På flukt

STORBYENS FARER OG ”PROBLEMER UNDER DEBATT”

Bruheims hovedperson Bente er ei real bygdejente som hjelper sine medmennesker, og derfor kommer i trøbbel.

Forfulgt av familien
Bente er på bytur sammen med den kjekke klassekameraten Henrik, for å løse en skoleoppgave: de skal lage en film om jenter fra innvandrerfamilier. Jeg må tilstå at jeg sliter litt med troverdigheten i at tiendeklassinger fra Gudbrandsdalen skal få tre dager fri fra skolen for å være dokumentarfilmskapere i hovedstaden, men aksepterer at det er et nødvendig premiss for å koble hovedpersonen med emnet og stedet. Mens de møter ungdom og filmer, blir de oppmerksom på ei jente som forsøker å fange oppmerksomheten deres. Yasmeen ønsker hjelp til å skjule seg fra familien sin, for å unngå at hun blir sendt til Pakistan og tvangsgiftet med en eldre fetter. Det viser seg at hun har en selvvalgt kjæreste som hun ønsker å rømme med. Dette er en realistisk, samtidsaktuell problemstilling med enkle roller som Bruheim heldigvis nyanserer: Yasmeen forfølges av faren, onkelen og broren, med onkelen som den sinteste og mest uforsonlige. Yasmeen får skjule seg i en leilighet som Henriks far eier, og som Henrik bor alene i. Bente blir kidnappet i et forsøk på å tvinge Yasmeen til å vente tilbake. Intrigen strammes, og ungdommene blir oppsporet. Broren Khalid kommer etter hvert på bedre tanker, og beskytter Yasmeen i den dramatiske sluttscenen.

Bygdejenta Bente
Forholdet mellom byen og bygda er indirekte en rød tråd i Bruheims ungdomskrim om Bente. Bente bor i ei bygd utenfor Lillehammer, på Bruheims egne hjemtrakter, men likevel foregår to av de tre bøkene i Oslo. Jeg innbiller meg at denne settingen ivaretar flere hensyn fra forfatterens side, samtidig som det skaper en modelleser som muligens er mer eksplisitt enn forfatteren hadde tenkt. Potensielle lesere som er hjemmekjent i bylandskapet vil antagelig oppleve Bentes bortkommenhet som underlig. Da sitter vi igjen med bygdejenter som modelleser, og byen som det primære åstedet for farlige menn med onde hensikter.

Det finnes ulike modeller for kriminallitteratur og ulike roller for en helt. Bruheims første ungdomskrim Ny melding var en kidnappings- og ettersporingssak, mens den andre, Venneringen handlet om å avsløre en serie hytteinnbrudd. I denne boka handler det om å forhindre en forbrytelse: å avverge en kidnapping med påfølgende tvangsekteskap. I alle bøkene spiller Bente en typisk Frøken Detektiv-rolle: hun er ikke problemoppsøkende detektiv, men havner ufrivillig opp i trøbbelsituasjoner, oftest slike som hun av ulike grunner ikke kan involvere politi eller andre voksne i, og er nødt til å løse problemet med egne og venners ferdigheter, eget mot, og den kunnskapen hun får underveis.

Hvem trenger hjelp?
Forholdet mellom Yasmeen, som trenger hjelp, og Bente og Henrik, som yter hjelp, er ikke bokas beste del. Det framstår ytre sett som usannsynlig at en hardt prøvet norsk-pakistansk tenåring skal velge to tilfeldige, utenforstående jevnaldrede som redningskorps. Det er heller ikke innlysende at den typen praktisk hjelp og idéinnspill som Bente og Henrik kommer med er nødt til å komme fra to norske ungdommer som ikke har noen erfaring med tvangsekteskap fra før. Kynisk sett kan man derfor si at Bente og historien trenger Yasmeen mer enn Yasmeen trenger Bente.

Det er et par bitema i boka som jeg antar at Bruheim har lagt inn for å mildne inntrykket av at dette er en krimroman om samfunnsspørsmålene tvangsgifte og tilhørende familievold. Bente drømmer om Henrik, og får etter hvert konstatert at det er gjensidig slik at de kan bli sammen i siste kapittel. Bentes venninne Ingrid, som ble nyansert introdusert i forrige bok, opptrer periodevis i denne boka også, Bente irriterer seg over at Ingrid stadig trenger å låne penger pga noen problemer hun har havnet i. Bihistorien med Ingrids problemer blir for så vidt hengende i løse lufta, uavsluttet.

Informasjonsjakt som ikke-aktivitet
Bruheim er journalist av yrke. Det kan derfor være interessant å se på hvordan hun tilfører romanpersonene sine og leserne sine informasjon i løpet av handlingen. Hvordan gir forfatteren den perspektiviserende informasjonen som leseren trenger for å se historien som et eksempel på et bredere samfunnsproblem?

Parallelt med Yasmeens sak inntreffer en lignende sak: et avvist forsøk på tvangsgifte ender med et æresdrapsforsøk på ei ung jente. Denne saken blir hovedoppslag i Dagsrevyen, og i et påfølgende magasinprogram av typen Redaksjon1. Disse to programmene blir praktisk talt leserens og Bentes eneste input av informasjon om saken, sammen med det de får vite fra Yasmeen selv. Fra Bentes tante Camilla kommer det noen utsagn som framstår som verkets etiske holdning: Dei som kjem hit til landet, må få lov til å ta med seg kulturen sin, men ein stad går grensa. – det betyr vel at ulikhet er bra, men at noen verdier ikke kan krenkes, selv om forfatteren og tanta ikke setter ord på hvilke verdier det kan være. Antagelig er det individets integgritet og rettigheter det er snakk om.

Den anonyme stemmen
Fortellersynsvinkelen er allvitende, med hovedvekt på Bente. Forfatteren legger opp til at den primære leseridentifikasjonen skal være hos Bente, men flere steder gir hun oss innsikt i hvordan Henrik, Yasmeen og andre i boka tenker, og hva som står i SMS-er som de mottar.

I Bruheims krimromaner brukes det i tillegg et regelmessig virkemiddel for å øke spenningen: den anonyme skurkens indre monolog. Vedkommende presenteres ikke, og det er et fast trekk at leseren skal være usikker på hvem som snakker, hvor han er, og hvem han ser på. Jeg er ikke helt sikker på hvor godt det fungerer. Fra en side sett er det med på å øke skummelheten, fra en annen side sett blir det en slags rebus som reduserer framdriften og lesbarheten.

Må vi oppsummere med et terningkast?
Bokanmeldelser kan skrives på ulike måter, men et fast grep er konklusjonen i siste avsnitt, i noen aviser gjerne med tilhørende terningkast. Denne gangen er jeg nok mer opptatt av å reflektere over modelleser, forfatterposisjon og fortellervinkel, enn av å rangere denne boken etter god/dårlig. Men her er et forsøk: På flukt er effektiv, grei krim, med god spenningskurve og komposisjon, men boka sliter med noen logiske brister i grunnpremissene.