Tittel: Planeten vår
Tekst: Pascal Chauvel
Oversetter: Kristina Fliflet
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2007
Antall sider: 156

Originaltittel: Mon Premier Larousse Notre Planète (2006)

Planeten vår

Tilgjengelig kunnskap

Siden Pièrre Larousse i 1852 grunnla “Librairie Larousse et Boyer” sammen med Augustin Boyer, har forlagshuset Larousse, som løvetannens frø i forlagslogoen, spredt sine leksikon og ensyklopedier til resten av verden. I likhet med det engelske Dorling Kindersley, har det franske forlaget både et stort postkolonialt franskspråklig marked og et vestlig marked for oversettelser. Her i Norge er det særlig Samlaget, men også Cappelen, som har importert fag- og faktabøker fra Larousse. Samlaget har satset stort på serien ”Mine små leksikon” (Mes petites encyclopédies Larousse), men også det etnografiske atlaset Mitt atlas, det zoologiske Mitt dyreatlas og boken Monster og Drakar hører til forlagets nyeste Larousse-utgivelser. Sammen med Monster og Drakar inngår Planeten vår i serien ”Mon Premier Larousse”. De to bøkene har derfor mange formmessige likhetstrekk.

Utforming og innhold
Mønsteret for utformingen av bøkene i serien gjelder både fargekoder ved inndeling av de ulike kapitler, bruken av mange forskjellige (barnebok)illustratører og oppsettet av og forholdet mellom tekst og bilde i de ulike oppslagene. Både positivt, redelig og ryddig er det at de 16 illustratørene blir smakfullt kreditert for sitt arbeid på kolofonsiden. Der har forlaget laget en oversikt over hvem som har illustrert hvilke sider og over hvert navn vises også et utsnitt fra en av illustrasjonene til denne illustratøren. Uten at jeg kan påberope meg den store oversikten over nyere fransk barnbokillustrasjonskunst, synes mange av illustrasjonene i Planeten vår og i Monster og Drakar å være laget av unge, teknikk- og detaljutforskende illustratører. Særlig sans har denne leseren for Clémence Paldacci, Catherine Meurisse og Gwen Kravals illustrasjoner.

Selv om boken er ordnet i fem kapitler med varierende mengde underemner, kan man i prinsippet slå opp og lese hvor man vil. Det er altså ingen streng, samordnende tråd i og mellom kapitlene. Første kapittel er forsøksvis undersøkende og spørrende, de tre neste er beskrivende og faktaorienterte og det siste er forsøksvis problematiserende. Hvert kapittel avsluttes med et oppslag om rekorder og kuriosa som kan relateres til emnet for kapittelet. Kapittelet ”En høyst uvanlig planet” innleder boken. Her blir det kort gjort rede for den forskning som har ført til at vi i dag vet så mye som vi gjør om planeten vår. Deretter flyttes fokus fra universet til solsystemet til kontinentene og til jordens ulike landskapstyper. Bokens andre, og mest omfattende kapittel har tittelen ”Jordas historie” og omhandler evolusjonslæren i raske sprang. Det neste kapittelet, ”Livet på planeten vår”, handler først og fremst om geologi. Her kan man lese om jordklodens indre og ytre, om jordskorpens bevegelser (platetektonikk), vulkaner, jordskjelv, bergarter og mineraler. Fjerde kapittel, ”Livet på jorda”, dreier seg om klima og om livet for mennesker og dyr i de ulike klimasonene. I bokens siste, og korteste, kapittel, ”Hvordan kan vi verne jorda?”, står trusselen mot miljøet i sentrum.

Forholdet mellom illustrasjoner og tekst
Hvordan blir så disse emnene og dette stoffet presentert for leseren? I alle oppslag er det illustrasjonene som dominerer, de opptar om lag 80-90 % av plassen. Verbalinformasjonen er preget av kortfattede faktadominerte tekststykker. Disse er i hovedsak stilt sammen med de ulike illustrasjonene på to forskjellige måter. Enten ved at teksten er satt under illustrasjonen i et stedvis tegneserieliknende oppsett med flere illustrasjoner med tilhørende ’voice over’ (teksten) som greier ut om et avgrenset tema. For eksempel er oppslaget om vulkaner ordnet på denne måten (s.86-87). Denne formen egner seg særlig godt til å framstille utviklingslinjer i naturen. I den andre oppslagstypen finner vi tekstene plassert mer som merkelapper eller stikkord i og til illustrasjonen. For eksempel er vannets kretsløp framstilt i en samlende illustrasjon og tekstene som er satt inn i illustrasjonen, er nummererte og ordnet slik at gangen i kretsløpet blir tydelig. Denne typen oppslag egner seg kanskje også best til å få fram vedvarende prosesser og mer romlig distribuerte tema (som hvordan livet i havet, i regnskogen eller på savannen er organisert).

Denne leseren har stor sans for bøker som man kan ta seg inn i fra de (tekst)steder eller oppslag man selv slår opp på og fatter interesse for. Hvor man begynner, hvor man dveler, stopper opp og fordyper seg, vil variere fra leser til leser. Kanskje blir noen mer interessert i hvordan man skal beskytte seg mot jordskjelv enn i utviklingen fra Australopithecus til Homo habilis, eller kanskje forstår noen bedre det de leser om forskjellen på ekvatorklima og temperert klima enn om den afrikanske og europeiske platen. Det fagstoffet som blir behandlet og formidlet i verbaltekstene er på ulike måter forenklet og tilpasset den primære lesergruppen. Det vil si barn fra fire-femårsalderen som blir lest høyt for og barn fra småskolealderen som selv er begynt å lese. Noen ganger fører forenklingen til at tekstene blir banale, som når forfatteren i oppslaget om edelsteiner under illustrasjonen av en rød stein, kan forteller at ”Rubinen har en nydelig rødfarge”. Noen ganger fører forenklingen til at forklarende mellomledd forsvinner, som når forfatteren under kulepunktet ”kamuflasje” i oppslaget om livet i regnskogen, forklarer at ”Kameleonen får samme farge som bladverket slik at den kan fange insekter med sin lange tunge”.

Lite plass til resonnement
De knappe faktatekstene gir i liten grad rom for faglige resonnement. Særlig tydelig blir dette i det siste kapittelet som gjennom spørsmålet i kapitteloverskriften nettopp legger opp til en slags problematisering. I den grad en bok som dette åpner for refleksjon og medskapning eller medtenkning, finnes åpninger for noe slikt kanskje heller i illustrasjonene enn i verbalteksten. Blant annet i de ulike illustratørenes sans for detaljer (ofte humoristiske), for ansiktsuttrykk og for perspektiv finnes det muligheter for å komme i dialog med leseren.

Å problematisere krever bakgrunnsstoff og åpen refleksjon. Tekstnormen i en bok som Planeten vår skjuler eller underforstår dessverre ofte en rekke kompliserte, men også nødvendige premisser. En innvending som dette bør likevel ikke være et hinder for unge leseres utforsking av de emnene som denne boken omhandler eller for deres møte med den type verbalspråklige framstillinger et slikt fagstoff kan komme til uttrykk i. Vil man også utforske andre og alternative framstillingsformer, kan bindet ”Den levende planeten. En bok om jorda vår” i det norske barnebokverket Hugin og Munin, være et vakkert og verdig alternativ.



Skrevet av:
Kommentarer