Pippi, snart tretten

PIPPI I ROLLEN SOM OFFER

Grete Randsborg Jenseg skriver fortsatt med sterkt samfunnsengasjement og dyp psykologisk innsikt. Men også hun hører til forfatterne som sliter med å finne troverdige løsninger for mobbeofre.

Rådet er anbefalt fra både Barneombudet og Utdanningsdirektoratet: Hvis du blir mobba eller ser noen som blir det, si ifra til en voksen. Fullt så enkelt er det ikke, det har en rekke forfattere minna oss om. I Rønnaug Kleivas Andre sida av Paris oppdager Susis mor tilfeldig noen slibrige tekstmeldinger. Hun setter stopper for telefonsjikanen ved å true anonyme oppringere med politianmeldelse. I Happy av Linn T. Sunne varsler ei venninne til slutt om at medelever sprer toppløsbilder av Mo, og læreren rydder opp. I Opp som en løve av Sverre Henmo griper læreren inn først under en fotballkamp der Leo med vilje setter ballen i eget mål og slår ned keeperen på sitt eget lag. I Adam den tredje i fjerde lar Torunn Lian lærerne reagere først når Adam får til et skrik så høyt at ei rute knuser. Det er med andre ord mange måter å si ifra på. Med Pippi, snart tretten problematiserer Grete Randsborg Jenseg om det å si ifra virkelig er beste veien å gå. Kan det være bedre å lære seg å le av mobberne?

Psykiske problemer
Sterkt humanistisk samfunnsengasjement er fellesnevneren for ungdomsromanene til Randsborg Jenseg. Helt siden 80-tallet har hun gitt oss hovedpersoner med vanskelige liv og sterkere følelser enn mange av dem makter å håndtere. Pippi heter egentlig Paula Irene, men kjælenavnet Pippi er så innarbeida at det virkelige navnet ikke blir avslørt før helt mot slutten. Hun har angstproblemer. Når Pippi blir redd, får hun vansker med å puste og svelge. Hun introduserer problemet som noe helt konkret: «Morellsteinen satt i halsen like under strupehodet, breiet seg og sprengte, tok all plass.» Det blir om å gjøre å unngå situasjoner der morellsteinen «dukker opp» og «prøver seg». Mor bruker ordet spiseforstyrrelse. Det føres tilbake til situasjonen da Pippis far fortalte Pippi at foreldrene skulle skilles. Hun spiste moreller, fikk sjokk og satte en stein i halsen. Skilsmissen er et svik, og steinen i halsen en påminnelse om at den ikke er bearbeida. Når Pippis verden blir uforutsigbar og krevende, reagerer hun som om hun er i fare. Å flytte til morens nye kjæreste og begynne på ny skole, har vært en prøvelse. Etter to år har Pippi fortsatt få hun kan kalle venner.

Mobbing
Som i flere av Jensegs tidligere romaner, er skilsmissen ikke egentlig hovedproblemet, men i høyeste grad en kompliserende faktor. Belastende for den det gjelder, men berikende for fortellinga, og en påminnelse om hvor prisgitt barn er omstendigheter i de voksnes liv. Først og fremst handler dette likevel om mobbinga Pippi er for redd til å verge seg mot. I begynnelsen var angsten så sterk at den overstyrte kvalmen hennes på skolebussen: «Jeg ble kvalm av det [alle svingene], satt og ville kaste opp, men jeg torde ikke.» Ryktet skal ha det til at hun spydde i hendene sine, men Pippi insisterer på at det ikke er sant: «Jeg vet ikke hvorfor de lyver om det, hvorfor de alltid kommer med det ordet: spyhender, spyhender – når det ikke er sant.» Vi har grunn til å tro henne, for hun er ingen sjølbedrager: «Jeg var ingen modig Pippi Langstrømpe, jeg ville ikke være det! Jeg takla ikke alle slags mennesker. I hvert fall ikke sånne som Tommy Holm. Hvorfor måtte alle jenter være kjekke og tøffe Pippier bestandig? Hvorfor kunne det ikke være helt ok å være redd og lei seg og ikke orke all ting?»

Et skjørt vennskap
Nettopp Tommy blir Pippis viktigste allierte. Hun er redd ham fordi han er uforutsigbar og plutselig kan begynne å skrike vilt. Men i løpet av bokas første del forstår hun at også han blir mobba. En klassetur blir avgjørende. Pippi skal ligge i gapahuk med to jenter som hun tror har inkludert henne – bare for å bli sparka ut i løpet av natta med beskjed om at «alle synes du er gørrtrist, og vi vil ha det gøy». Tommy har fått meitemark i salaten og blitt skubba utfor en platting. De to melder ikke fra til lærerne. Kanskje fordi lærerne så tydelig er blinde for hva som foregår? Pippi vil dessuten for all del ikke framstå som stakkarslig, så alle de som ikke liker henne, kan «flire og kose seg». I stedet rømmer hun hjemover sammen med Tommy og forårsaker en stor leteaksjon. De blir ikke forstått, men de finner et fellesskap i posisjonen som outsidere. Sammen ler de seg ut av offerrollen. I løpet av del to utvikler dette skjøre vennskapet seg. Jo mer tid Pippi bruker med Tommy, jo mindre bruker hun på å chatte under falske identiteter på nettet. Hun våger å vise stadig mer av seg sjøl. Scenene er nennsomt skildra, replikkene glir lett, og høydepunktene kommer tett og overraskende. Jeg aner at Randsborg Jenseg drar nytte av bakgrunnen sin som skuespiller, og sikkert også den lange erfaringa med å skrive manus for barne-tv.

Sammenbrudd
I den tredje og siste delen er det duka for konfrontasjon. Mors samboer har funnet seg en annen, og Pippi klarer ikke lenger å le. Prosjektet hennes er i Astrid Lindgrens ånd: Hun vil frelse Tommy fra mobberne. Såpass nært og godt er dette skrevet at innlevelsen blir brutalt forstyrra når troverdigheten synker. Pippi får mora med på ideen om å arrangere en «overraskelsesfest» for henne – på skolen, i skoletida, med hele klassen og rektor til stede. Er det mulig? Der holder Pippi en tale som konfronterer mobberne med det de har gjort, særlig mot Tommy. Han føler seg ydmyka og definert som offer. Mens hans strategi har vært å heve seg over mobberne, er Pippi endelig blitt sint og vil ha hevn. Hun forstår for seint at det ikke er beste løsning også for Tommy. I stedet for å redde ham, blir hun også en som sviker. At skolen nå lover å gripe inn, spiller liten rolle. Pippi skal uansett flytte ettersom mor ikke lenger har noen samboer. Alt hun har oppnådd, er å miste sin eneste venn. Sammenbruddet er et faktum.

Overflatisk håp
«Jeg kan ikke la det hele ende i bare elendighet. Det må være et lite håp, kanskje ikke om lykke, men i hvert fall et alternativ til håpløshet,» sa Grete Randsborg Jenseg til Norsk førskolelærerblad i 1997. Vi treffer Pippi igjen et år og åtte måneder seinere. «Det er ikke blitt noen skolegang her i byen. I stedet er det blitt sykehus og operasjoner, behandling og psykolog.» Håpet ligger i emo-miljøet. Jenseg presenterer det som en gjeng svartkledde musikknerder som elsker hverandre og tar godt imot nykommere. Dette inkluderende fellesskapet er en original vri, hadde det bare ikke blitt framstilt så overflatisk at det virker innholdsløst. (Er Pippi interessert i musikk?) Pippis nye innsikt – og formodentlig bokas hovedbudskap – hadde blitt løfta fram med større kraft i et miljø som var bedre integrert i handlinga: «Ingen behøver å være overmenneske for å være Pippi. Det gjelder bare å være ensom nok, svikta nok, forbanna nok, litt skoledum, ganske modig, egentlig snill, og dessuten mangle takt og tone. Det der kan jeg vel klare!» Pippi Langstrømpe fungerer med andre ord best som forbilde når hun forstås som en sårbar sjel.

Intet eventyr
Til tross for den oppkonstruerte slutten, leverer Randsborg Jenseg nok en roman med stor psykologisk innsikt. Hun minner om at mobbing ikke er et problem som kommer alene, det handler vel så mye om å finne et fellesskap der man kjenner seg velkommen. Lykken er å ha en venn man kan være seg sjøl sammen med. Og på dette punktet har nok barne- og ungdomslitteraturen en tendens til å skjemme oss bort med slutter inspirert av eventyr. Torunn Lians mobbeoffer Adam får avslutningsvis sitt første kyss av Eva. Henmo lar sin fortelling om Leo slutte med at den søte klassevenninna Annika vil sitte ved sida av ham på bussen. Linn T. Sunne avslutter med at Mo gleder seg til å teste sminke med venninna Hanna dagen etter. Randsborg Jenseg knuser derimot Pippis drøm om at hun og Tommy skal redde hverandre. Emo-miljøet antydes som en mulig løsning, men vi får aldri vite om det blir noen realitet. Rent fortellerteknisk er ikke denne slutten den mest troverdige, likevel er den kanskje den mest sannsynlige. De voksne kan nok til en viss grad forhindre mobbing, men de kan ikke skaffe deg venner.