Papir trumfer skjerm

Dette blir mellom oss er ifølge forlaget Norges første instagram-bok. Fortellingen består av korte tekststykker, på alt fra bare en enkeltstående linje til et par avsnitt. Disse små delene blir publisert enkeltvis daglig på instagram-kontoen dbmo_2020. I skrivende stund har vi kommet til dag 8 og side 40. Bokstavene lyser lekkert mot en svart bakgrunn. Små videosnutter og stillbilder blir lansert innimellom tekstbitene. Man kan spørre seg: Hva skal vi egentlig med den kjedelige romanversjonen skrevet på papir og samlet mellom to permer? Denne anmeldelsen baserer seg på bokversjonen, men vi skal komme tilbake til nettversjonen senere.

Rått, ærlig og nært

Det høres kanskje arrogant og voksent ut, men jeg har lest denne fortellingen før. Boka handler om en ung gutt som forelsker seg. Vi leser om usikkerheten overfor den andre, spede forsøk på kontakt, fortvilelse og avvising, men også plutselig blikkontakt, håpefulle sms-er og korte møter i skjul. Alt dette er lite originalt. At Felix forelsker seg i en gutt, sliter med å komme ut av skapet og i tillegg har angst, er også kjent stoff (jf. serien Skam, sesong 3). Det «nye» er kanskje at følelsene beskrives såpass nært og inderlig. Intime scener skildres temmelig rått. Her er det onani, sædsprut og anal penetrering, uten at det føles som om forfatteren vil sjokkere eller gjøre seg interessant. Det eksplisitt seksuelle kommer naturlig og i passende små doser. Beskrivelsene av hovedpersonenes emosjonelle opp- og nedturer oppleves som troverdig, og det vil jeg si er godt gjort!

Mye mellom linjene

Tekstfragmentene som denne boka består av, er korte, og det blir opp til leserne selv å fylle inn det som ikke fortelles eksplisitt. Noen ganger får vi beskrevet Felix’ følelser direkte, men ofte i et metaforisk språk. Da er det de andres reaksjoner som må tolkes og forstås, for de blir ikke alltid forklart. Vi ser verden gjennom Felix’ øyne. Andre ganger er det motsatt. Vi ser ikke hva Felix føler, bare hva han gjør, og vi må tolke handlingene hans for å forstå hva som foregår inni Felix. Denne skiftningen mellom tilgang og ikke-tilgang til hovedpersonens indre gir boka en egen dynamikk, og krever konsentrasjon hos leserne. De må engasjere seg, og bruke egne erfaringer for å skape mening. Det mest overraskende eksempelet på tekstlig tomrom er tre blanke sider som kommer rett etter at Felix har fått vite at den han er forelsket i, har ligget med en jente. Her får Felix total black-out, glimrende illustrert med helt tomme, hvite ark.

Poetisk og sitatvennlig

Språket er korthogd og presist. Ofte er det poetisk og sitatvennlig, noen ganger er det platt. Når Felix oppdager at Nicolai ser på ham, står «hjertet mitt midt i en skogbrann». Her er vi tett på klisjeen, noe som bare kan unnskyldes med at følelser, og kanskje spesielt sterke ungdomsfølelser, er ganske klisjéfylte. At hjerter står i brann, hører lissom med. Andre ganger klarer Kielland Krag å vri på kjente vendinger slik at de høres nye og originale ut. For eksempel ber moren til Felix ham om å være tålmodig. Felix tenker: «å velge tålmodighet er som å vente på at et sår skal gro mens det fremdeles fossblør». På sitt beste er Kielland Krag poetisk og original. Hør bare på denne sekvensen, som beskriver et romantisk møte: «Akkurat da tenker jeg: Dette øyeblikket er en betongvegg. Jeg kunne lent deg mot det, og det ville båret vekten av hele meg.» Pent skrevet!

Kjedelig papir, glanset skjerm?

Jeg har altså lest den kjedelige bokversjonen. Den stykkevise publiseringen på Instagram har ikke kommet halvveis engang. Her må leserne pent vente til neste dag og ny lansering. Kanskje de gleder seg og er spent på fortsettelsen? De blir tvunget til å vente, i stedet for å bla raskt videre for å se hvordan det går (og når først teksten er der, må de faktisk holde fingeren på bildet, hvis ikke blar programmet videre før du har lest halvparten). Lanseringsstrategien minner om hvordan scenene i Skam ble sluppet flere ganger i uka før de ble samlet og vist mot slutten av uka. Fungerer det like godt her?

Jeg startet anmeldelsen med å spørre om vi trenger papirversjonen, men er det egentlig motsatt: Hva skal vi med instagram-versjonen? I videoene blir hovedpersonenes ansikter og kropper vist fram. Var det slik de så ut? Leseren blir frarøvet muligheten til å forestille seg personene i sin egen fantasi. Personene i filmen er skuffende, ikke fordi de spiller dårlig. De bare «passer ikke». Leserne må vente på neste episode, som kanskje bare er en setning eller to (og det er få cliff-hangere i denne boka). Hva skal holde på oppmerksomheten dag etter dag, i dette universet der lite skjer? Like gjerne som å glede seg til fortsettelsen, mister man fokus og interesse. Boka tilbyr mulighet for innlevelse, og å lese boka i eget tempo (raskt eller seint). På Instagram er alt styrt, og alt synlig, og all magi blåst bort.

Men på den andre siden: Hvis Instagram bidrar til at flere leser, skal ikke jeg protestere. Jeg håper bare at leserne finner veien videre, ut av den multimodale skjermen og inn i det «kjedelige» og bevissthetsutvidende papiret.