Peter Pan i rødt

Mye tøv, men også alvestøv

Peter Pan i rødt svinger fra å overgå de høyeste forventninger, til å bekrefte hvor umulig det er å skrive en verdig oppfølger til en litterær klassiker.

Boka er et spesielt bestillingsverk. Mannen som skapte Peter Pan for bok og scene, skotten J. M. Barrie, forærte i sin tid rettighetene til et barnesykehus. I kort tid før rettighetstiden løp ut, ble det fra sykehusets side utlyst en konkurranse om å skrive en autorisert oppfølger til barnebokklassikeren. Når motivet for nyutgivelsen er økonomisk, riktignok i barmhjertighetens navn, er det forbausende at sykehuset ikke valgte en mer lettlest vinner. Geraldine McCaughreans Peter Pan i rødt er først og fremst et privat forskningsarbeid i Peter Pan-myten, med større lån fra psykoanalyse og drømmetolkning enn fra det opprinnelige Aldriland.

Imponerende åpning
Slike oppfølgere skulle jo vært forbudt. Men Geraldine McCauchrean er en rutinert barnebokforfatter, og tydeligvis godt inneforstått med Peter Pan. Det er en interessant tilleggsopplysning at hun bare behøvde å skrive åpningskapittelet, samt et synopsis, for å vinne konkurransen. For det er nettopp bokens åpning som imponerer. Vi møter igjen Wendy og de andre barna fra Peter Pan og Wendy (1911), men mer oppsiktsvekkende er det at vi også får et høyst gledelig og uventet møte med Barries spesielle skrivestil. Denne følelsen topper seg der McCaughreans kopierer en av Barries mest typiske spesialiteter, den foranstilte trope:

Over hele London hentet gamle gutter (…) alt de eide av mot. De gikk til banken og tok ut alt motet de hadde spart (…) De kjøpte blomster til konene sine… (s. 28)

Boken begynner med et gjensyn av figurene fra den første boken, som nå har blitt voksne, men som kjenner lengselen mot Aldriland. Dermed søker de tilbake til barndommens lekeland i Kensington Garden. De vil finne alvestøv – og evnen til å fly. Allerede her merker vi også det som skal bli bokens store problem. McCaughrean er uvanlig godt orientert i Peter Pan-mytologien, og henter ikke bare inspirasjon fra boken, men fra hele det biografiske bakteppet som vi blant annet så i filmen Finding Neverland (2003). Etterhvert trer den nye barnefortellingen tilbake, mens et diffust tolkningsprosjekt overtar.

Skattedrømmer
Handlingen er i hovedtrekk en reise tilbake til Aldriland, og en skattejakt med Peter Pan på en etterlatt sjørøverskute. Etterhvert henger også Kaptein Krok seg på, forkledd som sirkusdirektøren Ullalo. Skatten viser seg å være svært fascinerende. I skattekisten finner barna det de drømmer om, og drømmer kan jo være så mangt, og ganske avslørende. Mest interessant er det at kisten også inneholder en gammel pokal fra et skolemesterskap, sannsynligvis i cricket. Nøyaktige lesere av Peter Pan og Wendy vil straks vite at vi er på vei mot det gåtefulle nøkkelhullet i første bok, der Kaptein Krok avslører kilden til sin ondskap.

Skoleoffer
Selv om forfatteren viser stor respekt for utgangspunktet, er det i slike øyeblikk milevis mellom original og kopi. I Peter Pan og Wendy er det nøye tilrettelagt for en avkledning av Kaptein Krok. Handlingens klimaks er nær forestående, og i et avgjørende sekund, rett før Kroks død i krokodillens gap, frakter J. M. Barrie oss ut av eventyret, og rett tilbake til den engelske hverdagen. Vi får et elegant hint om at den onde Kaptein Krok var et ulykkelig barn, et slags offer for overdrevne forventninger og streng oppdragelse på en kostskole. Hintet er desto viktigere fordi Krok ikke bare er en enkeltstående skurk, men representerer det voksne motstykket til sin barnlige rival. Dette stedet er det evig uforløste mysteriet for alle Peter Pan-tolkere. Når McCaughrean benytter sjansen til å male ut sin egen forklaring på gåten, er hun ikke lenger forteller, men psykoanalytiker.

Det er vel også rimelig å anta at nettopp avsløringen av Kaptein Krok har blitt kopiert av Harry Potter-bøkenes forfatter, som fra bok til bok gikk dypere i Voldemorts skolekarriere. Betydningen til slike tolkningssteder utgjør en avgjørende forskjell på retorikken i seriebøker og den ovale fortelling.

Et nytt Aldriland
Selv om bokens begynnelse er beriket med språklige finesser, er fremstillingen klar, og med et sterkt episk driv. Men straks vi lander på Aldriland er mye forandret, også i fortellestil. Mens den opprinnelige eventyrøya var befolket med datidens barnebokhylle, dvs. sjørøvere og indianere, er det et sant kaos av fantasifigurer i Peter Pan i rødt. Kanskje kan dette begrunnes med at dagens barnebokhylle nettopp er kvalmende full av intetsigende fantasyelementer, men problemet blir likevel at det er vanskelig å orientere seg i det nye Aldriland.

Lissom-leker
Det kan også diskuteres om den nye boken er tro mot det fiksjonsnivået som Barrie opprettet.
I hans bok forlot barna hverdagen til fordel for Aldriland, i en klar gotisk reise. Men i McCaughreans fortelling er det hele veien vanskelig å skille mellom selve eventyret og det som bare er lissom-leker i Kensington Garden. Barna lekte lissom-leker også i Peter Pan og Wendy, men selve handlingen var ikke på lissom. Her peker McCaughreans referanser mer mot en annen Barrie-bok, Little white bird (1902), som også nevner Peter Pan, og det biografiske stoffet i Barries lek med sine guttevenner.

Morsom språklek
Barries morsomme språklek gjenfinner vi hele tiden, også i McCaughreans penn. Musikk setter seg fast i håret (s 135), og en skygge er «lengre enn lekkasjen fra en blekkfabrikk» (s 183). Men tross den lovende starten, minner miljø og skrivestil mer og mer om dusinvare-fantasy utover i boken. Dessuten lengter vi etter den opprinnelige Peter Pan, som var atskillig mer vittig og handlingsaktiv da han verken var kledd i rødt eller hemmet av et kvelende skoleslips.

Ulike navn
Henning Hagerup har levert en oppfinnsom oversettelse, med sin «in-fugle-ensa» og andre berikende morsomheter. Men i likhet med sin forfatter burde vel også Hagerup ha vært mer tro mot kilden, som i hans tilfelle blir Tormod Haugens oversettelse av Peter Pan og Wendy. Når nesten ingen av navnene er oversatt likt, brytes sammenhengen mellom to bøker som allerede er altfor ulike. Såpass bør oversettere kunne stjele fra hverandre, i det minste av hensyn til leserne. I dette tilfellet er det faktisk ikke forlaget som har skylden, siden Damm allerede hadde brukt navnene til Gyldendal i en utgave fra 2000.

PS: Vedrørende oversatte navn i bøkene om Peter Pan:
I Peter Pan i rødt heter styrmannen Smikk, mens de bortkomne guttene heter Tutle, Topps, Spinkel, Krølla og Tvillingene. Tormod Haugen bruker Smisk, Tuta, Kvessa, Tynna og Krølla, og begrepet «de forsømte guttene» i Peter Pan og Wendy (1982). Men i begge bøkene er Neverland oversatt med Aldriland.

I Peter and Wendy (engelsk utg. – første gang utg. i 1911) heter the lost boys: Tootles, Nibs, Slightly, Curly and The Twins.

I Peter Pan og Wendy (Eide 1951), oversatt av Ranka Samuelsen, brukes følgende navn om «de bortkomne guttene»: Tom, Nico, Freddy, Bob og Tvillingene. Her heter dessuten landet Eventyrland.

I Peter Pan (Hjemmets bokforlag 1985 – en Disney-utgivelse), oversatt av Svein Erik Søland, brukes: Revefell, Kaninsen, Ulvungen, Grevlingen og Brødrene Vaskebjørn. Her brukes også Eventyrland.

I Peter Pan (Damm 2000) oversatt av Øystein Rosse brukes Tuta, Kvessa, Tynna, Krølla og Tvillingene og Aldriland, dvs. de samme navnene som hos Tormod Haugen.

I Disneys bok Peter Pan. Tilbake til Drømmeland som handler om Jane, Wendys datter, brukes betegnelsen «De ville guttene» og følgende navn: Reven, Langøre, Tvillingene, Pluggen og Tannløs.

Takk til Anne Kristin Lande ved NBI som har hjulpet oss med denne oversikten.