Hans Sande (tekst)
Silje Granhaug (illustrasjoner)
Pappa er sjørøvar
ISBN: 9788202332365
Cappelen Damm 2011

Ivar Moen (tekst og bilde)
Tre historier om pappa
74 sider
ISBN: 978-82-92533-26-0

Pappa er sjørøvar og Tre historier om pappa

HISTORIER OM PAPPA

To samfunnsorienterte og illustrerte bøker om pappaer og samfunnsforståelse, fra hjemmets og nærmiljøets utfordringer til større internasjonale politiske konflikter.

Dannelsesreisen
Hans Sande er en erfaren forfatter av både voksen og barnelitteratur og gir oss sammen med illustratør Silje Granhaug i Pappa er sjørøvar en politisk bevist fortelling om fordeling av samfunnsgoder, og hvordan politiske konflikter vises via barns ufrivillige deltakelse i dem. Boken er også en historie om vennskap på tvers av grenser, og om å ha mot til å stå for det man mener er rett i møte med urettferdighet og overmakt.

Lille Tuva har lenge lurt på hva faren gjør når han hvert år drar til Sverige på sjørøving. Denne sommeren er hun endelig stor nok, og får bli med på røverferden etter å ha overbevist faren om at hun er gammel nok. Ferden går over grensa med pappaens tankbil inn i Sverige og videre til Finland. Der finner de en av de utallige finske innsjøene, og røver den med fisk og alt den inneholder. Tuva forstår ennå ikke hvorfor pappaen vil røve en hel innsjø, men faren han betrygger henne om at det er med gode hensikter til stede.

Ferden går videre via mange europeiske land og ender i Israel og Gazastripen. Pappaen til Tuva viser seg å være en moderne vannets Robin Hood. Han vil gi vann til dem som ikke har. Her kaster Sande et viktig blikk på en samfunnsskjevhet som ikke bare preger Israel/Palestina-konflikten, men altfor mange andre konflikter i verden.

Det å ha politikk som tema i en barnebok er modig. Å klare å balansere politisk budskap med barns krav til underholdning er krevende. Sande gjennomfører dette på en høyst kompetent og fin måte. Risikoen er at barn utsettes for sterkt for de voksnes politiske syn. Litteraturen står da i fare for å bli preget av politiske programmer. I Pappa er sjørøvar vises det politiske aspektet seg bare via små faktiske forhold, som igjen kan sies å være basis for konflikten. Den større politiske verden ligger utenfor bokens spektrum, men vises indirekte både som konsekvens i vannmangelen og som årsak i urettferdigheten sivile palestinere må tåle i hverdagen sin.

Tuvas ferd fra lille Norge, med alt vi har av overflod, til Palestinas mangel på det samme, er en dannelsesreise i miniatyr. Bokens sentrale speilbilde mellom Tuva og den lille palestinske jenta Lamia, som hun møter i flyktingeleiren, blir gjenkjennelsefaktoren. Det er der barna kan få forøket forståelsen sin for likhet i felles behov og grunnleggende eksistensielle håp og drømmer uansett om man er norsk eller ikke.

Her er norske barns virkelighet satt fint opp mot palestinske barns muligheter. Lamias perspektiv er guiden inn til palestinernes situasjon og blikket retter seg fint mot barns grad av identifisering. Nettopp vannets sentrale rolle i palestinakonflikten er viktig å sette i fokus. Ikke religion eller ”kultur”. Konflikten står om land og muligheten til å opprettholde et normalt fungerende samfunn. Dette vises fint symbolsk når pappaen og Tuva røver vannet i badebassengene til israelere og fordeler det over muren inn i Gaza så alle kan bade. Her kommer også den enkle, men vanskelig gjennomførbare erkjennelsen inn. Om at ikke alle kunne badet her sammen og at muren mellom Gaza og Israel var borte? Den større politiske sammenhengen vises ikke i sitt kompliserte og frakterte bilde. All rivalisering, korrupsjon og tillspissing i det palestinske politiske klimaet og det samme på Israels side, mellom venstre og høyre politiske fløy, nevnes ikke. Det internasjonale presset på hver sin side i konflikten holdes også utenfor historien. Men Tuvas erkjennelse om en grunnleggende menneskelig identifisering er sterk og rørende, og kanskje litt naiv, men ikke mindre sann.

Bokens klare tale angående fordelingen av basisgoder som vann i en politisk konflikt, er kjernen i Tuvas politiske oppvåkningsreise. Med et konsentrert historieforløp makter Sande å vise en utvikling i Tuva, på vegne av barn i Norge, vedrørende det vi tar for gitt. Alt vannet vi har i overflod i hav, innsjøer, bekker og i krana hjemme.

Og ikke minst all friheten vi har til å benytte oss ubekymret og uhildret av godene i form av trygghet, grønt gress, frukt og sikker matproduksjon man så altfor lett kan ta for gitt.

Fortellingen er illustrert med ekspressive og bombastiske grep. Silje Granhaug viser seg som en original og kreativ illustratør, men det visuelle kan ta for mye av fokus med sin ekspressive tilstedeværelse. Bruken av små faktaopplysninger og kart i illustrasjonene er et fint grep å bruke om man vil vise barn hvor i verden fortellingen finner sted. Teksten er sterk og overordnet, og både tekst og det visuelle klarer å fortelle en rørende historie om sitt tema.

Funksjonelle pappafortellinger

I Ivar Moens Tre fortellinger om pappa er det noe helt annet enn palestinske barns livssituasjon som er i fokus. Her er hverdagens små dramaer og utfordringer hovedtema. Dette er sammfunnsopplysning på et hverdagslig og praktisk plan. Elementære samfunnsstrukturer og kollektive sammenhenger synliggjøres for de aller minste.

De tre historiene er rettet mot de minste yngste leserne og har i seg en klar pedagogisk intensjon. Her er ting i klartekst. Pappen er barnsliggjort slik at barn lett kan identifisere seg med han som hovedrollehaver, og lese ut av hans erfaringer hva man burde og ikke burde gjøre.

I den første historien, ”Pappa tar bussen” er det utfordringen med å forflytte seg som er i fokus. Pappa skal ta buss til bestemor. Perspektivet er enkelt rettet slik at barn lett kan identifisere seg med voksenkarakterene, som pappaen og hans mor, datteren Sanne sin bestemor. Det å ta bussen byr på utfordringer som å komme i tide til holdeplassen, ha pengene klare, hilse hyggelig på sjåføren, trykke på stoppknappen når en skal av osv. En manual for et barn som holder på å lære seg å forstå hvordan man kan delta i samfunnet på de enkleste plan.

Den andre historien er ”Pappa er uheldig”. Her er hjemmets farer i fokus. Forklart via en uheldig pappa som slår seg i hodet, får en spiker i foten og faller ned trappen. Hvordan å forholde seg til de voksnes ansvar er tema, og alle farene som man har for et lite barn i hjemmet for et lite barn, listes opp. Skarpe ting, strømførende ting, og trapper osv. Pappaen som slår seg, er kun et eksempel på utfordringer barn kan stå overnfor i sin utvikling mot å se sine omgivelsener som forlenget inn i en konsekvensrekke. Under en tur rundt i huset med sin lille datter Sanne lar pappaen henne vite at, slår man seg, må man noen ganger ha hjelp av medisinskapet. Men det er bare voksne som har lov å åpne det, siden det inneholder farlige saker som kun voksne må håndtere. Det handler om å klare å spørre de voksne om råd når det er noe galt. Her vist ved at pappaen må ringe sin mor, Sannes bestemor, for å kunne håndtere et stygt blåmerke.

I tredje historie, ”Pappa og nøklene” er det igjen den samme rammen som gjelder. Barns introduksjon til konsekvenser og funksjoner i de voksnes verden. Nøklene til pappaen blir borte. Den lille datteren Sanne har tatt dem, og pappaen har lett huset rundt. I datterens verden er de en artig klirrende leke. I pappas, et viktig redskap som ikke må bli borte. Igjen er det funksjonalitet som vises i klartekst.

I all sin enkelhet representerer pappaen barnets perspektiv og utgang for forståelse. Framstillingen av barn i møte med voksenverdenen er enkel og funksjonell, om ikke også litt for tynn og pedagogisk. Dette er fortellinger for de aller minste, og den pedagogiske tonen veier for tungt i forhold til måten humor og underholdning er brukt som virkemiddel. Her er det ikke snakk om noen vill dramaturgi eller karakterer i utvikling, men en klar didaktisk bruk av narrasjon.

Illustrasjonene reflekterer det samme didaktiske innholdet. Den lette og manualske stilen i Moens illustrasjoner går godt sammen med tekstens enkle utvikling og innhold.

Både Hans Sandes Pappa er sjørøvar og Ivar Moens Tre fortellinger om pappa prøver å framstille verden for barn via pappaens rolle som beskytter og opplysningsperson. Hver på sitt veldig forskjellige vis.



Skrevet av:
Kommentarer