Petter Kanins eventyr

Boktittel: Petter Kanins eventyr
Forfatter: Beatrix Potter
Forlag: NRK Aktivum
Årstall: 2008
Klassisk idyll for nye generasjoner Enkelte illustrasjoner og tekster har formet generasjoner av leseres oppfatning
Klassisk idyll for nye generasjoner
Enkelte illustrasjoner og tekster har formet generasjoner av leseres oppfatning av alver og padder (Arthur Rackham illustrasjoner, Kenneth Grahame tekst.), troll (Kittelsen) og kaniner, grevlinger, rever og pinnsvin (Beatrix Potter), For ikke å snakke om Walt Disneys videre tolkninger av dyr, onde dronninger og havfruer, som bygger på de allerede nevntes bilder.
Jeg husker med glede en lefse av en liten bok, formatet var en fjerdedel av den jeg har foran meg nå: Eventyret om Benjamin Kanin av forfatteren, illustratøren og mykologisten (sopp-spesialisten) Beatrix Potter ( 1866 – 1942) var allerede lest i filler da jeg overtok den etter en eldre kusine, og allerede etter første gjennomgang var jeg solgt. Historien om den lille kaninen Benjamin som sammen med Petter kanin er ute på farlige eventyr i grønnsakshagen til Gregersen, er både spennende og vakker. Bildet av gamle fru Kanin som selger urter, rosmarin-te og kanintobakk (som jeg først nå har forstått er lavendel), sitter spikret for alltid.
Potters supersøte kaniner, sleske rev og farlige grevling – har ikke bare formet mine bilder av – men en hel industri, av dyr i menneskeham, dyr med klær.
Samleutgivelse
Nå er det forlaget NRK Aktivum som i 2008 har gitt ut tre nye bøker basert på Beatrix Potters originaler: En gavebok, en sprettopp-bok og en klistremerkebok, alle om Petter Kanin.
I gaveboken har forlaget samlet de fire småbøkene; Eventyret om Petter Kanin, Eventyret om Benjamin Kanin, Eventyret om Vimsekaninene og Eventyret om Herr Mikkel mellom to permer i A4 format. Jan Chr. Næss har oversatt på nytt Eventyret om Vimsekaninene, og Eventyret om Herr Mikkel, og han har bearbeidet Oddmund Ljones to eldre oversettelser.
Den første teksten om Petter Kanin, gav forlaget Fredrick Warner & Co ut så tidlig som i 1902. I 1982 samlet forlaget småbøkene om Petter Kanin i én storformat bok. Sånn sett er dagens utgivelse gammelt nytt. Eventyrene om Petter Kanin begynte som illustrerte brev hun skrev til barn.
Hvordan anmelde kanonisert stoff?
Å anmelde en klassiker som Beatrix Potter er som å anmelde på nytt norske folkeeventyr og Werenskiolds tegninger. Det er opplest og vedtatt at de er gode. De kolorerte tegningene og pennetegningene er presise og tydelige. De er fulle av detaljer, slik at barn og voksne stadig oppdager noe nytt. De går tett innpå skogbunn og jorda i kjøkkenhagen der Petter Kanin stjeler gulrøtter.
De er vakkert kolorert i akvarell – kort sagt, de er nydelige ned til den minste detalj. Derfor går de ikke ut på dato. Kvalitet gjør som kjent ikke det. Selv om jakken til Petter ikke lenger er av siste mote, er løken han har fyller lommetørket med for å ta med hjem til tante, så fersk at det svir i øynene.
Det er morsomt å lese ut av illustrasjonene hva forfatteren og illustratøren Beatrix Potter, den vesle viktorianske jenta var opptatt av. Det var ikke mennesker, de er litt ubehjelpelig stive og stolprete tegnet, og det er ikke mye vi ser eller hører til dem heller. Bonden Gregersen som er lei kaniner i hagen sin, ser vi enten på lang avstand, eller som et par føtter i hagen. Han er der som noe truende i bakgrunnen. Kaniner og katter derimot, er vi så tett på at vi ser værhårene vibrere. Dyrene er tilført og tillagt menneskelige egenskaper og attributter, men har samtidig beholdt det spesifikt dyriske. Dyr, vegetasjon, planter, sopp, grønnsaker – ja naturen selv, det er Potters motiv og tema. Teksten er beskrivende i tillegg det oppdragende moraliserende innholdet der de gamle er eldst, og de aller yngste er lett å tilgi. Tegninger og tekster speiler samtiden, Viktoriatidens England. Det sies at barndommen ble oppfunnet i Viktoriatiden – fordi man arbeidet for å stoppe barnearbeid og å innføre obligatorisk skolegang. Ettersom barn ble i stand til å lese ble litteratur skrevet spesielt for barn en voksende industri. (Charles Dickens, Lewis Carroll).
Naturkjær forfatter og illustratør
Beatrix Potter var født i en velstående borgerlig familie i London i 1866, men med en kunstner som Sir John Everett Millais, en av de pre-rafaelittiske malerne, i familiens omgangskrets.
Familien Potter bodde i London, men reiste på ferie til Scotland og the Lake District, et landskap som ble gjenstand for en livslang kjærlighet fra Beatrix Potter. Hun var et ensomt barn, og foreldrene oppmuntret henne ikke til utdannelse, på tross av det studerte hun mykologi og hennes studier og malerier av sopp vakte anerkjennelse i mykologi-kretser. 30 år gammel publiserte hun den første historien om Petter Kanin The Tale of Peter Rabbit på forlaget Frederic Warne.
Mot sine foreldres vilje forlovet hun seg med sin forleggers sønn, Norman Warne, som ulykkeligvis døde kort tid før bryllupet. Potter gav ut 23 barnebøker og flyttet etter hvert til the Lake district der hun giftet seg i godt voksen alder og ble sauebonde ved siden av virket som forfatter og illustratør. Da hun døde testamenterte hun nesten alt hun eide til The National Trust, en organisasjon som arbeidet for å bevare landskapet og hindre utbygging av The Lake District.
Studiet av sopp, mykologi, avspeiler seg i de nærsynte, detaljerte illustrasjonene til Beatrix Potter. Og denne nærsyntheten på naturen, på skogbunn og isotoper, næret eventyrene om kaniner og pinnsvin, grevling og rev – Potters litterære verden. Et miniatyrsamfunn med dyr i rollen som mennesker.
Helhet fremfor detalj
Når fire bøker, publisert over en ti-års periode, samles mellom to permer, er det mulig å se en utvikling i tekst og illustrasjoner. Mens De tre første eventyrene om Petter Kanin, Benjamin Kanin, og om Vimseskaninene har illustrasjoner som minner om utsnitt av større bilder, uten naturlige rammer, er Eventyret om Herr Mikkel annerledes. Illustrasjonene er nå større, de har rammer, det er kolorerte pennetegninger grovere i streken en tidligere, mer opptatt av helheten, enn detaljene. Og her er også pennetegninger i sort/hvitt, røffere i utførelsen, mer uttrykksfulle, mer artistiske.
Tekstene er lengre, og oversettelsen til Oddmund Ljone er tyngre og mer arkaisk enn i Jan Chr. Næss’ oversettelse, ny bearbeiding til tross. Innholdet er også mørkere og farligere enn i de to første eventyrene av Beatrix Potter.
Petter Kanins eventyr trenger ikke mye hjelp for å selge. All statistikk viser at klassikerne blant barnebøkene selger godt. Det er bare å konstatere at jeg igjen lar meg forføre av Beatrix Potters nærsynte studier av britisk fauna og flora.