Pitbull-Terje blir ond

Mørkt, komplekst og morsomt

At Endre Lund Eriksen tar sine unge lesere på alvor, er det liten tvil om. Dette kommer sterkere til uttrykk enn noen gang i den nyeste boken om Pitbull-Terje. Her er tilværelsen på kanten mellom barn og ungdom skildret med brutal ærlighet. At livsvilkårene for Jim og Pitbull-Terje er mer kompliserte enn vanlig, gir boka en ekstra tyngde som den tåler godt. Samtidig er fortsatt galgenhumoren på plass og forfatteren harselerer med mytene om den vanskelige ungdomstida.

Vennskap på prøve
Å være en god venn, er ofte vanskelig. Vennskapet mellom Jim og Pitbull-Terje er ikke bygget på den sikreste grunn: Den første boka starter med at Pitbull-Terje ganske enkelt konstaterer: ”Vi er venner, ellers så banker jeg deg!” Det vokser frem et vennskap mellom de to guttene, til tross for Jims motforestillinger, mye på grunn av at de begge strever med situasjonen i hjemmet. Kanskje er de ikke så forskjellige som Jim tror allikevel? Jim veksler hele tiden mellom å være litt flau over ham og å ville redde ham. Derfor blir det ekstra sårt når Pitbull-Terje begynner å være avvisende og lyve for Jim i den siste boka. Jims redningsaksjon for å få kameraten ut av et uheldig ungdomsmiljø er både morsom og full av forviklinger. Samtidig ligger det et voldsomt alvor og lurer like bak. Lund Eriksen blir heldigvis aldri sentimental eller overdrevet i denne voldsomme kontrasten mellom det komiske og det dypt tragiske.

Foreldre til besvær
Både Jim og Terje kommer fra vanskelige hjem. Terje har en alkoholisert far, og Jim en mor med så sterk angst at hun aldri går ut av døren. Begge to tar mye mer ansvar for sine foreldre enn de burde. Men der forholdet mellom Terje og faren er preget av sinne og aggresjon, finner vi i stedet en merkelig, men veldig rørende blanding av omsorg og galgenhumor mellom Jim og moren. ”Skal du ha litt elektrosjokk, eller kanskje en liten lobotomering?”, sier Jim til moren når hun er som svakest, og får henne til å le midt i elendigheten. Jim jobber på spreng for å holde morens angst i sjakk gjennom alle de tre bøkene, og finner en slags trygghet i denne omsorgsrollen. Lund Eriksen beskriver svært realistisk hvor sterk innvirkning denne rollen har på Jim. Når balansen så blir forskjøvet, både i Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet og i Pitbull-Terje blir ond, er det fryktelig vanskelig for Jim å forholde seg til det. Hans eneste måte å holde skipet flytende på, er å tviholde på de rollene han er vant til. Særlig i den siste boka, ser vi hvordan dette skaper problemer for Jims identitet. Hvem er han egentlig? Hvem vil han være? Han begynner å minne om moren i sin skjematiske oppfatning av verden og ikke minst gjennom alle mytene om den farlige ungdomstida. Det er nesten så det tipper over innimellom. Dette kunne svekket litt av troverdigheten hans som karakter, hvis ikke man hele tiden hadde merket nevrosen som ligger like under overflaten. Forfatteren får deg til å lure på om Jim kommer til å bli mer lik sin mor enn han liker å innrømme. Det samme gjelder bestekameraten. Med sin alkoholiserte, stakkarslige far, har han ikke de beste oddsene, akkurat. Vil Pitbull-Terje gå under eller ikke? Den illevarslende scenen der Jim ser Terje innta skikkelsen til sin far, og sjangler bortover, ruset på hasj og alkohol, lover ikke særlig godt. Jims sammenbrudd, eller rettere sagt, forsøk på å unngå sammenbrudd i den tomme garderoben etterpå, er helt hjerteskjærende, og vi skjønner at kameraten kanskje ikke vil la seg redde.

Fra Playmo til tungekyss
Heldigvis er ikke alt i boka like trist. Pitbull-Terje blir ond er, i likhet med de to foregående bøkene, spekket med komiske situasjoner. De tørrvittige kommentarene til Jim løfter også det hele, og jeg tok meg i å humre stadig vekk da jeg leste boka. Dette gjelder ikke minst alt som har å gjøre med ungdomstidas små og store problemer. I de første to bøkene, ligger Jim og Terje litt etter de andre i utvikling, og synes fortsatt det er morsomt å leke med Playmo i smug. Som ungdommer, må de snart avvenne seg selv med slike barnsligheter. Særlig Jim er veldig usikker på hvordan han skal være nå som han har begynt på ungdomskolen.

På full fart inn i ungdomstida, hører også den første store forelskelsen med. Forfatteren har beskrevet dette akkurat så kaotisk, usikkert og opprivende som det er. Jentene står for intrigene, og guttene skjønner ikke helt hva som foregår. Røykegjengen på hjørnet, ”eplekake” sagt på innpust for å inhalere, klubben der ungdommen kommer for å utveksle tungekyss og kjønnssykdommer; det er både treffende og lattervekkende.

Uforutsigbarhet som drivkraft
Alle de tre bøkene er vanskelige å legge fra seg. Historien er spekket med handling, og bygget opp på en stram og fin måte. Ingenting virker overflødig eller unødvendig. I tillegg til dette, er uforutsigbarheten en viktig drivkraft. Dette gjelder særlig Terje, men også en rekke av de andre karakterene. Ingen vet helt hva som kommer til å skje, eller hva personene plutselig bestemmer seg for å gjøre. Den overraskende slutten harmonerer godt med dette. Jeg skal ikke røpe noe, men må innrømme at det ikke sluttet som jeg hadde forventet, og kanskje ikke slik Jim hadde forventet heller.

Jeg forstår godt at Endre Lund Eriksen har blitt tildelt priser for Pitbull-Terjebøkene. Han har skapt en verden der det tragiske og komiske ikke bare eksisterer side om side, men ofte midt oppå hverandre og om hverandre i samme situasjon. Den kaotiske virkeligheten er akkurat slik de fleste av oss opplever den, om vi er barn, ungdom eller voksne. Det er bra at det finnes forfattere som tør å trekke frem det ubehagelige, som tør å skape konflikter som kanskje aldri blir løst, og som stiller spørsmål det nesten er umulig å svare på.