Personlig pinnsvinprosjekt

Henrik Hovland er den litterære faren til krokodillen Johannes Jensen, og har også skrevet om Glefs, som angivelig er verdens farligste golden retriever. Dette er hans første fagbok for barn, også den med en dyrisk profil, denne gangen om det langt mindre farlige pinnsvinet (eller piggsvinet som han presiser i etterordet at det egentlig heter). Karen Aarre er billedkunstner og debuterer som barnebokillustratør med Pinnsvin. Sammen har de laget en bok som gjør sin egen greie akkurat som dyret de portretterer.

Hva liker pinnsvin?

Den lille historien som ramme for formidling av fagstoffet er et velbrukt grep i fagbøker for barn. Hovland tar utgangspunkt i sine egne barn som oppdager en pinnsvinfamilie i bakgården der de bor. Barnas nysgjerrighet blir utgangspunktet for å finne ut mer om dette dyret, som karakteriseres som «en litt misforstått skapning som bor tett på oss mennesker, men likevel er hemmelighetsfull». Barna vil gjerne at pinnsvinene skal komme tilbake, og lurer på hva de kan gjøre for at det skal skje. «Hva synes egentlig pinnsvin er fint?» er åpningsspørsmålet det skal forskes på. Hovland formidler med andre ord fra et ståsted der det å lære mer om pinnsvinet er et familieprosjekt og innlemmer leseren i det han og barna sammen finner ut underveis. I prosessen dukker det opp stadig nye spørsmål som driver denne amatørforskningen videre.

Utrolig søt

Karen Aares Illustrasjoner er i svart-hvitt, og skildrer pinnsvin i ulike positurer mot en mørk bakgrunn. Noen i flokk, andre enkeltvis, sett i forskjellige vinkler. Aare holder seg tett på virkeligheten med en naturalistisk stil, men har gitt pinnsvinene mye sjel og personlighet gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det lavmælte uttrykket fanger pinnsvinets beskjedne tilværelse på nydelig vis. Baksideteksten introduserer pinnsvinet som «vårt søteste lille villdyr» og illustrasjonene gir teksten god drahjelp med å underbygge denne påstanden. Du skal være en ganske iskald type hvis du ikke synes pinnsvinet har sjarm etter dette møtet.

Fagstoffet i verbalteksten

Mye av det som gis ut av sakprosa for barn i dag benytter seg av mange semiotiske ressurser samtidig, for å formidle fagstoffet. Hvis vi tar en kikk på andre fagbøker rettet mot barn, er det ikke uvanlig å finne klaffer som kan åpnes, bruk av foto, tegneseriestriper, collage, bildetekster eller tekstbokser i margen som formidler viktige fagbegreper, eller funfacts av typen «visste du at…?» Brukt bevisst kan dette utdype og utvide forståelsen for fagstoffet. For den som forventer eksplosiv fargebruk og multimodal bonanza, vil nok Pinnsvin fortone seg som svært forsiktig og litt gammelmodig i formen. Det blir verbalteksten som formidler fagstoffet og beveger seg i mange retninger, mot zoroasterne i Perserriket, til Burger King i Bogstadveien og til vikingene som kalte pinnsvin for «kråkebollekatt». Illustrasjonene blir mer dekorative og stemningsskapende enn utvidende her, ved at de ikke henter opp i seg noe av dette, men holder fokus tett på dyret som uaffisert holder på med sitt i nattemørket.

Blir pinnsvin lei seg?

Oppslagsverk om dyr har ofte en encyklopedisk struktur med egne oppslag for habitat, mat, forplantning osv. Her er denne strukturen mindre synlig, og vi ledes lett slentrende gjennom fagstoffet.  Det anekdotiske, – «en gang så jeg et pinnsvin nyse», kombineres med fakta om hva og hvem som truer deres eksistens, at de kan få kattemat, men IKKE melk, og at de kan vente med å trekke pusten i hele to timer når de ligger i dvale. Blant annet. Mye av det små og store forskere lurer på kan besvares ved å gå til ekspertkilder, mens andre spørsmål har en mer filosofisk tilnærming uten et fasitsvar. Blir for eksempel pinnsvin lei seg hvis ungene deres dør? Her resonnerer forfatteren via andre dyrearter. Vi vet at hunder og katter kan blir triste og at en elghunn kan bli truende hvis hun mister ungen sin. Hvis andre pattedyr har følelser, kan vel pinnsvinet ha det også? Disse mer personlige resonnementene gjør at faktakunnskapen kombineres med tydelig sympati og begeistring for temaet, noe som også smitter over på leseren.

Velkommen pinnsvin!

Underveis bygger også storebror noe hemmelig på sløyden som viser seg å være den fineste julegaven til både forfatterfar og til pinnsvin. Et pinnsvinhus til overvintring. Der teksten åpner med et ønske om at pinnsvinene skal komme tilbake, avsluttes den med en toroms som står klar og venter på nye beboere. Bakerst i boka fins også en bruksanvisning til lesere som vil bygge noe tilsvarende. Etter endt lesing er det sannsynligvis ikke bare jeg som har blitt fan av et dyr som «(…) ligner en gammel tungpustet vaktmester som rusler rundt og rydder opp». En sånn leieboer tar vi gjerne imot i hagen vår også.