Piratbøker i duell

Norske sjørøvarar
av Anders Totland
Kristian Krohg-Sørensen (ill.)
Gyldendal 2022
66 sider

Pirater fra hele verden
av Steffen R.M. Sørum
Andreas Iversen (ill.)
Cappelen Damm 2022
66 sider

Pirater fra hele verden inngår i Cappelen Damms serie faktaløver. Hvis målet er å gjøre lesetrening mer lokkende, lykkes den godt. Boka gir en stram og lettfattelig oversikt over sjørøveriets historie og presenterer kort noen av de mest kjente piratene, som Svartskjegg og Anne Bonny. Illustrasjonene til Andreas Iversen utgjør omtrent halvparten og samspiller fint med Sørums sans for oppsiktsvekkende poeng: «Noen pirater fikk lov til å stjele! Ikke av de som ble ranet, så klart. Pirater plyndret fiendens skip når det var krig.»

Streken til Iversen henter energi fra fiksjonens elleville sjørøverhistorier der de karikerte kjempene utøver en smule gladvold. De oppfyller først og fremst bokas målsetning om å underholde, selv om jeg ser at Iversen har lagt ned arbeid i å gjengi både våpen og klær med en viss historisk korrekthet. Mesteparten av piratvirksomheten forgikk lenge før fotografiet ble oppfunnet, og jeg tviler på at særlig mange sjørøvere har latt seg portrettmale. Det gir illustratørene stor frihet.

Iversen er tegneserieskaper med et ganske stort repertoar, og står dessuten bak illustrasjonene i Edward Rubicons mysterier med tekst av Aleksander Kirkwood Brown (Cappelen Damm 2016–) Han legger seg nokså tett på en mainstream seriestil der piratene i helfigur kunne sklidd rett inn i et Disney-inspirert fiksjonsunivers. De er så typete at det er lite å feste seg ved, noe som står godt til tekstens raske sveip. Bildene gir uansett grei formidlingshjelp til et faktainnhold som stort sett er tilgjengelig for norske barn fra før – i mindre lettleste oversettelser fra engelsk.

Flaut å være norsk

Norske sjørøvarar retter seg mot litt eldre lesere, fortrinnsvis på ungdomstrinnet. Tittelen er misvisende, for boka presenterer bare tre sjørøvere med sikkert norsk opphav. Flertallet er utlendinger. Undertittelen er det mer hold i: «Om plyndring og kapring i norske farvatn». Et knippe kresent utvalgte sjørøvertokt gir innblikk i maktforholdene i Norden fra plyndringen av Bergen i 1393 og fram til det store flåteranet i København i 1807.

Anders Totlands tidligere sakprosabøker trekker fram betenkelige sider ved norsk historie, for eksempel norsk slavehandel og behandlingen av leprasyke. Norske sjørøvarar har ikke like hvass nasjonalkritisk brodd, nettopp fordi den inkluderer andre pirater enn dem som ble heia fram av norske makthavere eller hadde spesifikk norsk (evt. norsk-dansk) identitet. Den ligner mer på en pensumbok for ungdomstrinnet enn en bok som utfordrer vår nasjonale historie.

Illustratør Kristian Krohg-Sørensen har heller ikke hatt mange visuelle kilder å bygge på. Friheten bruker han til å portrettere svært varierte, bistre menn med overklassens ulike hvite krager. Bildene understreker at mange av piratkapteinene kom fra privilegerte posisjoner. Alvoret i disse ansiktene gir inntrykk av at brutaliteten de sto for var en slags nødvendighet, ingen sadistisk glede. Gyldendal har ikke verdiget dem helsider, som om forlaget vil tone ned disse fiktive innslagene. Det er synd, for boka kunne trengt mer å stoppe opp ved.

Lite temperatursvingninger

Fortellerstilen til Totland ligger nær ungdomsskoleboka. Det er ikke brutaliteten i sjørøverlivet som gjør den dårlig egna for yngre lesere, det er språket. Første setning i forordet strekker seg over fire linjer. Den refererende stilen gir lite variasjon. Fortelleren lar seg sjelden fascinere nok til å øke temperaturen. Jeg savner dessuten flere betraktninger som kunne pirret mine egne refleksjoner: «Ein av dei viktigaste reglane var at dei skulle dele byttet frå tokta likt mellom seg. Mange hadde vore fattige heile livet. For dei må det ha vore ei etterlengta kjensle av rettferd at alt blei delt likt.»

For å forstå røvertoktene, er det nødvendig å kjenne til Nordens vekslende maktallianser. Ideelt sett kan senmiddelalderen belyse sjørøverne – og sjørøverne belyse senmiddelalderen. Dessverre er redegjørelsene så korte at de har vondt for å feste seg. Konger og erkebiskoper suser forbi. Personlig rekker jeg aldri å leve meg inn i disse dramatiske livene, avstanden blir for stor. Bildene kompenserer ved å ta meg nærmere kamphandlingene. Men nettopp i disse scenene er piratene som mest karikerte. Det svekker historienes autentisitet. Faktisk hadde jeg nok blitt mer engasjert av visuell oversikt – med strategisk posisjonering av skip i de historiske havnene.

Vi får ikke engang noe kart. Boka tar for gitt at leserne kan plassere Færøyene, Gotland og Skottland.

Sprikende kildegrunnlag

Steffen Sørum skriver i en serie som krever forenkling og har liten plass til forbehold. På sitt minst etterrettelige sklir han ut i unyanserte påstander som: «Folk så på piratene som helter.» Men stort sett er presisjonen god. Til forskjell fra de fleste pirat-forfatterne for barn, gir han oss sin kildeliste. Den strekker seg fra populærvitenskap som Piracy – The Complete History av Angus Konstam (Osprey 2008) til barnebøker som 15 vilda pirater av Illugi Jökulsson (Katla 2015). Barnebokinstituttets leder for forfatterutdanningen gir oss slik nærmest en oppskrift på hvordan man kan hente faktastoff mynta på voksne og bearbeide i en utgivelse for barn.

Anders Totlands historiefortelling krever flere detaljer. Når vi ikke får vite hvordan kaperen Magnus Heinason tok seg hjem etter et tokt i 1581, går jeg ut fra at det er fordi de gamle kildene ikke sier noe om det. Det er like fullt irriterende å lese: «Skipet enda i drivisen aust for Grønland, og ekspedisjonen blei avslutta. Året etter er Magnus tilbake i Noreg.»

Totland støtter seg blant annet på en masteroppgave i historie (Flåtemakt mot sjørøvari av Marie Nystuen Berger, UiT 2016) og ligger dermed tettere på ren forskningsformidling. Det er påfallende at de to bøkene ikke har en eneste kilde felles. Aller pussigst er det at Sørum skriver: «Mest kjent [i Norge] er piraten Alv Erlingsson. Han holdt til ved Glomma for over 700 år siden.» I Totlands utvalg – med sitt nasjonale fokus – er ikke Erlingsson med. Er han mindre betydelig enn Sørum skal ha det til? Eller har Totland oversett ham? Det kan i alle fall ikke skyldes mangel på kilder, for Tore Skeie vant Spartacus’ historiekonkurranse med manuset som ble boka Alv Erlingsson i 2008.

Var vikingene noe annet?

Totland og Sørum er enige om at vikingene ikke var sjørøvere, fordi de røva på land. Her er de uenige med flere utenlandske sakprosabøker – både for barn og voksne. Og når Totland åpner med Vitaliebrødrenes plyndring av Bergen by i 1393, ser jeg ikke helt den prinsipielle forskjellen fra vikingenes plyndring av engelske klostre. Slik får Norske sjørøvarar et litt tilfeldig preg.

Jeg er enig med innkjøpsutvalget om at Pirater fra hele verden formidler stoffet sitt best. Sørum og Iversen gjør kjent informasjon tilgjengelig for nye lesere. Samtidig skulle jeg ønske at de knapt tilmålte midlene til sakprosa først og fremst gikk til å kjøpe inn informasjon som ikke er å finne i bibliotekhyllene fra før. Der leverer Norske sjørøvarar, men uten å engasjere nok til å fortjene hylleplass. Begge sjørøverbøkene kan leses som et rop etter mer radikal fornyelse. Hva med å vie en hel bok til det de begge avslutter med – nemlig dagens piratvirksomhet, blant annet utenfor kysten av Øst-Afrika?