Parvana og Parvanas reise

Om å holde hodet kaldt og håpet varmt

Kan krigens virkelighet formidles til barn uten å skape frykt? Deborah Ellis’ bøker om afghanske Parvana viser at det er mulig. Gjennom å skape nærhet til hovedpersonene, og distanse til de grusomste hendelsene, blir dette fortellinger der håpet og pågangsmotet får det siste ordet.

Parvana og Parvanas reise er fortellinger om krigsbarn i Afghanistan under Talibans styre. Det er ikke noe enkelt liv, og vi får det formidlet gjennom øynene til elleveårige Parvana. Da skolen hennes ble stengt, ble hun først begeistret, siden hun ikke hadde lest til matteprøven. Sakte går det opp for henne at skolen representerte den friheten som under det fundamentalistiske styret nektes det afghanske folket, og jentene i særdeleshet. 

Foreldrene har også mistet sine jobber, og familien på 6 bor i en nedslitt ett-roms leilighet og lever av farens ”butikk” på torget, med brevskriving og -lesing mot betaling. Krangling og gnag preger hverdagen. En dag forandres alt: Talibansoldater tramper inn og arresterer faren, slår ned moren og antyder at årsaken er farens studieår i England. Uten en mann i huset har de ingen som kan skaffe penger og mat, siden kvinner ikke kan gå ut uten i følge med en mann. Løsningen blir at Parvana klipper håret, ifører seg gutteklær og overtar farens geskjeft. 

Med hjertet i halsen går hun inn i sin nye rolle, og mestrer den. Hun kan plutselig bevege seg fritt, og vi kan gjennom Parvanas forvandling til gutt se hvordan kvinner og menn lever i to adskilte verdner under dette regimet. På samme måte som Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul er det i disse to fortellingene lagt vekt på å vise fram kvinneundertrykkelsen i Afghanistan, med et vestlig perspektiv. Canadiske Deborah Ellis har intervjuet afghanere i pakistanske flyktningeleire, og bøkene er basert på historier flyktningene fortalte. 

I den andre boka; Parvanas reise, har det gått noen måneder. Vi følger Parvana på leiting etter mor og søsken. Familien er blitt splitta. På sin veg møter hun tre andre barn som hun holder sammen med. Krigsbarn, uten andre til å ta ansvar, blir fort voksne. Mellom bombetoktene, over minelagte områder og gjennom utbombede landsbyer greier de å holde seg i live. Fortellingene er en stor hyllest til motet og oppfinnsomheten hos krigens barn. Boka skriver seg inn i en tradisjon av barnelitteratur der barna er de aktive problemløserne. Aimée Sommerfeldts klassiker Veien til Agra, er et nærliggende eksempel. 

Når grusomhetene blir for sterke til å skildres direkte, bruker forfatteren effektive ”filtre”. Parvana blir vitne til offentlige henrettelser på et fotballstadion, der hun selger sigaretter. Teksten fokuserer lite på selve eksekusjonene, men dveler i stedet ved Parvanas og de omkringstående mennenes reaksjoner. De enda mer grufulle skildringene av massedrap i landsbyene utenfor Kabul, blir fortalt gjennom et øyenvitne som leseren nok får sympati med, men som likevel er en perifer karakter, som leseren har større distanse til. Det er ikke så mange bøker som gir et barns perspektiv og blikk på krigshandlinger. I seinere år er det Zlata Filipovics Zlatas dagbok (1994), fra krigstilstanden i Sarajevo som har bidratt med et slikt perspektiv. 

Dette kan høres ut til å være skrekkelige bøker en nødig vil velge å lese, men slik er det ikke blitt. For det første er spenningsnivået høyt; etter en noe laber start i førsteboka, holder intensiteten seg gjennom begge bøkene. En mister slett ikke motet av å lese den, for hovedpersonen Parvana er bærer av et sterkt håp for framtida, som leseren identifiserer seg med og tror på. Gjennom fortellingene går det også en strime av humor, som lar leseren få smile og puste ut. 

Hva kan en le av i en slik setting? Et eksempel er situasjonen med bokmåltidet: Parvana har litt engelskkunnskap, og hun bærer med seg en av farens forbudte, vestlige bøker; To kill a mockingbird av Harper Lee. Barna er sultne, og da de andre spør hva hun bærer på, strever hun med å oversette tittelen. Hun konkluderer med at det er ei bok om å drepe høner. Deretter forsyner de seg med noen sider hver og spiser dem, i håp om at papiret skal ha et snev av hønsesmak. Harper Lees roman har dessuten sterke paralleller til fortellingene om Parvana, både i farsskikkelsene og i kampen mot intoleranse. 

Fortellingene om Parvana kan brukes i skolen, i arbeid med vanskelige tema som krig og flyktningeproblematikk. Bøkene kan også gi lyst til å lære mer om Afghanistan, om landets historie og kultur, og gi interesse for hva som har skjedd siden Talibans fall. Men uansett folkeopplysningsinnhold: Dette er først og fremst bøker som vil bli lest for sin spennende histories skyld. 

Oversettelsen av Jørn Roeim fungerer godt. Det forekommer noen afghanske ord og uttrykk i teksten, som ikke forklares i sammenhengen. De skaper smak og farge i teksten, og ødelegger ikke for forståelsen. Bakerst i hver bok finnes ordforklaringer. Bøkene er dessuten utstyrt med kart, som viser Afghanistans beliggenhet og byer som er omtalt. Tredjeboka i denne serien; Mud city er utgitt, og kommer forhåpentlig på norsk om ikke så lenge.



Parvana og Parvanas reise

Ungdomsroman

Parvana
Oversatt av Jørn Roeim
159 sider
Gyldendal, 2004

Parvanas reise
Oversatt av Jørn Roeim
180 sider
Gyldendal, 2004

Anmeldt av Åse Kristine Tveit

Om å holde hodet kaldt og håpet varmt

Kan krigens virkelighet formidles til barn uten å skape frykt? Deborah Ellis’ bøker om afghanske Parvana viser at det er mulig. Gjennom å skape nærhet til hovedpersonene, og distanse til de grusomste hendelsene, blir dette fortellinger der håpet og pågangsmotet får det siste ordet.

Parvana og Parvanas reise er fortellinger om krigsbarn i Afghanistan under Talibans styre. Det er ikke noe enkelt liv, og vi får det formidlet gjennom øynene til elleveårige Parvana. Da skolen hennes ble stengt, ble hun først begeistret, siden hun ikke hadde lest til matteprøven. Sakte går det opp for henne at skolen representerte den friheten som under det fundamentalistiske styret nektes det afghanske folket, og jentene i særdeleshet.

Foreldrene har også mistet sine jobber, og familien på 6 bor i en nedslitt ett-roms leilighet og lever av farens ”butikk” på torget, med brevskriving og -lesing mot betaling. Krangling og gnag preger hverdagen. En dag forandres alt: Talibansoldater tramper inn og arresterer faren, slår ned moren og antyder at årsaken er farens studieår i England. Uten en mann i huset har de ingen som kan skaffe penger og mat, siden kvinner ikke kan gå ut uten i følge med en mann. Løsningen blir at Parvana klipper håret, ifører seg gutteklær og overtar farens geskjeft.

Med hjertet i halsen går hun inn i sin nye rolle, og mestrer den. Hun kan plutselig bevege seg fritt, og vi kan gjennom Parvanas forvandling til gutt se hvordan kvinner og menn lever i to adskilte verdner under dette regimet. På samme måte som Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul er det i disse to fortellingene lagt vekt på å vise fram kvinneundertrykkelsen i Afghanistan, med et vestlig perspektiv. Canadiske Deborah Ellis har intervjuet afghanere i pakistanske flyktningeleire, og bøkene er basert på historier flyktningene fortalte.

I den andre boka; Parvanas reise, har det gått noen måneder. Vi følger Parvana på leiting etter mor og søsken. Familien er blitt splitta. På sin veg møter hun tre andre barn som hun holder sammen med. Krigsbarn, uten andre til å ta ansvar, blir fort voksne. Mellom bombetoktene, over minelagte områder og gjennom utbombede landsbyer greier de å holde seg i live. Fortellingene er en stor hyllest til motet og oppfinnsomheten hos krigens barn. Boka skriver seg inn i en tradisjon av barnelitteratur der barna er de aktive problemløserne. Aimée Sommerfeldts klassiker Veien til Agra, er et nærliggende eksempel.

Når grusomhetene blir for sterke til å skildres direkte, bruker forfatteren effektive ”filtre”. Parvana blir vitne til offentlige henrettelser på et fotballstadion, der hun selger sigaretter. Teksten fokuserer lite på selve eksekusjonene, men dveler i stedet ved Parvanas og de omkringstående mennenes reaksjoner. De enda mer grufulle skildringene av massedrap i landsbyene utenfor Kabul, blir fortalt gjennom et øyenvitne som leseren nok får sympati med, men som likevel er en perifer karakter, som leseren har større distanse til. Det er ikke så mange bøker som gir et barns perspektiv og blikk på krigshandlinger. I seinere år er det Zlata Filipovics Zlatas dagbok (1994), fra krigstilstanden i Sarajevo som har bidratt med et slikt perspektiv.

Dette kan høres ut til å være skrekkelige bøker en nødig vil velge å lese, men slik er det ikke blitt. For det første er spenningsnivået høyt; etter en noe laber start i førsteboka, holder intensiteten seg gjennom begge bøkene. En mister slett ikke motet av å lese den, for hovedpersonen Parvana er bærer av et sterkt håp for framtida, som leseren identifiserer seg med og tror på. Gjennom fortellingene går det også en strime av humor, som lar leseren få smile og puste ut.

Hva kan en le av i en slik setting? Et eksempel er situasjonen med bokmåltidet: Parvana har litt engelskkunnskap, og hun bærer med seg en av farens forbudte, vestlige bøker; To kill a mockingbird av Harper Lee. Barna er sultne, og da de andre spør hva hun bærer på, strever hun med å oversette tittelen. Hun konkluderer med at det er ei bok om å drepe høner. Deretter forsyner de seg med noen sider hver og spiser dem, i håp om at papiret skal ha et snev av hønsesmak. Harper Lees roman har dessuten sterke paralleller til fortellingene om Parvana, både i farsskikkelsene og i kampen mot intoleranse.

Fortellingene om Parvana kan brukes i skolen, i arbeid med vanskelige tema som krig og flyktningeproblematikk. Bøkene kan også gi lyst til å lære mer om Afghanistan, om landets historie og kultur, og gi interesse for hva som har skjedd siden Talibans fall. Men uansett folkeopplysningsinnhold: Dette er først og fremst bøker som vil bli lest for sin spennende histories skyld.

Oversettelsen av Jørn Roeim fungerer godt. Det forekommer noen afghanske ord og uttrykk i teksten, som ikke forklares i sammenhengen. De skaper smak og farge i teksten, og ødelegger ikke for forståelsen. Bakerst i hver bok finnes ordforklaringer. Bøkene er dessuten utstyrt med kart, som viser Afghanistans beliggenhet og byer som er omtalt. Tredjeboka i denne serien; Mud city er utgitt, og kommer forhåpentlig på norsk om ikke så lenge.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.