Parkert debatt, og så parkdebatt
Når ingen kjem til å kome.
Så var vi på Lillehammer igjen. Det er en årlig seanse. Barnebokkritikk har hvert år arrangert en debatt i samarbeid med festivalen. Av ulike grunner ble samarbeidet i år isteden med Nansenskolen, litt på siden av Norsk litteraturfestival, men likevel innunder.
Barnebokkritikk hadde brukt sine SoMe-kanaler og sin nettside for å gjøre oppmerksom på arrangementet, og noen dager før besluttet også festivalen å gjøre det. Bare at det aldri var noen programpost å finne i programmet. Det kan være at vi falt mellom litt mange arrangør- og PR-stoler, og at det var derfor oppmøtet ble noe skrint, men det kommer vi tilbake til.
Samtalen begynte allerede på formiddagen torsdag 30. mai, da en opplagt Tor Jørund Føreland Pedersen, for det meste kalt Jørund, fra Universitetet i Agder, ankom mitt hotell siden han var tidlig ute. Der satt vi en stund og snakket om debattprogrammet, som tok utgangspunkt i Barnebokkritikks noe ugjennomtenkte bruk av KI-genererte illustrasjoner i en kommentar av Asle Sætre 20.3.24. Jørund og jeg gikk videre til Det Lille Pannekakehuset og snakket inngående om samme sak med Øystein Espe Bae fra Norsk barnebokinstitutt og tegneserieskaper Øystein Runde. Alle skulle i samme panel.
Stormen i Barnebokkritikk
Ytterligere bakgrunn for samtalen: Illustrasjonsbruken i Barnebokkritikk den ulykksalige dagen i mars avfødte en storm fra illustratører og forfattere på Facebook; svært mange var skuffet over at ikke bare NRK, men også Barnebokkritikk, nå hadde plumpet uti den kunstige illustrasjonsvirkeligheten og dermed forbigått yrkeskunstnere. Debattantene var selvsagt klar over at kritikken som fagfelt er presset, men ikke alle visste nødvendigvis at Barnebokkritikk ikke har budsjett til å hyre illustratører til kommentarer; alternativet i dette tilfellet ville altså vært å hente materiale fra Wikimedia Commons eller lignende gratistjenester.
Da tegneserieanmelder Asle Sætre sendte meg – redaktøren – KI-genererte illustrasjoner tilpasset kommentaren hans, syntes jeg det var å foretrekke fremfor mer vilkårlige bilder. Men jeg overså signaleffekten dette hadde inn i bransjen, dessuten innså jeg ikke hvor vilkårlig også dette valget var, og la meg flat i en kommentar, etter å først ha vært i en litt gretten forsvarsposisjon på Facebook-tråden.
Redaksjonelt var det ikke lett å stå i stormen, men denne dagen var det ikke lett å våkne for illustratørene heller, og finne at Barnebokkritikk hadde tydd til disse illustrasjonene. Summa summarum må vi kunne slå fast at her var det duket for å ta diskusjonen videre, med paneldeltagere fra ulike hold. For her må da være en hel masse å lære? Her må det finnes mange med noe på hjertet?
Så vi inviterte til debatt på Lillehammer med programteksten: «Et kritisk blikk på kunstig intelligens?», hvor vi stilte spørsmål om vi står midt i et paradigmeskifte, og om hvorvidt KI utgjør en trussel for den profesjonelle kritikken og for litteraturfeltet for øvrig.
Det var bare at ingen kom. Det var da besynderlig. Vi hadde ventet en viss oppmerksomhet rundt dette arrangementet. Hvor ble det av alle de rasende kommentatorene, eller interesserte tilhørere? Vi er klar over at festivalen på Lillehammer er av det gedigne slaget, at det foregår mange parallelle arrangementer, og kjenner igjen vår egen frustrasjon som publikummere over å ikke få med oss halvparten av det vi skulle ønske, fra år til år. Vi er klar over at noen synes Nansenskolen ligger «utenfor løypa», selv om det er 7 minutters gange fra «sentrum». Vi vil heller ikke klandre noen som ikke har fått med seg at dette skal foregå, grunnet mangelfull markedsføring, for ikke å komme. Det blir litt som å la alle i klassen sitte igjen for noe én har gjort. Dessuten er det slett ikke alltid at publikum foretrekker Barnebokkritikks debatter fremfor andres som foregår parallelt; det er en ærlig sak. Det kan altså være mange og sammensatte grunner til at debatten ikke trakk publikum.
Poenget her er ikke å være snurt. Poenget er heller ikke å klandre noen, selv om enkelte av oss aktører nok kunne trukket lasset bedre sammen. Poenget er å spørre, i denne første delen av kommentaren: Hvorfor var stormen så stor på Facebook, og ikke på Norsk litteraturfestival? Det er selvsagt lettere, for de som ikke bor i Mjøstraktene, å komme seg til sin egen PC enn til Lillehammer for å si noen pauli ord. Det er også en annen øvelse for arrangører av live-debatter å trekke folk enn å ha et åpent Facebook-felt. Men mest av alt: Når debatten føltes så livsviktig i SoMe-orkanen, hvorfor lå havet helt flatt når vi tok det et steg videre?
Alternativ debatt
Det er forresten ikke sant at ingen kom. Silje Bekeng-Flemmen fra Klassekampens Bokmagasin kom. Panelet bestemte seg da for å lage et fake-foto av seg selv, som om debatten hadde funnet sted, og ta med seg Silje av gårde til en øl i Parken. Der støtte vi på Nina Aalstad, tidligere redaktør i Barnebokkritikk, og da hadde vi plutselig to publikummere. Dobbelt så mange. Vi kjørte debatt, som om vi skulle vært på Nansenskolen, og Øystein Espe Bae tok rollen som moderator alvorlig: «Nå må du holde munn, Ingvild, det er Jørund som snakker». Når Nina eller Silje kom med spørsmål eller synspunkter, sa Øystein «Takk for gode innspill fra salen».
Vi diskuterte hva Barnebokkritikk egentlig hadde tenkt, i sin villelse, alle hensyn vi hadde hoppet over, og i den andre ytterligheten diskuterte vi om det egentlig var så farlig med KI, sett fra Jørund Førelund Pedersens ståsted; han som er både fotograf, kunstner og KI-forsker, uten å kjenne noen utpreget skrekk for KI. Men det handler om hvordan bruke det, mente han. Som med alle andre redskaper må man vite hva man har i hendene. Hvordan man kan håndtere uttrykket.
Og vi snakket om hvor ergerlig det var at alle de illustratørene som Ingvild beundret mest var de som var sintest på henne. Vi anerkjenner at barne- og ungdomsbokbransjen er et lite felt, selv om vi teller både forfattere, illustratører, forlagsfolk, bibliotekarer, formidlere, forskere, pedagoger, litterære foreninger, kritikere m.fl. Vi er likevel få, i den store sammenhengen, og mange av oss har flere hatter. Det kan være kort vei til inhabilitet, dessuten til frustrasjon og følelse av svik, selv om de fleste av oss nok legger oss i selen for å sette pris på, og benytte oss av/utveksle kunnskapen vi alle bærer på, og anta at vi vil hverandre vel. Vi skal i samme retning, til syvende og sist. Men vi har ulike mandater, og ulike måter å komme til «mål» på, som forslagsvis kan dreie seg om å bidra til å definere hva som er god litteratur for barn og unge. Men da er det også viktig å ha en viss tillit til hverandre.
Øystein Runde hadde noen faglig friske synspunkter på Jørund Føreland Pedersens innspill, og disse to sto nok lengst fra hverandre. Samtidig var de gemyttlig innstilt og lyttende. Vi lærte ellers at Klassekampen ligger langt bak i KI-heten, og at Ubok-redaktør Nina Aalstad registrerer at ungdommen er lite interessert i KI. Evt. bare trekker på skuldrene.
Solen sto på, debatten sto på, parken sto på; det var en inspirerende og meddelsom stund, en snau time gikk med til debatten rundt bordet. Ingen ba oss om det, vi bare tok tiden og muligheten. Dette var altså på tredje timen i løpet av dagen vi fortsatte å diskutere KI-temaet, to, fire, seks personer. Det kan med andre ord likevel komme noe ut av det.
Resten av debatten skal jeg ikke røpe, da vi forsøker å få den opp igjen ved et senere tidspunkt. På mange måter er dette den mest berikende debatten jeg har deltatt i. Likevel: Vi skulle jo sett at vi nådde frem til flere. Og at flere nådde frem til oss.