Pirke eller pirkes?

Bare la meg være i fred er Bergljot K. Nordals debut som ungdomsforfatter. Hun har tidligere skrevet to romaner for voksne. De er skrevet på nynorsk, mens Bare la meg være i fred er skrevet på bokmål. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2014, og har også utgitt en diktsingel. Hun er utdannet litteraturformidler og arbeider som forfatter og pianolærer. Nordal har gått på Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning, og som flere av debutbøkene herfra, handler denne om identitet og å finne sin egen vei i ungdomstida.

Hovedpersonen i boka er Max, og som tittelen sier vil han helst bare være i fred. Han vil ikke ta opp kampen med guttene som dytter han ned i pissrenna, han vil bare at det skal gå over. Det er ingen god strategi, og når Max til slutt sprekker, blir det en dramatisk episode som fører til at faren hans får psykiske problemer.

Ei natt hadde Max våkna av noe han trodde var sirener. Men da han til slutt slo opp                      øynene, skjønte han at det kom fra stua. Som om man trenger øyne for å kunne forstå                       lyder. Han hadde lista seg ut i gangen og der hørte han faren gråte. Han hørtes ut som en        veldig trist hund. Og han gjentok flere ganger: «Hva har jeg gjort galt?» Så slutta han å gå            på jobb, og så fortalte moren at faren hadde begynt å gå til psykolog. «For av og til blir                  tankene våre for store for oss»

Ansvar for foreldrenes lykke

Familien flytter ut av byen, og enebarnet Max får en ny sjanse. Alt står og faller på at han bruker den godt, og stemningen i familien er mildt sagt skjør og anspent. Max vet godt at foreldrene er intenst opptatt av at han skal få venner og ha det fint på den nye skolen. Max blir kjent med Leo og Jonas, og han prøver å overbevise foreldrene – og seg selv? – om at de er venner, selv om leseren forstår at dette vennskapet er asymmetrisk og utvikler seg i negativ retning. Max finner seg i å bli småhakket på av Leo og Jonas, han ønsker fremdeles at ting skal gå over av seg selv, han vil være i fred.

Men så er det Trond. Trond går også i klassen, men han er annerledes. Han har egen assistent, blir kjørt til skolen i taxi og har et særegent språk. Trond har en diagnose, vi får ikke vite hvilken, men vi får vite en del om hva Trond liker og ikke liker. Leo og Jonas tuller med Trond, og Max blir med de nye vennene sine på det, drar ned buksa til Trond selv om han sier nei. Som Max sier til seg selv: «Han er en som pirker, og ikke lar seg pirke på. Det er stor forskjell».

Dette spenningsfeltet preger første del av boka. Max finner strategier for å ikke bli pirket på, men han trives ikke i den nye rollen han prøver ut. Uten at han helt forstår hvorfor, oppsøker han Trond og moren hans. Dette er den virkelig interessante delen av boka – vennskapet med Trond, som er annerledes og uforutsigbar, men som også skal finne sin plass. Max tråkker over Tronds grenser, men han hjelper også Trond å finne grensene. Og nettopp sosial grensesetting trenger Max å finne ut av selv.

De to klassekameratene Jonas og Leo blir ikke noe mer enn prototypen på ekle gutter, mens Trond er en interessant karakter. Han kan være enkel og rigid, men han er uforutsigbar og sier ofte tankevekkende ting.

Empati og sårhet

Som tilfellet ofte er med debutbøker fra NBI-studenter, er også denne boka godt gjennomarbeidet. Elementer som voksesmerter og telling av dager og skritt går igjen, og mange av refleksjonene er gode. Det gjør inntrykk å være på innsiden av Max’ hode, og forfatteren klarer virkelig å vekke empatien med mobbeofferet og han som tar på seg ansvaret for å holde mamma og pappa fornøyde. Av og til virker refleksjonene litt barnslige:

«Det hjelper aldri å være sånn som han vil være. For Max er feil. Max sin ensomhet er feil, og Max sine innfall er feil».

Max’ alder er ikke fastsatt, men vi kan anta at han går på ungdomsskole, muligens videregående. Jeg er noe tvilende til at denne typen bilder er troverdig i hodet på en tenåring.

«Han ser for seg hvordan morens spørsmål og stigende bekymring klistra seg til han, som          klissete sukker. Og det var sukkeret som tiltrakk gjengen. Gutta som hang fast på han og sørga for at morens bekymring fikk en grunn».

Et unntak fra gjennomarbeidingen er skrivefeilene «værst» og «zoombie» som har kommet seg gjennom forfatter, redaktør og språkvaskers nåløye. Ellers flyter språket lett, Bergljot K. Nordal skriver muntlig ungdomsspråk uten å prøve for hardt å være kul. Noen av beskrivelsene av skoletilværelsens uendelighet sitter godt.

Trond sier i siste del av boka om de voksne at «…ingen har ører eller noe å lytte med! De har bare munner! Blablabla!»

Slik er de voksne gjennomgående i boka. De er velmenende, og de prøver sitt beste for å holde barna og elevene sine fornøyde, men de lytter ikke i det hele tatt. Derfor blir det også så vanskelig for Max å si fra når ting ikke er bra. Det er en grunnleggende forskjell på å være voksen og være ungdom, og det er det bare ungdommene som forstår. De voksne kjører på med sitt, og de vil svært gjerne snakke om det.

Det dramatiske høydepunktet er på skolens idrettsdag, der det løpes og knuffes. Det er flere fysiske og dramatiske elementer i boka, men spenningen er først og fremst psykologisk.

Å finne sin vei

Omslaget på boka er ganske nøytralt, og gir få signaler om hva boka handler om. Utformingen av bokstavene i tittelen gir assosiasjoner til skole, og tittelen tar så å si all plass. Tittelen passer utmerket til innholdet i boka, men er kanskje ikke så lokkende. Jeg er litt tvilende til om omslaget har estetisk appell som treffer ungdom. Ungdom er langt fra noen ensartet gruppe, men de er også visuelt kresne. Baksideteksten er kortfattet, som den bør være, og inneholder helt passe med informasjon.

I Bare la meg være i fred forteller Nordal en mobbehistorie, men også en fortelling om å sette grenser, både for klassekamerater og voksne. Strutsestrategien fungerer dårlig i lengden, og Max må finne ut hvilket rom han har for å være seg selv. Veien hans fram dit er skildret fint, og boka kan passe fint å lese høyt fra (ikke minst fordi den ikke inneholder sex). Mobbing er et komplekst tema, og det viser også denne boka. Rollene i hierarkiet endrer seg, eller har flere aspekter samtidig. Bøker som fremmer empati og viser at mobbing er sammensatt problematikk, ønskes velkommen.