På vei til Mars og Saturn

Illustrert lidenskap

Det finnes emner som er fascinerende på avstand. Riddere, for eksempel. Eller dinosaurer, modellfly, barbakkridning og veteranbiler. Mange ting vekker utbrudd som ”Wow!”, ”Tøft!” og ”Spennende!”. Når det kommer til stykket, er det nesten alltid noe praktisk plunder ved emnet som gjør det mer hverdagslig og mindre eventyrlig: Hester må til veterinæren; veteranbiler krever faktisk mer reparasjonstid enn kjøretid; riddertiden handler ikke bare om lanser og jomfruer, men om bygningsingeniører, smeder og samfunnsstrukturer; og modellfly krever mer finmotorikk enn man trodde.

Omtrent slik var mine assosiasjoner ved første gjennomlesning av denne boka. Jeg følte at boka, i tillegg til ”wow-faktoren”, også forteller på en måte som forutsetter nokså gode kunnskaper i fag som geologi, klima, fysikk og hydrologi.

Dette inntrykket ga seg noe. Etter hvert så jeg at teksten er grei, redegjørende prosa som stort sett er vennlig, entusiastisk og hjelpsom. Ødegaard forteller om de ulike ekspedisjonene som er sendt ut for å kartlegge planetene, og om hva de fant. Bokas 64 sider er delt i 2 hovedkapittel: 34 sider om Mars og 22 om Saturn. (Resten er tittelside, register og sånt.) Hvert av hovedkapitlene er disponert forskningshistorisk: det åpner med å gjøre kort rede for de grunnleggende fakta om planeten, og går deretter gjennom hva astronomien trodde og visste før satellittenes tid, før forfatteren bruker mest plass på å fortelle om de siste årenes oppdagelser. I Mars-kapitlet handler 20 av 34 sider om funn fra de siste 5 årene. Saturnkapitlet er (naturlig nok) enda mer fokusert på de siste årenes oppdagelser, mer på månene enn på selve planeten, og mye på spørsmål man håper å finne svar på i årene som kommer.

Denne er altså ikke en bok om selve planetene, men om historien om utforskningen av de to planetene. Den kunne ikke ha hett ”Slik er Mars/Saturn”, men tittelen ”Dette har vi (hittil) funnet på Mars/Saturn” er nærliggende. Tittelen ”På vei til” er tvetydig, og for en uerfaren leser kan det kanskje være et problem at teksten er disponert forskningshistorisk, og ikke etter tema.

Teksten opererer fra starten av bare med brødtekst, en brødtekst som bare har ett nivå av overskrifter. Det ser etter hvert også ut til å bli et slags redigeringsgrep at brødteksten forteller om selve observasjonssondene og deres arbeid, mens bildene og billedteksten forteller om fruktene av arbeidet: hva de så. Halvveis i boka merker jeg at jeg savner noen Dorling Kindersley-aktige småtekster i margen. Slike tekster kan tilby definisjoner, bakgrunnsinfo og historier utenfor den løpende teksten. Dette er en måte å lage bok på som fordrer bevisst redigering, og tett samarbeid mellom (rollene som) forfatter, redaktør og formgiver. Etter hvert utvikler teksten seg, og på side 33 finner vi den første tekstboksen med bakgrunnsinfo om hastigheter i rommet. Her er også redigeringssvakheter som formuleringen på s 37: ”La oss ta et liten blikk på…”, som jeg synes hører hjemme som voiceover i et multimediaforedrag. I en bok ville jeg ventet å lese ”På neste side ser vi/du noen bilder av..”.

Jeg lurer på om en ”astronomibok for begynnere”, som dette må antas å være, burde hatt et eget kapittel om hvordan astronomene bygger og tester ut hypotesene sine – for eksempel ut fra hypotesene om liv/vann på Mars, eller hvordan de tolker store resonnement ut av tilsynelatende små observasjoner. Noe av denne informasjonen finnes i teksten, men ikke i så stor grad at det virker som en bevisst plan.

Bildene er flotte, slik de beste NASA/ESA-bildene er det. Men det virker ikke helt som om de er utvalgt med tanke på å framstille emnet helhetlig for en urutinert førstegangsastronom. Jeg savner for eksempel bilder av robotkjøretøyene Spirit og Opportunity?

Den entusiasme vi kjenner fra forfatterens opptreden i radio og tv er til stede her, men den har tyngre for å nå gjennom her på papir, og med det lange resonnementet som bokformatet krever. Det er mye interessant her, men bokas styrke i entusiasme, spennende tema og spektakulære bilder kunne blitt enda sterkere hvis alle ledd i forholdet mellom forfatter, redigering og den implisitte leseren hadde fått noe mer oppmerksomhet.