Tittel: Passord: Spøkelse
Redaktør: Guri Vesaas
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2006
Antall sider: 250

ISBN 978-82-521-6617-0

Passord: Spøkelse

Den store nordiske spøk

Femten nordiske forfattere dro til Island for å inspirere hverandre til å skrive spøkelsesantologien Passord: Spøkelse. På Island må forfatterne utvilsomt ha funnet tonen, siden de femten bidragene nærmest er likelydende.

Av norske forfattere deltar Ragnar Hovland og Atle Hansen, i selskap med blant andre den danske fantasydronningen Lene Kaaberbøl. Boken er påkostet og gjennomillustrert, og teksten er satt i et behagelig lettlest snitt. Bestillingsforfatteriet til tross, ambisjonen er tydelig å heve seg over utenlandsk syndikatproduksjon, eller 90-tallsfenomenet «Grøsserne», som solgte eventyrlig, men som bibliotekarene «helst ikke ville ta i». (Aftenposten, 4/8 03)

Gjennomskuelig mal
Disse femten fortellingene er skrevet over en lett gjennomskuelig mal. Forfatterne har blitt enige om at hovedpersonen skal være på lesernes egen alder, og helst leve i nåtiden. Først opplever hovedpersonen noe mystisk eller skummelt. Så må fenomenet undersøkes. Men før det rekker å bli særlig skummelt kommer en voksen person og
forklarer fenomenet gjennom et gammelt dødsfall. Dette er for så vidt nødvendige ingredienser i en spøkelsesfortelling, men det gåtefulle møtet mellom de levende og de døde skal også behandles litterært. Dessuten krever vi et grøss.

Hederlig Hovland?
I rammefortellingen får vi oppleve spøkelsesfenomener med barnas øyne. Barna har ulike navn, men er aldri påspandert verken fortid eller karaktertrekk. Ragnar Hovland gjør et unntak, med en outsider som røyker og liker gamle Donald-blader, men unntaket er ikke særlig hederlig siden hovedpersonen mest av alt er typisk hovlandsk, og ikke gir utvidet mening til selve spøkelsesfortellingen. I Hovlands fortelling «Den nye guten» er det pappa som litt for greit oppklarer mysteriet, ellers veksler det mellom besteforeldre og gamle naboer.

Litterært ekteskap?
Vi blir altså ikke kjent med hovedpersonene, og kan vanskelig grøsse med dem når det skumle inntreffer. Likevel tar rammefortellingen stor plass. Dermed er det forventet at den indre spøkelsesfortellingen forholder seg til rammefortellingen, i et litterært ekteskap mellom nåtid og fortid. I bokas første fortelling, «Hagehuska» av den finske forfatteren Heddi Böckman, blir en liten jente trukket mot åstedet for en gammel forbrytelse – mot en annen liten jente. Var det meningen at vi skulle lære noe om hvordan slike forbrytelser kommer i stand, ved å lese om offerets dragning mot spenning? Men nei, også denne teksten nøyer seg med å understreke det pussige, fremfor et dypere sammenfall mellom to fortellinger.

Det finnes spøkelser!
I de femten fortellingene blir det sjelden trukket i tvil at spøkelser faktisk eksisterer. Det betyr at spiritismedebatten fra 30-tallet har mistet sin kraft, og at det igjen er mulig å skrive for barn med en utilslørt metafysisk tanke. Det virker nærliggende å tenke at Harry Potter igjen har ryddet vei, denne gang for en relansering av spøkelseshistorien. Det kan også være et tegn i tiden at slike fortellinger har mistet noe av sin kraft, eller er disse femten fortellingene rett og slett for svake som spenningsfortellinger?

Gamle slott og kirkegårder
Det er en åpenbar svakhet at selve spøkelsesstoffet er så klisjefylt. Det blinker og knirker i et gammelt hus, på en kirkegård eller på et gammelt slott. Mest originalt er spøkelsesstoffet i «Varselet» av den svenske forfatteren Ebbe Schön, men han bryter da også avtalen med sine medforfattere ved å legge handlingen til 1942. Schön gir interessante glimt fra mytestoffet til sjøs, og demonstrerer samtidig hvor snevert de andre forfatterne har oppfattet spøkelsesbegrepet. Hvor er bredden, slik vi finner den hos Arthur Conan Doyle, Edgar Allan Poe, André Bjerke, eller for den saks skyld i våre lokalhistoriske tidsskrifter?

Sviktende nordisk samhandling
Passord: Spøkelse fremstår alt i alt som et ganske mislykket forsøk på nordisk samhandling. Det er lite trolig at noen av disse tekstene vil oppnå klassikerstatus i sin sjanger, og denne anmelderen vil bli overrasket om de samme titlene skulle dukke opp i andre antologier. Jeg vet ikke om bibliotekarene vil ta i denne boken, men hvis noen tror at de femten utvalgte i det minste overgår syndikatene på språkets område, så smak på disse linjene:

      Med eitt gjekk ei kald gysing nedover ryggrada på meg. Sveitten tok til å piple fram i panna mi, hjarta slo raskare og så høgt og hardt at det var som det gav atterklang i skogen.

 

    (s. 46, i «Kolerakyrkjegarden» av Atle Hansen)

Pusete tegninger
Femten nordiske illustratører har illustrert hver sin tekst. De norske bidragsyterne Hilde Kramer og Trond Bredesen står seg godt blant sine nordiske kollegaer. Kramer skildrer Hovlands skolespøkelse med en underfundig collage, mens Trond Bredesen har tegnet kirkegårdsuhygge i jugendstil, med klare assosiasjoner til Harald Solberg.
Men helhetsinntrykket er likevel til ettertanke. Samlet sett viser disse femten bidragsyterne et illustrasjonslandskap som i mine øyne er altfor sterilt og pusete. Det diffuse flatemaleriet har overtatt for det skarpe fokus som vi husker fra gamle eventyrtegninger, og innholdsmessig er det vel ikke så stor avstand – mellom troll og spøkelser?



Skrevet av:
Kommentarer