Pengeråd på lavbudsjett
Boktittel: Lærepenger. Bli supergod med penger!
Forfatter: Stian Barsnes-Simonsen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2020
Antall sider: 118
En sjeldent dårlig bok om et sjeldent viktig tema.
Konseptet Lærepenger fra banken DNB finnes allerede i form av en TV-serie og en interaktiv nettside. Begge deler er fantasifullt utformet og gjør læring om penger og økonomi til en lek for både barn og ungdommer. Så spørsmålet jeg sitter med etter å ha lest boka av Stian Barsnes-Simonsen er: Hvorfor er den så dårlig?
Da jeg og resten av dagens småbarnsforeldre var barn, var penger og sparing et veldig taktilt fenomen. Selv hadde jeg en sparebøsse hvor én-, fem- og tikroninger ble stablet oppå hverandre i rør, med markeringer som viste når jeg hadde ti, tjuefem eller – gisp! – hundre kroner.
Nå er derimot alle penger digitale, og kontanter ikke noe annet enn et irritasjonsmoment man må anstrenge seg for å bli kvitt (ikke en enkel sak i disse koronatider). Det er vanskelig å lære barn om usynlige verdier, og dermed er det et større marked enn noen gang for å lære barn litt økonomisk sans.
For uklart, for bredt
DNBs forbrukerøkonom Silje Sandmæl har allerede skrevet boken Pengekarusellen (Cappelen Damm, 2016) med undertittelen «Slik lærer du barna om fornuftig pengebruk og unngår at de går i luksusfellen». Sandmæl er også amatørmessig photoshoppet inn bak forfatter Barsnes-Simonsen på forsiden av Lærepenger, og et sitat fra henne står like under tittelen: «La barna lære privatøkonomi nå, så bidrar du til at de ikke havner i luksusfellen når de blir store».
Ingen premie til deg som har trukket konklusjonen at Sandmæl er en av programlederne på TV3s serie Luksusfellen. Men selv om hun har fått større plass på bokomslaget enn Barsnes-Simonsen er ikke Sandmæl medforfatter for boken (ifølge den lille teksten på innsiden er hun «fagkonsulent»).
Forfatter Stian Barsnes-Simonsen er også kjent fra TV, nærmere bestemt NRK Super og i senere tid barne- og familiekanalen Nordic Family. Det han kunne tatt med av formidlingstalent inn i boken blir derimot effektivt stoppet av en uvanlig dårlig bokdesign.
I tillegg til et forord er boken delt inn i fire kapitler: Hva er penger, Penger inn, Penger ut, og Penger til overs. På overflaten virker det som en pedagogisk tilnærming, men i praksis er kategoriene for brede. Kapitlet «Penger ut» starter med «Salg, rabatt og tilbud», fortsetter med «Faste utgifter», «Luksus», «De tre G-ene» (grisk, grådig og gnien), «Å gi», «Fattigdom» og, av en eller annen grunn, «Arv». Og det fortsetter.
Skammelige illustrasjoner
Det er mange ting som er med på å gjøre boken direkte kjedelig å lese. Det første er at den er skrevet som en eneste langt tekst fra A til Å. Her er det ingen elementer som er trukket ut fra teksten, faktabokser eller faste spalter som bidrar til å gjøre sidene lettere.
For det andre er illustrasjonene virkelig under pari. Alle er hentet fra en bildebase, og alle ser ut som ikoner hentet fra et regnearkprogram. Selv om tanken var at boken skulle by på noe annet enn TV-serien og den interaktive nettsiden, var det likevel ikke noen god idé å skrote de gode visuelle elementene som faktisk fungerte. I tillegg får de dårlige, intetsigende illustrasjonene fylle hele sider av boken, gjerne med et enda mer intetsigende sitat fra teksten, som «Mange arver formue i Norge», eller «Noen ganger kan det faktisk være lurt å låne penger!».
Det er en grunn til at bokillustrasjon er en egen kunstform, og det er skammelig når et stort forlag som Cappelen Damm gjør det så enkelt for seg som dette.
Svimlende forvirring
Nå skal jeg ikke la de negative superlativene få ta overhånd her, men under lesingen kjente jeg faktisk på en fysisk motvilje mot boken som nesten fikk meg til å prøve å knekke den i to.
Én ting er de alltid nokså upersonlige eksemplene som prøver å levendegjøre teorien (Birger og Gunn-Charlotte skal investere 10.000 kroner; Eva har femti kroner og tre hus, mens Sarah har en million kroner). En annen ting er det dårlige språket («tilbakebetale» i stedet for «betale tilbake», et bekymringsfullt overforbruk av «forhåpentligvis»).
Men kanskje det verste er denne svimlende blandingen av pep-talk («Gratulerer, flinke deg!» står alt for mange ganger i boken) og ren forvirring over hva dette faktisk skal være. Når det på de siste sidene i boken står «Vi har fått inn noen spørsmål fra barn om hvilke rettigheter de har, som Silje Sandmæl svarer på» er jeg nesten for matt til å rope «DERE ER EN BOK, DERE FÅR IKKE INN SPØRSMÅL!»
Det ironiske er at det beste pengerådet i denne sammenhengen er dette: På lærepenger.no finner du alt dette materialet helt gratis, i en innpakning som faktisk er tilpasset målgruppen. Du kan til og med krysse av for om du går på barneskolen eller ungdomsskolen.
La dét være en lærepenge.