Pippi Langstrømpe

Pippi Langstrømpe
Tekst: Astrid Lindgren
N.W. Damm & Søn

Pippi Langstrømpe

Astrid Lindgren

N.W. Damm & Søn

["97"]

Pippi Langstrømpe går om bord
Tekst: Astrid Lindgren
N.W. Damm & Søn

Pippi Langstrømpe går om bord

Astrid Lindgren

N.W. Damm & Søn

["97"]

Pippi Langstrømpe går til sjøs
Tekst: Astrid Lindgren
N.W. Damm & Søn

Pippi Langstrømpe går til sjøs

Astrid Lindgren

N.W. Damm & Søn

["97"]

Pippi – verdens sprekeste jubilant

I år er det 60 år siden Pippilotta Viktualia Rullegardina Krusemynte Efraimsdatter Langstrømpe trampet seg baklengs inn i barnelitteraturen og inn i våre hjerter. Den opprørske jenta med de strittende flettene er høyt elsket av mange, og bøkene om Pippi har vært oversatt til over 80 språk.

Populariteten til tross – også kritiske røster har hevet seg. Diskusjonen rundt kvaliteten og påvirkningskraften til bøkene har til tider vært svært høylytt, som på slutten av 1940-tallet da den store Pippi-feiden raste i svenske aviser. På denne tiden skulle en god barnebok være pedagogisk og forbilledlig, både språklig og innholdsmessig. Pippi som både i form og tematikk var svært moderne, og verken var særlig pedagogisk eller forbilledlig, fikk dermed hard medfart, både av litteraturkritikere, lærere og bekymrede foreldre. I dag blir barnebøkene vurdert like mye ut i fra estetiske som pedagogiske krav. Som en av de første moderne barnebøkene, står derfor verdens sterkeste jubilant frem for oss i dag som sterkere enn noensinne.

Mitt første møte med Pippi Langstrømpe førte til sniklesing under dynen etter leggetid. De slitte Pippi-bøkene etter min mor var umulige å legge fra seg, og de ble lest om og om igjen til de nesten ikke hang sammen lenger. Da jeg som voksen og nybakt mor tok opp de gamle, fillete bøkene igjen, slo det meg hvor morsomme de fortsatt er, men nå på et helt annet plan enn den gang jeg leste dem som barn. Som voksen leser ser man enda tydeligere ironien og komikken som ligger i tekstens ulike nivå. Fortellerstemmen leder oss forsiktig mot dette med sine underfundige kommentarer. De ulike betydningsnivåene gir oss en følelse av å være tilskuere til et spill på en scene. Hovedrollen i dette spillet har Pippi med sin livskraftige karakter og sin ustoppelige, kreative språkbruk. Hun står for drivkraften og er samtidig sentrum for all handling. Men hvem er hun egentlig?

Rollespill
Pippi har mange roller: Hun er verdens sterkeste jente, skrønemaker, heltinne, klovn, løvetannbarn og opprører. Rollespillet står hele tiden sentralt, og hun elsker å opptre for publikum og underholde dem. Når det gjelder fremtiden, har hun to ønsker: Enten vil hun bli sjørøver, eller så vil hun bli en dannet dame. Hun griper enhver sjanse til å øve seg på dette, enten det betyr å skyte med pistol, eller å kle seg ut i de underligste selvsydde kreasjoner. Også språklig ser vi rollespillet, for hun uttrykker seg ofte med replikkliknende utrop, som disse: ”Fortryllende! Fortryllende!” (Lindgren 1946: 94). ”Hvorfor sørge, hvorfor klage” (Ibid., 56). ”Det er ikke nødvendig å være så høytidelig for min skyld. Jeg er en enkel kvinne” (Lindgren: 1947: 56). ”Et under er skjedd! Vi er reddet!” (Ibid., 88). Hennes evne til stadig å innta nye roller gjør at en kan lure på hva som egentlig representerer kjernen hennes, om hun i det hele tatt har noen. Vi får liksom aldri riktig tak på henne, for i det øyeblikket vi tror vi har grepet en form for essens, glir hun unna igjen. Tommy påpeker dette allerede etter kort bekjentskap: ”Det er ikke godt å vite noen ting når det gjelder Pippi”(Lindgren 1946: 29).

Underlighet satt i system
Fortelleren hevder i starten av andre bok at ”Pippi var den underligste ungen som fantes – i alle fall i den ørlille byen” (Lindgren 1947: 13). Pippis er ikke bare underlig, men hun setter sin underlighet i system. Hun påpeker til og med selv viktigheten av at barn lever et regelmessig liv, særlig når de setter opp reglene selv. Man finner en viss orden i kaoset, og de uortodokse løsningene hennes kan alltid forklares. Det gjør hun som oftest ut fra et kulturrelativistisk ståsted. Alt som virker sprøtt i den lille byen, er alltid helt normalt i andre, helst fjerne land. Om man ikke tror henne, kommer hun mer enn gjerne med moteksempler. Når Tommy og Annika lurer på hvorfor Pippi sover med føttene på hodeputen og hodet under dynen, svarer hun at de sover slik i Guatemala. Det er den eneste riktige måten å sove på, for da kan en vifte med tærne når en sover også. Fordelen med denne forklaringsmodellen er at den er nesten er umulig å verifisere. Det interessante er at hun faktisk grunngir sin oppførsel og ikke bare sier det som er mest nærliggende: At hun lever etter sine egne innfall fordi ingen bestemmer over henne.

Alle barns drømmeliv
Med Villa Villekulla som base, skaper Pippi en drømmetilværelse for alle barn. Her gjør man akkurat det man har lyst til, enten det er å vaske gulvet med skurekostene som skøyter, bake pepperkaker på gulvet, å leke ”ikke nå gulvet”-leken på alle møblene, eller drikke kaffe i et tre. I Pippis verden kan alt skje, og det er nettopp det som er så spennende. I de fleste tilfellene er det Pippi selv som står for iscenesettelsen av fantasiene, og hun gjør det deilig spennende for Tommy og Annika når de rir på løvejakt, leter etter spøkelser på loftet, eller finner brus og sjokoladekake i brustreet. Selv om Tommy og Annika har en viss mistanke om at det er Pippi som har regien, lar de seg rive med og avfinner seg med uvissheten om det de er med på er virkelig eller ikke.

Pippis verden er en demonstrasjon av barndommens idylliske tilværelse. Denne tematikken knytter bøkene både til modernismen og til frihetspedagogiske strømninger som lå i tiden da Pippi-bøkene ble skrevet. I modernismen står barnet og barndommens uskyldige tilværelse i kontrast til det etablerte samfunnet der man blir sivilisert og vingeklippet. Pippi henviser ofte til seg selv og sine to venner som små, uskyldige barn. Frihetspedagogikken med Jean-Jacques Rousseau som forløper, tufter på det samme synet på barnet som fritt, naturlig og uberørt og med evne til å utvikle seg på egen hånd. Det ligger en viss grad av sentimentalitet i dette synet, for hva skjer når barndommen er ugjenkallelig forbi? Spenningen i bøkene om Pippi Langstrømpe ligger i denne motsetningen mellom den lekne, morsomme fantasiverdenen til barna og den kjedelige, virkelige, voksne verden.

Maktmennesket Pippi
Pippi kommer ofte i konflikt med de voksne på grunn av dette. Astrid Lindgren kalte henne for et lite maktmenneske som trofast står på barnas side mot de urettferdige voksne. Hun hamler opp med de ufyseligste mennesker, og da helst gjennom språket. Pippis kan snakke hvem som helst fra sans og samling, og som hun selv sier: ”/…/selv om jeg er en fryd for øyet, så får en jammen sørge for at ørene får litt mosjon, de også” (Lindgren 1948: 24). Dette sørger hun for hele tiden, og det er i slike konflikter det komiske potensialet i bøkene særlig kommer frem. Pippi er nemlig en ekte språkakrobat. Språket hennes er en salig blanding av dobbeltbetydninger, slang, vitser, folkelige elementer, anti-logikk, løgner, juks og fanteri. Ulla Lundqvist, som er en av Sveriges fremste Pippi-eksperter, har påpekt at Pippi sjeldent snakker i vanlig tone, men stort sett roper eller skriker. Dette tyder på at her er det snakk om en som ønsker å bli hørt, men ikke er særlig interessert i svar. Pippis antikommuniserende språk hører hjemme innenfor Susan Stewarts nonsensbegrep. I nonsensuniverset blir alt satt på hodet, enhetlig mening kritiseres, og alt man tar for gitt i språket undergraves. Pippi bruker nonsens i kampen mot slemme voksne, som i møtet med den fæle frøken Rosenblom hvor hun entrer scenen med følgende nonsensreplikk: ”Hva for et geled skal en stå i når en ikke har fjorten søsken hjemme og av dem tretten uskikkelige gutter?”(Lindgren 1948: 42).

Pippi språkfilosofen
Under det komiske i Pippis språk, ligger det en filosofisk kjerne som forfatterne Gaare og Sjaastad har påpekt i boka Pippi og Sokrates (2000) Gjennom å snu alt på hodet, stiller Pippi spørsmål som: Hva er språk? Hvem bestemmer over det? Når Pippi jakter på betydningen av ordet spunk, som hun selv har funnet på, leker hun med grunnleggende språkfilosofiske problemer. For skal et ord uttrykke tingenes innerste vesen, eller er betydningsbestemmelsen helt tilfeldig? Hun viser at hun også har en fot plantet i avantgarden, og hun har en meningsfelle i dadaisten Hugo Ball som sa: ”Varför kan inte trädet heta Pluplusch, och Pluplubasch, när det har regnat?”(Sitat hentet fra Kåreland 1999: 288). Pippi finner til slutt en bille som hun bestemmer er en spunk, for den er det mest spunkaktige hun har sett. Om dette er et gyldig kriterium for å bestemme betydningen av et ord, er umulig å si, for det er Pippi selv som bestemmer hva det vil si å være spunkaktig. Dermed blir språkets betydning et maktspørsmål snarere enn en objektiv bestemmelse. Pippi viser også sin makt over språket når hun skrøner, og det gjør hun både titt og ofte. Tommy og Annika er sikker på at hun lyver når hun forteller om pappa Efraim som er negerkonge på en øde øy. Dette viser seg i etterkant å være sant, og dermed skapes usikkerhet rundt de andre skrønenes sannhetsverdi og. I Pippis verden vet hva man aldri hva man skal tro.

Ikke kan de leke heller
I alle de tre bøkene om Pippi ligger det et ønske og et håp om å få bli i denne verden av lek og moro for bestandig. Foran de tre barna ligger fremtiden som noe truende som innebærer alvor, arbeid og det å uunngåelig bli voksen. Helt på slutten av den siste boken blir dette tematisert for alvor: ”Vi skal ha det gøy bestandig”, sa Annika. ”Her i villa ”Utsikten” og på Kurrekurreduttøya og overalt.” Pippi nikket. De hadde hoppet opp på kjøkkenbenken alle tre. Plutselig gled liksom en skygge over ansiktet hennes. ”Jeg vil aldri bli stor”, sa hun bestemt. ”Ikke jeg heller”, sa Annika. ”Nei, det er neimen ikke noe å trakte etter”, sa Pippi. ”Voksne folk har det aldri gøy. De har bare en bråte arbeid og dumme klær og liktorner og engangsskatt. Og så er de så fulle av overtro og annet tøv. De tror det kommer til å hende en stor ulykke når de stikker kniven i munnen og alt slikt tøys.” ”Ikke kan de leke heller”, sa Annika. ”Uff, at en skal være nødt til å bli voksen!” ”Hvem har sagt at en er nødt til det?”, sa Pippi. ”Hvis jeg ikke tar feil, så har jeg noen piller et sted.” (Lindgren 1948: 112 – 113)

Skyggen som glir over ansiktet til Pippi viser at dette er en av de få tingene som virkelig betyr alvor for henne. Tiden kommer ubønnhørlig til å bringe dem lenger og lenger vekk fra den bekymringsløse barndomstilværelsen. Dermed kommer krumelurepillene frem. De ligner mistenkelig på gule erter, men Pippi påstår at hvis de inntas i et mørkt rom samtidig som trylleformularen: ”Fine, lille krumelur, hjelp meg så jeg ei blir stur.” fremsies, sikres de evig barndom. Krumelurepillene besegler både vennskapet og hele tilværelsen deres sammen. Pippi sikrer seg etterpå mot en mulig avsløring av det hele ved å si at en får håpe de fortsatt virker siden de har ligget i skapet så lenge. Den siste boken avsluttes med Tommy og Annika som ser bort mot kjøkkenvinduet til Pippi og tenker over hvor deilig det er at de skal forbli i eventyret for bestandig hvis pillene virker skikkelig. Om dette virkelig kommer til å skje, blir stående åpent. 

Pippi som 69-åring?
Da den første Pippi-boken kom for 60 år siden, var Pippi 9 år gammel. Kan man i det hele tatt forestille seg Pippi som 69-åring? I så fall må det være i rollen som dannet dame eller sjørøver. Siden det å være dannet dame innebærer å kjøre karusell stående på hodet så underbuksene vises, og sjørøverrollen gir mulighet for frihet og eventyr, kan man tenke seg at Pippi kommer til å ha det moro uansett alder. Astrid Lindgren var fortsatt svært glad i å klatre i trær da hun var over 70, og det er absolutt grunn til å tro at ”avkommet” Pippi vil gjøre det samme. I begynnelsen av siste bok har hun satt opp et skilt med pil mot Villa Villekulla. Det står sammen med de to andre severdighetsskiltene til gravhaugen og folkemuseet og signaliserer at hun ser på seg selv mer som en attraksjon enn som et vanlig medlem av samfunnet. I rollen som attraksjon har Pippi en mulighet til å realisere sin drøm om evig barndom, enten det er som opprørsk niåring eller som eksentrisk gammel dame i Villa Villekulla. Og så lenge barn over hele verden fortsatt ligger under dynen og leser Pippi i filler, lever seg inn i hennes fantasiverden, ler av den absurde humoren og gleder seg over hver gang hun tar innersvingen på fæle voksne, vil jubilanten fortsatt være høyst levende, også i de neste 60 årene.

Litteratur:

Gaare, Jørgen og Sjaastad, Øystein (2000): Pippi og Sokrates — Filosofiske vandringer i Astrid Lindgrens verden, C. Huitfeldt forlag AS, Oslo.
Kåreland, Lena (1999): Modernismen i barnkammaren — Barnlitteraturens 40- tal, Rabén & Sjögren, Stockholm.
Lindgren, Astrid (1946): Pippi Langstrømpe, N.W. Damm & Søn AS, Oslo.
Lindgren, Astrid (1947): Pippi Langstrømpe går om bord, N.W. Damm & Søn AS, Oslo.
Lindgren, Astrid (1948):Pippi Langstrømpe går til sjøs, N.W. Damm & Søn AS, Oslo.
Romøren, Rolf (1995): ”Barnelitteratur, modernitet og modernisme — Perspektiv og forskningsoversikt.” i Vannebo, Einar og Skei, Hans H.: Norsk litterær årbok, Det Norske Samlaget, Oslo. 
Stewart, Susan (1979): Nonsense — Aspects of intertextuality in folklore and literature, The John Hopkins University Press, Baltimore and London.

Artikkelen bygger på Adele Lærum Duus’ hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, høsten 2004: Rabulist i store sko – komedie, modernisme og realisme i Pippi Langstrømpe.