Tittel: Pendel
Tekst: Hilde Berit Evensen
Forlag: N.W.Damm & Søn AS
Årstall: 2007
Antall sider: 160

ISBN: 978-82-04-12802-7

Pendel

Selve drømmegutten!

Som vanlig er i ungdomsromanen, handler det om den vanskelige overgangen fra barn til voksen, og om å finne seg til rette i verden ved å finne den rette, og gjennom den rette finne seg selv.

Plotet går over en liten uke. Åstedet er en videregående skole ikke langt fra Sogndal. Jons familie er en velfungerende akademikerfamilie. Det rareste ved foreldrene er at de er høye og lave som Helan og Halan, inderlig glad i hverandre, og at Jons mor har gitt opp karrieren som forsker. Sammenlignet med sine kamerater er Jon overhodet ikke opptatt av å griseprate og bare halvhjertet opptatt av å være kul. I hans liv er det en biting at han som er flink til å spille fotball og et naturbegavet skrivetalent også er forbilledlig, samvittighetsfullt pliktoppfyllende når det gjelder hjemmearbeid, fotballaget og skolearbeid. Det viktige for Jon er at han er stup forelsket i Kathrine, og at han får henne. Når den tøffe jenta så våger å stå fram med sin overgrepshistorie foran hele skolen, får han dessuten vist at han også er ridderlig når det trengs. Selve drømmegutten! Hans eneste feil må være at han drikker for mye Solo.

Langt fra ungdommens råskap (en film som Jons foreldre ser på kino og blir rystet over i romanen), er romanen en lovprisning av ungdommens finhet og et dristig prosjekt av den debuterende forfatteren. Harmonisk samhandling og en forutsigbar lykkelig slutt er vanskeligere stoff å lage interessant drama av enn konflikter. Noen snublestener har hun vært nødt til å legge ut: Jons fascinasjon av pendelen som er pensum i fysikktimene, og som ikke bare blir en metafor for hans egne følelsesmessige svingninger, men også et materiale han kan bruke til å filosofere over livet og kjærligheten med. En hjernerystelse som han pådriver seg i forbindelse med en vellykket skåring på fotballbanen, og som gir han rare tanker. Den moralske styrkeprøven som Kathrine står ovenfor, og som gjør henne ustabil og uforutsigbar for en stakkars sprengforelsket kjæreste.

Forfatteren har et språk som kan svinge i takt med den svingende bevisstheten hun har utstyrt helten sin med. Hun spiller også på et stort register, legger inn tekstmessige ekskurser, skriver om fotball, akvariefisk, smetter inn feministisk misjonering, gjengir hele skolestiler, lar boka Beveger av Kyrre Texnæs og Knut Bry (2001) spille en vesentlig rolle, og lar Jons far holde et foredrag om Abraham Pihl (1756 – 1821). Hilde Berit Evensen har utvilsomt lest de store gutta og lært at en roman er en tøyelig form som kan romme en god del.

Det er likevel to hovedproblemer ved denne romanen: Det første er det som alle voksne ungdomsbokforfattere sliter med, å identifisere seg så tett med en ungdom at det blir troverdig følelsesmessig, sosialt, språklig. Her skal en kvinnelig forfatter dessuten leve seg inn i en guttekropp og kan i liten grad bruke sin egen ungdoms- og kroppserfaring. Det er sikkert derfor hun ikke helt har klart å holde sin egen innlevelse i moren unna tenåringsgutten. Kanskje har jeg et dystert syn på seksten år gamle gutter, men jeg tror ikke sammenligningen av mor og nybakt kjæreste får dem til å tenke, ”på grunn av Kathrine er det plutselig blitt interessant å tenke på hvorfor mamma er sånn hun er.” Jeg tror en slik sammenligning heller representerer en skrekkinngydende fremtidsvisjon. Og det er vi mødre, ikke gutter på Jons alder, som tenker slik om jenter på Kathrines alder: ”Hun er ikke stivna i det småsure, liksomlikegyldige som de fleste andre jentene i klassa.”

Det andre problemet er at romanens rom rett og slett er overdefinert. Den sier og beskriver for mye og utelater for lite. Her gjenstår det ingen hvite flekker, erkjennelsesmessige avgrunner eller følelsesmessige høydepunkt, som kan bringe romanens univers ut av balanse – ja, rett og slett få den til å svinge, i en svimlende ettertanke. Til og med Kathrines overgrepshistorie – som er sterk nok – ser ut til å være harmonisert og på langt nær løst, når den bare er blitt uttrykt og fullbeskrevet i ord.



Skrevet av:
Kommentarer