Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet

En verdig oppfølger

Endre Lund Eriksen debuterte med et brak: Pitbull-Terje går amok (2002) er sent glemt, bemerkelsesverdig original og sterk med vidunderlig skjeve karakterer, et komisk overskudd og mye menneskelighet. Endre Lunds ganske uoriginale andre barnebok, Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo (2004), var kanskje nødvendig for å få ned den høye lista som debuten hadde lagt. Siden gikk Pitbull-Terje og Jim til storfilmen med suksess. En kunne kanskje forutsi at Terje måtte få en oppfølger eller flere.

Ingen bombe akkurat
Tittelen er nærmest selvforklarende når det gjelder plottet: Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet. Med Jims nevrotiske mor og Terjes alkoholiserte far er det knapt en bombe at barnevernet fatter interesse for Jim og Terjes ve og vel. Og det er heller ingen bombe at det blir ganske vidløftig og vanvittig med slike fullstendig uforutsigbare foreldre som er i stand til å ødelegge selv den mest vanntette slagplan som radarparet legger. Mindre vidløftig blir det ikke når guttene dessuten er prepubertale og latterlig oppsatt på å skaffe seg kjærester. I tillegg blir Jims mor og Terjes far nødt til flytte sammen og guttene får nok av alt sammen og rømmer til Sverige. Dermed har Lund Eriksen lagt nok av ingredienser i gryta til at boka ikke har plass til en kjedelig stund.

Ekstremene møtes
Karakterene er fremdeles vidunderlig skjeve, og selv om overraskelsesmomentet ikke er like stort, er det komiske overskuddet fremdeles til stede. En fortelling blir ikke mer komisk jo mer ekstreme og jo flere de ekstreme karakterene er. Det er vel heller slik at disse to dysfunksjonelle, odde familiene er så tragiske at de også blir komiske om de trekkes mot det ekstreme. Mens Terjes far bare er fordrukken og hissig og Jims mor bare har angst, er Terje er den mest ekstreme av alle; han er ekstremt fet, ekstremt barnslig, ekstremt sint, ekstremt redd, ekstremt samvittighetsløs osv. Jim er ekstrem i motsatt retning: gjennomsnittsmennesket som beviser sin storhet gjennom sine gode egenskaper: Han har innsikt, ærlighet, kløkt, trofasthet. En klassisk helt.

Vennskap som dumphuske
Vennskapet mellom Terje og Jim er som en dumphuske. Til sammen er de enda mer håpløse, selvsagte tapere og mobbeofre, men sammen kan de løfte seg mot de store høyder. Det er komikk, men også håp og storhet i vennskapet mellom Terje og Jim. Kontrastene videreføres inn i romantikken i hvor Terje, fornuftig nok, bestemmer seg for å utsette kjæresteriet noen år, men Jim er frosken som kysses til prins. Grunnen til at Pitbull-Terje virker så godt er likevel mest den nyanserike skildringen av forholdet mellom Jim og moren. For at humor riktig skal riste og skake oss, må det være gru og smerte i den også.

Dessverre: Uten illustrasjoner
Er Kampen mot barnevernet like god som Går amok? Overraskelsesmomentet ved det skjeve miljøet er som sagt borte. Det er mange ingredienser i Kampen mot barnevernet, som dermed blir lang og ganske rotete mot slutten. Jeg savner dessuten illustrasjonene til Ella K. Okstad som kledde den første boka svært godt. Oppfølgeren henvender seg rett og slett til en litt eldre aldersgruppe. Fordelen dermed er at det gjør det mindre sannsynlig at det blir en uendelig rekke med Pitbull-Terje-bøker. Eller tenker jeg sånn fordi jeg er voksen og ikke liker serier?