Pezzettino
Boktittel: Pezzettino
Forfatter: Leo Lionni
Illustratør: Leo Lionni
Oversetter: William Heinesen
Forlag: Heinesen Forlag
Årstall: 2009
”ER DU STØRRE ENN DEG SELV, KANSKJE?” Anmeldt av Hilde Dybvik Å være eller ikke
”ER DU STØRRE ENN DEG SELV, KANSKJE?”
Anmeldt av Hilde Dybvik
Å være eller ikke være
Pezzettino er så liten at han tror han bare er en del av en annen. Han synes at alle de andre er så store i forhold til ham selv, og han er redd for at noen har mistet ham. Derfor bestemmer han seg for å finne ut av mysteriet, og legger ut på vandring. Først spør han den som løper, om det er her han egentlig hører til. ”Hvordan skulle jeg kunne løpe hvis en bit av meg manglet?”, er svaret han får. Pezzettino spør den sterke, den svømmende, den på fjellet, den flygende og den vise, men alle svarer at de ikke kunne vært sterke, ikke kunne svømt, ikke vært på fjellet, ikke fløyet og ikke vært vise dersom det manglet en bit av dem.
Den vise råder Pezzettino til å reise til øya Wham, der det bare er stein å se. Pezzettino klatrer opp og faller – og blir selv knust i små biter. Da erkjenner han at han, akkurat som alle de andre, består av flere små biter. Han skynder seg tilbake for å fortelle dem hva han endelig har funnet ut av: At han er seg selv.
Abstrakt, men gjenkjennelig
Leo Lionni (1910-1999) er kjent for sine enkle fortellinger. Bildeboka Lille gul og lille blå (Little blue and little yellow, 1959) er oversatt til flere språk, og med sin spesielle stil var den en banebryter i bildebøker for barn. Her er ikke mor, far og barn gjenkjennelige figurer, men tre former i forskjellige størrelser. Også Pezzettino har en abstrakt utforming: Bildene i boka består av papirkollasjer, og lille Pezzettino har en enkel, firkantet form. Pezzettino og de andre er non-figurative størrelser. De er ikke gjenkjennelige i tradisjonell forstand; isteden er egenskapene deres billedliggjort, men på en slik måte at barnet enkelt vil identifisere dem: ”Den som løper” er bare bein, ”den sterke” er en koloss, og så videre.
Til tross for at figurene er abstrakte og stiliserte, har de sterke farger, og de trer tydelig fram for leseren. Den lille, røde firkanten som er Pezzettino, er lett å følge gjennom alle oppslagene, og er – merkelig nok, nesten – levendegjort og virkelig, men samtidig uten personlige særtrekk. Kanskje er det nettopp derfor barnet kan plassere seg selv i rollen og identifisere seg med ham og hans vandring for å erkjenne at han er bra nok som han er. Dessuten er Pezzettino mye mindre enn vennene sine, og slik illustrerer bildene Pezzettinos – eller barnets – syn på seg selv: Det er lett å føle seg liten i en verden der ”de andre” er mye større enn en selv.
På lag med barnet
Pezzettinos store frykt er altså at noen har mistet ham, eller rettere: At han egentlig ikke er seg selv, men bare en bit av en annen. På bokas vaskeseddel blir vi fortalt at ”pezzettino” betyr ”liten del”, så det virker faktisk ikke så urimelig. Dessuten ser han unektelig ut som en bit av noen. Han er utformet som en liten brikke, og de andre er bygget opp av, ja, nettopp, ulike brikker – i Pezzettinos størrelse.
For leseren tyder alt på at Pezzettinos mistanke er rett, og dermed må barnet, sammen med Pezzettino, selvsagt, bli med på reisen for å bli overbevist om noe annet. Leseren sitter ikke bedrevitende, tilbakelent betraktende, og vet at Pezzettino tar feil – og slik spiller boka på lag med barnet, som nettopp selv er i en fase der det skal bli trygg på hvem det er.
Lytefritt ideal?
Bokas eneste svakhet er kanskje svarene Pezzettino får fra vennene sine. For kan man ikke løpe dersom man mangler en bit? Kan man ikke være på fjellet? Eller enda verre: Kan man ikke være vis? Må man være fullkommen for å være flink til noe?
Men noen svakhet er det i virkeligheten ikke tale om. Det er ingenting ved tegningene som tilsier at de andre vesenene er såkalt perfekte. De er både rare og morsomme, og for barnet vil de utvilsomt falle i smak. Det dreier seg uansett ikke om å være fullkommen, men om å være fullendt. Å være fullendt handler ikke om å se perfekt ut, eller enda mindre om å være uten feil – det handler om en sinnstilstand. Og den kan man oppnå uavhengig av om man er liten eller stor. Målet er å være fullendt – for seg selv.
På samme måte som mauren i Inger Hagerups dikt forstår Pezzettino at det ikke er de andres størrelse som teller. Han er akkurat stor nok.
Eksistensiell krise
Pezzettino går gjennom en eksistensiell krise. For å løse krisen, legger han ut på en lang reise, en ”tøff tur i høy sjø”, for å komme fram til øya den vise rådet ham til. Samtidig er dette Pezzettinos indre reise, en reise han må gjennom – og han må gjøre den alene: På øya er det ikke noe liv; det er ingen der som kan gi ham svaret. Landskapet er goldt og øde. Først når krisen når sitt toppunkt og Pezzettino til alt overmål går i tusen knas, går det opp for ham at han bare er seg selv. Og en slik erkjennelse er han nødt til å komme fram til på egen hånd.
Temaet ”å finne seg selv” er på mange måter nokså tynnslitt, men denne bildeboka tar det opp på en helt særegen måte. Pezzettino er en enkel bok om et vanskelig emne. Den gjør et abstrakt og vanskelig tilgjengelig tema – å skulle finne seg selv – til noe ytterst konkret, og nettopp dét er vel et av kjennetegnene på vellykkede barnebøker. Det er all grunn til å glede seg over denne nyutgivelsen, for den stiller de universelle spørsmålene vi alle på en eller annen måte og på et eller annet tidspunkt blir nødt til å stille oss selv: Hvem er jeg? Og like viktig: Er jeg bra nok?