På månen spiser de kameler. Filosofi for barn

Åpent og lekent møte med eksistensielle spørsmål

Allerede med den mørkerosa tittelen som suser mot leseren fra forsidefotoets fantasiunivers, formidler boken sin sprudlende, fargerike og livsbejaende holdning. Forsidebildet er også å finne i kapittelet om universet og har slik fått stå både som porten inn til filosofien og som uttrykk for noe av det vi mennesker fortsatt ikke vet så mye om. Fotoet, som viser et landskap med broccolitrær, salatmark, og grusstier, inneholder flere kunnskapsrelaterte enkeltelement. Ikke minst gjelder dette forholdet mellom barn og voksne på bildet og plasseringen av en globus midt i bildet.

Klassisk formidlerrolle
På grusstien går det fire barn og to voksne. Fremst, og nederst til høyre i bildet, går forfatteren. Hun leder an flokken. Etter henne følger to barn og etter dem en ung mann som bærer på en globus. Globusen er nærmest et emblem i kunnskapsformidling til barn. Den finnes på nye og gamle kunnskapsbøker. Både Vera Micaelsens entusiastiske, åpne og fremadrettete blikk og den løftete og pekende hånden signaliserer formidlerens styrke og autoritet. Hun plasserer seg med andre ord i den rollen mange andre forfattere og fortellere har gjort før henne i faglitterære tekster for barn. Alt i Johan Amos Comenius’ Verden i bilder (Orbis Sensualium Pictus) fra 1658 vil forfatteren anskueliggjøre forestillingene våre om verden i et landskap eller et rom. I forgrunnen både i innlednings- og avslutningsbilde i Comenius’ bok ser vi et barn og en voksen, elev og lærer. Forholdet mellom dem viser tydelig at det er den voksne som styrer, bakfra stråler et lys, kunnskapens lys, og gir læreren kraft til å gjennomføre prosjektet. Også landskapet på forsidefotoet til På månen spiser de kameler er opplyst bakfra.

Vera Micaelsen er først og fremst kjent som program- eller prosjektleder for ulike barne- og ungdomsprogrammer i NRK, men hun har også skrevet boken 1000 ting å gjøre sammen med barna (2003). På baksideteksten, som litt kontrastivt i forhold til deltittelen ”Filosofi for barn”, vender seg mot en voksen leser, kan leseren få vite at Micaelsen, i tillegg til å være hobbyfilosof, også er trebarnsmor. En karakteristikk som kanskje skal fungere som en garanti for leseren.

Bruksanvisning
Foruten de ti hovedkapitlene, som alle er formulert som en type filosofiske spørsmål, er boken bygget opp både med forord, bruksanvisning, stikkord- og emneregister samt noen korte biografier om de filosofene eller tenkerne som er nevnt i boken.

I tråd med bokens todelte henvendelse åpner boken både med et forord og en bruksanvisning. Forordet retter seg mot voksne lesere: ”Kjære alle voksne lesere av denne boka”, mens bruksanvisningen åpner litt mer for yngre lesere:

Det er tenkt at denne boka skal kunne leses høyt for barn som ennå ikke kan lese. Eller så kan den leses på egenhånd av barn som kan lese. Den kan også leses av voksne som inspirasjon til en samtale med barn.

At dette er ”en slags samtalebok” understrekes også i forordet. Ikke bare er samtalen grunnleggende som uttrykk for tanken og filosofiens dialektiske bevegelse – med Platons tekster om Sokrates som standardeksempel – samtalen er også en av barnelitteraturens eldste formgrep. I Norge kjenner vi den i flere former. Variasjoner i bruken av dette grepet kommer kanskje best til uttrykk i en sammenlikning av Hanna Winsnes’ Aftnerne paa Egelund (1852) og Einar Øklands Snakk med dr. Ost (1977) (Svein Slettan har sammenliknet disse tekstene i en artikkel i Årboka. Litteratur for barn og unge (1998)). Poenget i vår sammenheng er å undersøke hva slags samtale boken legger opp til. Hvilke spørsmål stilles, hvordan stilles de og hvem stiller de?

Ti samtaleemner
Boken eller samtaleemnene er ordnet rundt ti mer eller mindre eksistensielle spørsmål der første kapittel har tittelen ”Hvem er jeg?” og tiende kapittel ”Hva er fantasi?”. Mellom disse kretser spørsmålene rundt emner som døden, gud/guder, kjærlighet, tid, rettferdighet, ondskap, vennskap/uvennskap og universet. Hvert kapittel åpner med generelle betraktninger rundt emnet der forfatteren varsomt forsøker å innsirkle en felles forståelse av hva det dreier seg om. Teksten er åpen og ikke-definitorisk, noe som tydelig kommer til uttrykk ved at der stort sett stilles flere spørsmål enn det gis konfirmerende svar. Det er altså forfatteren som spør, men de spørsmål hun bringer til torgs, er ikke nødvendigvis ene og alene hennes, men heller stemmer og spørsmål som stilles av ulike mennesker ulike steder i verden. Det er mangfoldet av spørsmål som står sentralt:

Og når vi dør blir vi bare borte? Kanskje vi får nytt liv et annet sted, eller forsvinner til en annen planet i et annet univers? Eller til himmelen? Får vi straff for de slemme tingene vi har gjort? Begynner alt på nytt? Hva er det som skjer?

Varierte tenkere
De mange spørsmålene følges så opp med ulike tenkere, forskere, filosofer og forfatteres mulige svar. Her går Micaelsen både langt tilbake til Sokrates, Platon og Aristoteles og fram til vår egen tid med Nina Karin Monsen, Pierre Bordieu og John Rawls. Det kan selvsagt lages innvendinger mot utvalget av meningsberettigete, men først og fremst synes det viktig å framheve at heller ikke her legger forfatteren seg på én skole eller én tradisjon, men forsøker å framheve variasjonene. En eneste lille kommentar vil jeg likevel komme med: det mangler noe mellom Augustin og Thomas Hobbes. Det er drøye 1000 år som ikke blir gitt noen stemme. Hva med for eksempel Hildegard fra Bingen (1098-1179)?

Til slutt i hvert kapittel finnes det oppgaver og lesetips (”Mer å lese”). Ikke minst er mange av lesetipsene fine og varierte innganger til spørsmålene boken drøfter. Riktignok er det noen tekster som ser ut til å ha en mer kanonisert status enn andre og forfatteren kunne kanskje vært utfordret til mer variasjon og bredde. Særlig gjelder dette henvisningen til Narnia-serien som nærmest framstår som en filosofisk potet når den finnes på ”mer å lese”-listene i fire av ti kapitler.

Hva med tegn og språk?
Etter ti velregisserte kapitler med flerstemte innfallsvinkler, morsomme oppgaver og inspirerende lesetips, spør jeg meg om det er noe jeg virkelig savner. Og skal jeg være pirkete og ærlig, så er det nok det. Det er sikkert et poeng at det skal være ti og ikke elleve kapitler, så mitt ønske om nok et kapittel har enten ikke fått plass (men kanskje kunne kapitlene om ondskap og uvennskap vært slått sammen) eller så har det ikke vært aktuelt fra begynnelsen av. Det jeg savner er et kapittel som reflekterer over tegn og språk, over det middel vi uttrykker tankene og spørsmålene våre med: ”Hvorfor heter lykke lykke?” for eksempel. Astrid Lindgren, som er representert med mange bøker på ”mer å lese”-listene, lar for eksempel Pippi undre seg over dette i kapittelet ”Pippi finner en spunk”.

Flere stemmer i faglitteraturen
På månen spiser de kameler. Filosofi for barn er en av flere nye norsk faglitterære bøker som tar opp emner som ikke er overrepresentert i fagformidling til barn. Om dette er filosofi for barn eller for voksne som ønsker å bidra med noe i filosofiske samtaler med barn, forblir et springende moment ved teksten, men at den kan fungere som veileder og døråpner for mange, ikke minst kanskje for lærere som nå i større grad skal skrive filosofi inn på årshjulet, er helt klart. Det er viktig at det gis ut slike bøker og dess flere som gis ut, dess flere vil man kunne få sjansen til å velge mellom og lytte til. Faglitteratur for barn trenger fortsatt flere stemmer.