om hvordan eller hvorfor smykkene har havnet der de er funnet og en teori om hvem som kan ha mistet dem. Først på bakgrunn av den samlete informasjonen framsettes så en tentativ slutning om at det kan ha vært utlendinger i Kaupang. En fagtekst for barn som legger fram tenkning og metode på en så oversiktelig og tilgjengelig måte, kan kanskje være med å stimulere leseren til selvstendige resonnementer både innenfor det aktuelle emnet, men også om andre samtidige og fortidige kulturer.