Pandemier før og nå

Anders Totland har skrevet en kort og informativ bok om verdens mest kjente pandemier. På snaue 60 sider går han igjennom svartedauden, kopper, kolera, lepra, tuberkulose, spanskesyken, polio, hiv, influensa og korona. Hver pandemi blir introdusert med en personlig historie, noe som gir en konkret og forståelig inngang til sykdommen. Deretter beskrives sykdommen mer i detalj, hvilken innvirkning den hadde på samfunnet og hva som ble gjort for å stoppe sykdommen og kurere de syke. Alt i alt er stoffet levende fortalt og enkelt å forstå. Unge lesere kan altså ha stor nytte av denne boka.

Illustrasjonene taler også til den yngre garde. De er uttrykksfulle og informative. Forsiden, med bilde av døden med munnbind og en rake over skuldrene, antyder en lettere humoristisk tilnærming til stoffet, noe som ikke stemmer helt. På den andre siden kan den kanskje lokke unge lesere inn i boka, og da fungerer den etter hensikten.

Bruk av kilder

Alle seriøse sakprosaforfattere har en kildeliste mot slutten av boka, og det har selvfølgelig Totland også. Jeg er ingen ekspert på pandemier, men det virker som om Totland har god oversikt over emnet og hvem som har skrevet populærvitenskapelig om dette tidligere. Totland har selv skrevet en bok om lepra bare for et par år siden. Han skriver også kort at han har snakket med mange personer for å lære om de ulike sykdommene. Kanskje leserne også kunne få innsikt i hvem dette er, og hvilke kvalifikasjoner disse personene har?

En annen side ved kildebruken er hvordan kildene er integrerte i selve teksten. Her tenker jeg ikke først og fremst på korrekte referanser og flittig fotnotebruk. Det savner jeg virkelig ikke i en slik kortfattet introduksjon til emnet pandemier. Jeg tenker på hvordan kunnskapskildene om de ulike sykdommene har endret og utviklet seg over tid.

Gode sakprosaforfattere klarer å få leserne til å undre seg over det samme som våre forfedre gjorde, og de klarer å få leserne til å forstå både hvorfor de trodde som de trodde, og hvilken kunnskap som gjorde at de skiftet mening og ble klokere. Jeg synes Totland innimellom klarer å skape denne undringen hos leserne. Et godt eksempel er i kapitlet om kopper. Hvordan skulle menneskene klare å beskytte seg mot denne sykdommen som det ikke fantes medisiner mot? Legene eksperimenterte med å smitte folk med små doser av kopper-virus (noe som lyder som en kjent framgangsmåte også i dag). Men denne kuren var nesten like farlig som sykdommen, og flere som ble smitta med koppervirus, ble syke og døde. Heldigvis fantes det da, som nå, noen steile og egenrådige typer som stod last og brast med sine gode ideer. Edward Jenner mente at en «slektning» av kopper som smitter kuer, kunne brukes til å opparbeide motstandsstoffer mot vanlig kopper. Det kunne se ut som om budeier som stelte kyr, ikke var like utsatt for koppersmitte som andre mennesker. I 1796 smittet han først en gutt med kukopper. Noen uker senere smittet han den samme gutten med vanlig kopper. Heldigvis overlevde gutten, og eksperimentet bante veien for en velfungerende koppervaksine. Kanskje kunne Totland brukt enda noen linjer på det etisk svært problematiske sidene ved eksperimentet. Det sier vel muligens også noe om tiden dette skjedde i.

Et pedagogisk etterord

Alle disse forferdelige sykdommene er interessant nok å lese om, og hvordan menneskeheten har fått kontrollen over sykdommene, er både imponerende og en stor lettelse. I etterordet slår Totland an en mer kritisk tone. Antibiotika er en livsviktig medisin for å bekjempe mange bakteriebårne sykdommer, men som man vet: Overforbruk og feilbruk av antibiotika skaper resistente bakterier, og da er helvete løs igjen: Livsfarlige sykdommer kan blusse opp på ny. Kampen mot både nye og gamle sykdommer tar aldri slutt, og slik må det vel også være. Drømmen om en totalt sykdomsfri tilværelse er verken realistisk eller ønskelig; det kunne kanskje Totland også reflektert rundt.

For aktuell?

Det er vanskelig å argumentere mot denne bokas berettigelse. Korona-pandemien som vi fortsatt står midt oppe i, har antakelig gjort både unge og eldre nysgjerrige på tidligere pandemier. Kanskje er vi i en situasjon som gjør oss i stand til å forstå bedre enn noen gang tidligere i våre egne liv, hvordan mennesker som har levd før oss kan ha tenkt og følt da ukjente og farlige sykdommer plutselig dukket opp og spredde seg.

Pandemier er ikke lenger stoff kun av historisk interesse, men viktig for å forstå hvordan vi skal forholde oss til smitte og sykdommer også i dag. At karantene-ordningen ble etablert i Europa i forbindelse med Svartedauden er i så måte interessant. Men jeg undrer samtidig: Vil et lesende og interessert, men koronatrøtt publikum kaste seg over denne lille og flotte fagboka nå? Jeg vet ikke, og kanskje er det heller ikke viktig. Boka vil stå seg i mange år, og jeg er sikker på at den vil få et langt liv innen skoleverket. Hver gang elever trenger fagstoff til en oppgave om pandemier, kan de finne mye interessant å lese i Pest og plage.