Pageturner på godt – og vondt?

Dette er første del av «Teknozombie» – en ny barnebokserie fra Bobbie Peers. Engasjementet forfatteren skaper og får rundt bøkene sine er imponerende. Han gis mer medieoppmerksomhet enn de aller fleste barnebokforfattere, og har også blitt intervjuet i forbindelse med denne utgivelsen. Da var hans uttalte mål med boka 1) å underholde og 2) å starte samtaler om kunstig intelligens. Jeg tror Peers kan lykkes med begge deler, men er usikker på hvor dype samtalene kan bli med denne boka som utgangspunkt. Dette grunner jeg særlig i karakterskildringene og helt/skurk-konstellasjonen, som for min del er bokas største utfordringer.

Utydelig hovedkarakter, forvirrende antagonist

Historien begynner in medias res og bokstavelig talt med et brak. Eller kanskje jeg skal si «startskudd», siden hovedkarakteren Noa flykter gjennom størstedelen av boka. På første side våkner han av at apokalypsen er i full gang. Androidene gjør opprør mot menneskene! Det viser seg at både Noa og foreldrene (takket være et hemmelig lotteri) har blitt plukket ut til å rømme jordkloden. På kort tid står romraketter klare for å frakte lotterivinnerne til en romstasjon ment å redde menneskeheten. Den trofaste familieandroiden Rob hjelper dem frem til oppskytningsplassen, men siden androider er forbudt på romstasjonen, må Noa og familien hans forlate Rob. Noa blir sint på foreldrene sine, stiller seg i en annen kø enn dem, og sier han skulle ønske at de ble stående igjen på jorden i stedet for androidevennen hans. Så bryter det ut kaos. Noa havner ombord på en romrakett, og vi hører ingenting mer fra foreldrene.

På romstasjonen må Noa flykte fra både laserboter, flyvende chipper, teknozombier (chippede mennesker), til og med en forhistorisk mammut. Til tross for massevis av action har jeg vanskelig for å fenges skikkelig.

For min del er et kvalitetsstempel ved god science fiction at karakterene på et eller annet vis er menneskelige og relaterbare. Dette knytter leserne lettere til fiksjonsfigurer som lever i verdener helt annerledes enn vår egen. I tillegg synes jeg at historiefortelling generelt nyter godt av en viss balanse mellom det indre og det ytre livet til særlig hovedpersonen. Men i dette tilfellet har jeg vanskelig for å bry meg, ikke bare fordi det er satt av altfor lite plass i teksten til å bli kjent med Noa, men også fordi han virker så avskåret fra sitt indre til og med i høydramatiske situasjoner. Først mister han foreldrene sine, og så havner han på et fengselsaktig barnehjem totalt avskåret fra de mer luksuriøse delene av romstasjonen. Alt dette ser ikke ut til å prege Noa nevneverdig. Selv ikke etter et plutselig tidshopp på hele seks måneder viser han særlig tegn til karakterutvikling.

Interessant nok kommer jeg som leser mye tettere på familieandroiden Rob, som tidlig i boka har noen scener hvor vi får se historien fra hans synsvinkel. Der ble jeg rett og slett rørt, og la vekk min opprinnelige antagelse om at han ville svikte Noa i løpet av historien.

(NB: Spoiler alert:) På slutten av boka viser det seg at Rob likevel har blitt skurken i historien. Det avsløres at han ble svært bitter fordi han ble forlatt på jorden. Så bitter, faktisk, at han ender opp med hendene rundt halsen på Noa. Det er litt av en snuoperasjon, og jeg kan tåle mye ulogikk for moroa og spenningens skyld (som forhistorisk mammut på romstasjon), men at Rob plutselig ønsker Noa død opplever jeg som rart, siden Noa var den ene som protesterte da Rob ble forlatt. Dette var for øvrig barna mine på 9 og 12 år enige i, de befinner seg i hver sin ende av målgruppen til forlaget.

Olja lyn med rytmeforstyrrelser

En annen ting jeg og barna mine hang oss opp i var lengden på kapitlene. De er påfallende korte, i snitt 2,7 sider lange. Trengs virkelig så mange kapitler? Jeg tenker nei, og synes at mange av disse kapittelskiftene saboterer leseflyten fordi de plasseres på unødvendige steder. Det blir som å bråbremse i 100 kilometer i timen.

Det er få hvilepunkt i teksten. Det føles som å lese en actionsekvens i en amerikansk blockbuster som bare fortsetter og fortsetter i et heseblesende, etter hvert trettende, tempo. Det hadde vært godt med noen flere pustepauser, men rett skal være rett: I baksideteksten beskrives boka som et eventyr fullt av action og humor, med overraskelser rundt hver sving. På overraskelses- og actionfronten holder boka hva den lover, men det blir litt mye av det gode for min del. Og hva med humoren? I fare for å avsløre meg selv som humørløs: Jeg humret noen ganger, men manglende engasjement i hovedkarakterens ve og vel førte til at latteren uteble.

For min del tydeliggjør denne boka at tempo ikke er det samme som spenning. Det er nok ikke barna mine enige i. De har sjelden lest fortere, gleder seg til neste bok i serien og har åpenbart hatt en fin leseropplevelse. Samtidig husker de lite av det de har lest, og mye mindre enn vanlig. Jeg tror det er på grunn av dramaturgien. Historien henger løst sammen, og hviler i stor grad på en rekke i overkant praktiske tilfeldigheter/deus ex machina.

I disse lesekrisetider skulle jeg ønske at en pageturner som dette utfordret barnas tålmodighet mer. Teksten stimulerer til spenning og nysgjerrighet, to fantastiske verktøy som kan gjøre barna til sterkere lesere hvis man bare tør la dem svette litt. Men her er nok vektene for lette til å virkelig styrke lesemusklene. Ikke at man alltid må lære noe når man leser. Boka er garantert en god leseopplevelse for mange barn, og reinspikka underholdning har selvsagt verdi i seg selv. For min del stanser det også der.