Tittel: Pom og Pim
Tekst: Lena og Olof Landström
Forfatter: Lena Landstrøm
Illustratør: Olof Landstrøm
Oversetter: Ragnar Hovland
Forlag: Samlaget
Årstall: 2013
Antall sider: 28

Påfallende passivt kosedyr

Det er noe litt for lettvint over utførelsen i ekteparet Landstrøms nye serie for de aller minste.

De svenske barnebokforfatterne Lena og Olof Landström har for lengst etablert seg blant Skandinavias fremste forfattere av barnelitteratur for de yngste barna. Særlig med bøkene om Bø og Bæ, om Stian og om Benny har de skaffet seg en posisjon innenfor småbarnsbildebøker også utenfor Skandinavia. Det følger derfor med høye forventninger til deres nye bok Pom og Pim. Fortellingen handler om Pom som er ei lita jente (antakelig), og kosedyret Pim som går en tur. Historien er strukturert omkring noen få hendelser, hvis utfall alternerer mellom flaks og uflaks. Bilde-tekst-samspillet i boka følger et «vanlig» mønster for småbarnsbildebøker, med relativt knapp tekst og bilder som komplementerer teksten. Ordene bidrar med å fokusere leseren blikk på noe bestemt, mens bildene gir supplerende informasjon og inneholder humoristiske poenger. Den minimalistiske stilen både i tekst og bilde overlater mye til leserne, og vitner om hvordan lite kan bære mye når den fungerer. Når dette er vellykket, er det et grep som kan skrive inn også en voksen leser slik at boka kan kommunisere på flere plan. Vellykket er det i hvert fall i bøkene om Benny og om Stian. I Pim og Pom blir denne stilen noe uavklart, og sammen med noen andre uheldige valg, innfrir dessverre ikke fortellingen de forventningene jeg som anmelder hadde til boka.

Hell i uhell

Flere av hendelsene i boka etterfølges av en fortellerstemme som slår fast at Pom har flaks eller uflaks. Ideen er morsom fordi uventede hendelser, som først kan se ut til å være uflaks, snur til flaks. For eksempel er det å snuble i en stein uflaks, men når man faller på en pengeseddel, blir det flaks. Vekslingen mellom flaks og uflaks gir fortellingen en god dynamikk i de første oppslagene i boka. Her etableres det en rytme idet en handling («Pom og Pim går ut.») erstattes av en hendelse («Det er varmt. Sola skin.») og en vurdering («Å, så flaks!»), før vi kan lese videre om en ny hendelse (f.eks. at Pom snubler i en stein) og en ny vurdering («Å, så uflaks.») fordi fallet resulterer i at Pom finner en penge. Denne gode rytmen blir imidlertid brutt i de påfølgende oppslagene der en rekke tilsynelatende tilfeldige handlinger presenteres, og der utfallene flaks og uflaks mer sporadisk dukker opp. Dermed er rytmen borte, og en viktig forutsigbarhet i komposisjonen er forsvunnet. Dermed framstår rekkefølgen av hendelser i boka, så vel som utvalget av hendelser og handlinger,  som tilfeldig valgte og ujevnt motivert.

Man kan også rette noen kritiske kommentarer til samspillet mellom bilde og tekst, som vanligvis er så vellykket hos Landström og Landström. På noen av oppslagene i boka fungerer samspillet godt, så som illustrasjonen av Pom som snubler i en stein, som står sammen med uttrykksordet «Oi!». Her overlates det mye rom til det korte ordet «Oi!» og til illustrasjonen. Andre steder er samspillet dessverre preget av unødvendig redundans, der ord og bilde repeterer hverandre. Man kan f.eks. undre seg over hvorfor det i verbalteksten uttrykkes «Ein penge!» når illustrasjonen viser Pom som finner en penge, eller hvorfor leserne må bli fortalt at det regner ute («No regnar det.») når illustrasjonen nettopp viser Pom som ser ut av vinduet og oppdager at det regner.

Bare for barn

En kvalitet ved Landströms tidligere bildebøker er hvordan bildene og tekstene inneholder meningslag rettet mot en voksen leser. Dette allalderlitterære preget, som i andre bokutgivelser av samme forfatterpar tilbyr også den voksne leseren en ekstra motivasjon for å lese, er dessverre fraværende i Pom og Pim.

Illustrasjonene i Pom og Pim er også av varierende kvalitet. De som inneholder frampek til etterfølgende illustrasjoner er morsomme, og de er viktige elementer i bildebøker for de aller minste, som på den måten kan forutse eller gjette seg til hendelser som vil oppstå. Boka inneholder imidlertid også bilder som ikke er helt vellykket. De er ikke detaljrike, hvilket er helt i orden, men problemet er at de ikke er minimalistiske nok.

Kosedyr uten sjel

Jeg vil også rette noen kritiske kommentarer til kjæledyret Pim. Bokas tittel forteller at den skal handle om Pom og Pim, men Pim blir her redusert til en statisk ledsagerfigur som ikke gjør annet enn å henge i armene på Pom eller bli påkledt en eksplodert ballong som regntøy. Pim har ikke egenskaper utover å være – helt enkelt – et bamsedyr. Og denne anmelderen ergrer seg over hvorfor det i verbalteksten (i hvert fall i oversatt språkform) heter «Å, så flaks!» eller «Å, så uflaks.», framfor det rytmisk enklere, mer minimalistiske og uttrykksmessig sterkere «Flaks!» og «Uflaks.». Dette siste må nok tilskrives oversettelsen, men den er like fullt uheldig.

Så gjenstår det å se om Pom og Pim likevel kan treffe de yngre barna.



, , , , ,

Kommentarer